Lærer og forfatter Håvard Tjora har lagt merke til at barnehagen og skolen ikke er helt enige når det kommer til barns læring. Selv mener Tjora at lek og trivsel må ligge til grunn for all læring og mestring, og må tilpasses hvert barn.
– For alle barn lærer ulikt, sier Tjora.
Selv er han opptatt av de ungene som ikke helt klarer seg. De som er kranglete og har vanskelig for å innrette seg.
Rom til barn
– Det er lett å bli irritert og sette spørsmålstegn ved både foreldre og oppdragelse. Vi har mange meninger om disse barna og foreldrene deres, sier Tjora og hinter frampå om at det ikke alltid er der skoen trykker.
Noen ganger tilbringer ungene dagene i et ikke helt optimalt læringsmiljø, rett og slett. Et sted der det ikke er plass til dem.
– Du som menneske må oppleve at det er et rom tiltenkt til deg! At her hører du hjemme!
Og det er de voksnes ansvar.
Håvard Tjora var en av foredragsholderne på konferansen «Har du bare lekt i dag?» i regi av Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning i Trondheim.
Noe skjer i skolen
Der snakket han varmt om den viktige kompetansen til de som jobber med barn. Evnen til å se og møte barn som trenger det lille ekstra, både i barnehagen og på skolen.
– Vi ser hvor det går galt gang på gang. Fem- og seksåringene kommer inn i første klasse som små verdensmestere, men så skjer det noe underveis. Dere skjønner, de sinte 15-åringene vi møter i ungdomsskolen var ikke slik ti år før, sier Tjora ettertenksomt.
Han kaller det systemsvikt. Systemet vi stoler på skal ivareta barna, svikter på et eller annet vis. Men uten at det rammer noen av de voksne rundt barna.
– Men vi ser det etterpå. Vi hadde ikke lyttet til barna. Det gjelder både mobbesaker, overgrep og andre møter med systemet. Barn er fullstendig prisgitt de voksne rundt dem. Både barnehage og skole koker ned til enkeltmenneskers møter. Det koker ned til profesjonalitet. Vi må spørre oss selv om hva vi ikke kan, og hva vi skal gjøre med det, sier Tjora bestemt.
Analfabeter
Det må være rom for å mene noe om hverandres praksis, mener den engasjerte læreren.
– Hver femte unge som går i barnehagen i dag, vil regnes som analfabet etter ti år i skolen. Halvparten av guttene slutter å lese i ungdomsskolen. En stor del gjennomfører ikke videregående etter 13 år i skolen. De kan ikke vise til noe som helst. Og elendigheten fortsetter, messer Tjora.
Så kommer ansvarsfraskrivelsen. Det var ikke skolens feil, men barnehagen og omvendt. Det var de som ikke så barnet.
Får ikke anerkjennelse
– Vi har et felles ansvar for barnets vei fra ettåring i til 19-åring i videregående.
Elendigheten starter med å måle barn på ting de ikke mestrer.
– Alle barn ønsker anerkjennelse. Men etter å ha strevd lenge uten å få til, lærer de at en sånn som dem, ikke vil klare oppgaven. Alt for mange opplever at skolen ikke er et sted for anerkjennelse. Men alle barn kan noe og har kunnskap om mye som de ikke blir målt på!
Ikke umoden, bare barn
– Når du må skru fast en urolig unge til stolen, er det jo noe som skurrer. Vi skylder på umodenhet. De er ikke interesserte i skoleaktiviteter. Kanskje er det ADHD. Så begynner vi å irritere oss over disse ungene, fordi de oppfører seg som barn. Vi blir skuffa og forbanna. Vi som er lærere har latt oss overkjøre av politikere og resultatkåte foreldre i stedet for å lytte til oss selv! tordner forfatteren.
For barnehagelærere vet jo at barn lærer gjennom lek. Ikke ved å sitte stille. Håvard Tjora er for all del for tidlig innsats, men da må fagfolk selv fortelle hva tidlig innsats er.
– Hovedplattformen er relasjonsbygging. Dette er mitt viktigste verktøy for trivsel og læring. Skal du være pedagog, er det et yrkeskrav å like alle ungene du jobber med. Ja, det er vanskelig å like alle. Spesielt mutte og sure barn som skriker og spenner bein under deg. Men bak det bråkete bustehodet er det et lite menneske som er sårbart og trenger noen som er glad i ham eller henne. Du må like selv de minst likbare! En del av vår profesjon er å finne noe å like ved dem vi liker minst, sier foredragsholderen bestemt.
Ta dem i å gjøre noe bra
Har du barn som utfordrer deg? Ta dem i å gjøre noe bra! For å bygge relasjoner må barnet skjønne at du liker dem. Alle barn ønsker å bli likt, de bare viser det forskjellig.
– Noen er flinke til å bli likt. De er høflige og dyktige. Så har du noen som ikke er like flinke, og de ønsker også å bli likt. En god metode, er å ta barn i å samarbeide. Dette er vanligvis noe som flyr under radaren. Ta dem i å smile. Kanskje prøver de å gjøre som du sier, men de tuller litt selv om de ønsker å følge med. Ta tak i det de gjør og vis dem at du setter pris på at de prøver. Barn samarbeider hver dag, det er bare et spørsmål om vi ser det eller ikke.
En pedagog må ha en god relasjon med hver enkelt unge. Det gir dem motivasjon.
Halvparten fem år som førsteklassinger
– Hva tenker du om overgangen mellom skole og barnehage? For eksempel at barn skal være skoleklare?
– Skolen ønsker skoleklare unger som kan bokstaver, er interesserte i lesing og som kan sitte stille og lytte. Ungene kommer til oss i skolen når de er fem og seks år gamle. Faktisk er halvparten av ungene bare fem år når de begynner i første klasse. De kommer til et sted som er ekstremt resultatorientert der det fra øverste hold kun er resultater i tradisjonelle fag som gjelder. Om du er en engasjert lærer som i tillegg driver med lek, dans og musikk, anses det som en ren bonus, sier Tjora.
Lek er altså ikke obligatorisk for fem- og seksåringene som starter første klasse til høsten.
– De kommer til et knusktørt, stillesittende miljø.
Den siste bastion
Så er spørsmålet; skal barnehagen bruke barnas siste år på å forberede dem på det som kommer?
– Er det mulig uten å gå på akkord med å være en å være en barnevennlig institusjon? Eller skal barnehagen være den siste bastionen som verner om barndommen? parerer Tjora.
Og vil det i så fall gjøre overgangen til skolen lettere? For Tjora handler det om tidlig innsats gjennom gode relasjoner og lek. Et godt ordforråd er den viktigste pekepinnen for lesing senere. Barn som leker med rim og regler, blir lest for og leker ordleker som «Mitt skip er lastet med», blir godt rustet for lesing i skolen.
Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.
Lek er læring
– Er den tradisjonelle førskolen noe vi bør gå bort fra?
– Vi må bestemme oss for hva barnehagen skal være. Når vi leser for barna, er det skole? Når vi tegner, leker butikk og bestiller varer eller leker skole. Er det da skole? Enn når barn forklarer noe for meg som de har lært eller funnet ut. Er det lek eller skole? For barna lærer jo noe. Men lek er læring, og læring kan også være lek, hvis det læres på den rette måten. Men det trenger ikke være motsetninger mellom de to, og barna trenger ikke sitte stille for å lære!
Skal vi kjefte på urolige barn, eller finne en annen vei slik at barnet ikke taper ansikt foran alle? Svaret er forhåpentligvis innlysende.
Se, høre, bevege og røre
– For mange tusen år siden fant noen ut at den beste læringsstillingen er å sitte på en hard trebenk, nitti grader i knærne og rett i ryggen. Men om du lar barna velge, glir de ut i alle mulige stillinger, forklarer Tjora og tipser barnehageansatte om noe han kaller VAKT:
Visuell (se), auditiv (høre), kinestetisk (bevege seg) og taktil (berøre) læring.
– Vi har en overgang til skolen som kan ta livsgnisten fra barn. Skal barn jobbe med skolske ting i barnehagen, må vi bruke VAKT. La dem reise seg og slå på bokstaven, bruk føttene til å trampe lyden, bruk spillet Twister og bytt ut med bokstaver og tall. Og samlingsstundene må ikke bli for lange.
Lager barns minnebank
Håvard Tjora er oppgitt over at barn er heldige om de havner i en barnehage med gode pedagoger og ber alle barnehagelærere om å stå opp for det de vet.
– Ikke syns og tro. Vit! Skap en barnehage der føringene er kunnskap om barn, omsorg til å ivareta den enkelte og guts til å kjempe for barna! Vi har en unik mulighet til å skape minner hos barna hver gang vi møter dem. Vi er med på å lage deres minnebank, og noen av disse minnene vil vedvare hele barndommen. Det er viktig å ha med seg.
– Til slutt; hva tenker du om Reform 97 der førskolen skulle flyttes opp i skolen. Etter 20 år, mener du det har fungert?
– Nei, ting ble ikke bedre. Elevene er ikke bedre i realfag selv med ett år ekstra på skolen. Presset er større, og vi ser stadig flere ensomme gutter uten noen å snakke med, og deprimerte jenter i ungdomsskolen og videregående. Vi har blitt mer målrettet og lagt til ett ekstra år i grunnskolen, uten å ha noe å vise til, avslutter Håvard Tjora.
