Eventyrformidling og de yngste barna i barnehagen

Eventyr har en vesentlig plass i dagens barnehagekultur, og det er mange grunner til at de fortsatt bør ha nettopp det. Her er noen av grunnene til hvorfor vi verdsetter eventyrene så høyt:

• Eventyr er veldig spennende!
• Formidleren kan eventyrene utenat, og ungene møter derfor fortellerens blikk og mimikk.
• Man er ikke avhengig av noen verdens ting for å formidle, og eventyret kan formidles akkurat når og hvor det måtte passe uten planlegging.
• Det er fint om man lager seg esker eller poser med konkreter tilhørende enkelte eventyr, men er det egentlig nødvendig?
• Repetisjon er viktig for barna – og eventyrene kan fortelles om og om igjen.
• Eventyrene gjør at barna får leve seg inn i en annen og fantastisk verden og bidrar til at barna utvikler sin egen fantasi.

Høringsutkastet til den nye rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver framhever viktigheten av at barn får erfare fortellinger fra samtid og fortid gjennom ulike fortellingsmåter (KD, 2016, s. 12). Det framheves også at barnehagen skal synliggjøre variasjoner i verdier og kultur, samt by på varierte impulser som omfatter lokale, nasjonale og internasjonale perspektiver (KD, 2016, s. 5). Eventyret har blitt og blir fortsatt overlevert fra generasjon til generasjon. Eventyret står støtt ved at dets grunnform er felles og global, men med nasjonale særtrekk eller variasjoner (Propp, 1991, s. 66). Eventyrsjangeren er en av de opprinnelige formene for fortellinger vi har, og i kjernen av sjangeren står samværet mellom fortelleren og tilhøreren.

Å formidle eventyr til toåringen

De yngste barna i barnehagen er ikke for små for eventyr. Det kan imidlertid ta litt tid før de blir vant til å lytte, men det handler nettopp om det – å bli vant til det. Når barna har erfaring med hvor spennende det er med eventyrene, er de svært mottagelige. Det handler derfor i stor grad om å danne en kultur i barnehagen for formidling, hvor eventyret går inn som en naturlig del.

Først og fremst – fortell eventyr til de yngste barna, og ikke vær så opptatt av at de skal forstå alt. Velg deg ett eventyr, og begynn med å fortelle det i ulike hverdagssituasjoner den første uka. Det kan særlig være fint å fortelle i uteområdet når dere for eksempel sitter i sandkassa eller mens du dytter på barna som husker. Uka etter, når alle barna har fått en forsmak på eventyret, forteller du det i for eksempel ei samlingsstund. Fortsett også denne uka med å fortelle eventyret i ulike sammenhenger, sånn som når dere dekker på bordet og mens du skifter bleie på ett av barna. I den tredje uka gjør du akkurat som i den forrige uka. Kanskje vil du oppdage at barna sier noen av replikkene, for eksempel «BØ» eller bidrar til eventyrets faste ritualer som «snipp, snapp, snute». La dem få delta! I den fjerde uka, kan du velge å finne fram noen konkreter, for eksempel steiner, pinner og leker som kan være enkelte av karakterene i eventyret. Etter et par måneder, foreslår vi at du begynner å fortelle et eventyr til, slik at du og dine kollegaer nå kan variere mellom to eventyr. Dere som kjenner barnegruppa vil kunne avgjøre hvor mange eventyr dere kan sjonglere mellom i løpet av et barnehageår. Ikke lås dere i at barna må skjønne alle ordene – la dem få høre deg si dem i den faste eventyrstrukturen, så får de med seg nok til at det er spennende. Det er spenningen som er det viktige! La barna fortelle med, og legg merke til om de benytter seg av elementer fra fortellingene i sin egen lek. Da har du i så fall lyktes i å gi barna felles lekereferanser og ingredienser til nye rolleleker de selv kan utvikle.

Hovedkarakterene i eventyret har som oftest gjenkjennelige trekk ved seg, så en måte å introdusere et eventyr på kan være å fange barnas interesse for karakterene før du introduserer hele eventyret. La barna bli kjent med prinsessa som ingen kunne målbinde, Askepott eller guttene fra Hedalsskogen. La karakterene bli levendegjort ved å utnytte situasjonen dere er i. Dersom barnet i utetiden finner et blad og du holder det opp i vinden, kan du fortelle om ulven fra De tre små griser, han som blåser ned huset til den ene av grisene. Eller når dere tar på dere støvlene kan dere leke at dere tar på dere syvmilsstøvler, slike som den ene hjelperen til Askeladden har. Eller dersom dere er gode og mette etter et måltid, kan du fortelle om Smørbukk - han som var så ekstra glad i smør. Bruk gjerne deg selv også, og si at du kjente en gang en mann som var så gammel så gammel så gammel, og så forteller du om den syvende far i huset. Legg til, trekk fra, og følg barnas innspill i formidlingssituasjonene. Det er da de blir best, tror vi.

• LES OGSÅ: – Legg til rette for samtaler underveis i høytlesingen
• LES OGSÅ: Slik skaper du leseglede i barnehagen

Hvilke eventyr egner seg for de yngste barna?

Gjennom jobben vår besøker vi mange barnehager hvert eneste år, og vårt inntrykk er at De tre bukkene Bruse samt det ukrainske eventyret Skinnvotten, oversatt til norsk ved Alf Prøysen, er gjengangere når det gjelder eventyr for de yngste barna. Det gjør at vi begynner å se spor av et bestemt eventyrutvalg i barnehagen som vi gjerne ønsker å utvide. Heldigvis er det så mange flere eventyr å velge mellom. Du må imidlertid ta deg bryet med å lære dem utenat, men lykken er, at kan du fem eventyr, så har du et repertoar til time etter time etter time. Vi kaller det å ha et baklommerepertoar (Fodstad, 2015, s.106). Nedenfor finner du noen forslag til eventyr vi mener egner seg godt for toåringen i barnehagen:

• Trollene i Hedalsskogen
• Askeladden og prinsessa som ingen kunne målbinde
• De tre mostrene
• Smørbukk
• Askeladden som kappåt med trollet
• Tornerose
• Pannekaka
• De tre små griser
• Sjuende far i huset
• Løven og de tre oksene - en fortelling fra Somalia
• Hanen og katten - en fortelling fra Litauen
• Apen og krokodillen - en fortelling fra Sri Lanka
• Løven og musa
• Den lille røde høna
• Ulv, ulv!

I likhet med De tre bukkene Bruse og Skinnvotten mener vi at eventyrene som er nevnt ovenfor, er lette å huske på grunn av sin tydelige oppbygging. Forskjellen på De tre bukkene Bruse og De tre mostrene er faktisk ikke så ulik, om man ser nøye etter.

Eventyr og de flerspråklige barna

De aller fleste kulturer har en muntlig fortellertradisjon, og for mange av våre innvandrerbarn er denne kulturen sterkere enn i tradisjonell norsk forstand. Dessuten er et element ved eventyrsjangeren at grunnstrukturen i eventyrene er veldig like verden over. Så selv om innholdet og karakterene er nye for de flerspråklige barna, kan det være at de kjenner igjen hvordan eventyret utvikler seg.

De norske folkeeventyrene kan gi de flerspråklige barna tilgang til ord og begreper som er tett tilknyttet norsk kultur, samt karakterer og vendinger som inviterer dem inn i den nye kulturen de også er en del av. Én karakter og ett fenomen som utmerker seg i norsk kultur er karakteren Askeladden og fenomenet troll. Disse kan man derfor være særskilt bevisste på å gi alle barn tilgang til. Så er det sentralt at man også lar barnegruppa møte en fortelling fra de flerspråklige barnas kulturarv. Hør med foreldrene deres om de kan anbefale et eventyr. Eventyr fra de flerspråklige barnas land kan gi norske barn innsikt i noe av det som er kjent og kjært for de flerspråklige barna, og det å få dele av sitt eget kan være verdifullt i seg selv.

Å være en formidler

Barnehagen er verdens beste sted for læring fordi lek og læring går hånd i hånd. Man trenger ikke å planlegge en eventyrstund, den kommer når det passer. Når barnet er litt sliten, og vil sitte i armkroken din, kan du fortelle. Når barna pusler rundt med lekene sine, kan du fortelle. Når dere spiser mat, ute som inne, kan du fortelle. Det krever bare dette ene, at du som jobber i barnehage må kunne noen få eventyr utenat, at du har et baklommerepertoar. Det er det. Eventyrene er laget for å bli husket og for å bli gjort om til formidlerens egne eventyr. Om eventyret blir litt annerledes fra gang til gang når du forteller, gjør det ingenting. Kanskje barnas bidrag får mer og mer plass etterhvert som de blir kjent med eventyret? Og kanskje blir prinsessa som ingen kunne målbinde til Elsa fra Frost? Eventyret er en sjanger som åpner opp for å bli lekt med, noe som blir underbygget av en av de arabiske eventyrformlene som avslutter et eventyr: «Dette er min fortelling, jeg har fortalt den, og nå legger jeg den i dine hender» (Warner, 1995, s. XXI).

Vi har lagt vekt på at eventyret er en sjanger som ikke krever så mye. Det du trenger for å fortelle er deg selv og ikke minst stemmen din. Eventyrene har en veldig tydelig spenningsoppbygging, noe som gjør det lett for formidleren å øke spenningen (eller kanskje også minske den litt for de aller yngste?) ved kun å endre toneleiet. Stemmen kan være et mektig verktøy når det kommer til å fortelle. Den mørke stemmen mot den lyse kan være med på å tydeliggjøre kanskje et av de mest kjente motivene i eventyret: Den minste mot den største. Og bare ved å utforske hvordan løva høres ut i motsetning til musa i eventyret om disse to, kan bidra til å forsterke de indre bildene i barnas fantasi.

Snipp, snapp...

Å fortelle eventyr uten å ta i bruk en bok eller hjelpemiddel kan være uvant for en barnehagelærer. Barn i barnehagen er godt vante med å bruke synssansen fremfor hørselen, ved at de forholder seg til mange medier som baserer seg på det visuelle. Det er kanskje nettopp her eventyret kan være en ressurs: Ved å skape et rom for at barna får lytte, fremfor å se, og skape sine helt egne bilder av det som blir fortalt. For hvordan ser et troll, ei prinsesse, en askeladd eller ei askepott egentlig ut?