Flink pike – snill gutt: De usynlige barna

Jeg har skrevet om de sårbare barna. Viktigheten av et trent øye, voksne som bryr seg på ekte, som ser de som trenger det mest.

Men så har man de som svever imellom. Jeg vil slå et slag for de «snille og flinke» barna, de som klarer seg selv.

Det er klart, på en avdeling med for eksempel tjue barn og tre-fire voksne er det mye som skjer. Man har gjerne ett eller flere barn med utfordringer som krever ekstra oppfølging. Man har gjerne en gjeng som er meget aktiv og synlig i hverdagen. Fokuset kan fort rettes mot de situasjonene som må brannslukkes.

Vi er gode på å se alle barna, det er ikke det jeg mener. Jeg snakker om hvor mye oppmerksomhet de enkelte barna får, og kvaliteten på oppmerksomheten de får.

Ta for eksempel Nina og Aleksander. De sitter rolig ved bordet og spiser, rydder etter seg. Finner et rom å leke i etter måltidet. Rydder når det er ryddetid, kler på seg når alle skal ut. Spør når de trenger hjelp, prøver så godt de kan.

• LES OGSÅ: Hjelp til å se
• LES OGSÅ: En lun bris i vinterstormen

De svever. Alle er enige i at de er så gode å ha på avdelingen, så selvstendige. De plasseres ofte mellom de urolige barna. De fungerer som en buffer, som forbilder. De voksne gjør det kanskje uten å tenke, for å roe ned en ellers stressende måltidsituasjon.

Mor eller far kommer og henter. De sier farvel og går. Av og til glemmer de voksne å fortelle om dagen deres, de kan ikke slippe blikket av gjengen i hjørnet som krangler. Om de sier noe, lyder det noe sånt som: «Vi har vært på tur i dag, og etterpå tegnet du Nina, ikke sant?» Noe så generelt.

For har de sett de svevende barna i løpet av dagen?

Hva forteller vi disse barna i møtet med dem? Anerkjenner vi deres positive sider? Bekrefter vi deres følelser som gjerne ikke er synlige? Får de en armkrok og en voksen som sier: «Jeg så det ble litt mye uro i samlingen rundt deg, og du satt helt i ro og fulgte med, det er lov å synes det er dumt at det ble så mye bråk», «det er så kjekt å sitte å prate med deg når vi spiser, du har så mye spennende å fortelle», «jeg ser at du har laget et flott maleri, det syns jo du er så kjekt, skal vi legge den i hyllen slik at pappa kan få den?».

De ser, de føler, de ergrer seg, de blir sinte, de blir lei seg, de blir glade, de blir stolte. Alle de samme følelsene, bare ikke så synlig.

De kunne likså godt hatt på seg en genser hvor det sto «flink pike» og «snill gutt». De svever gjennom dagene, flinke, tålmodige og selvstendige, alle de upedagogiske ordene man kan finne.

Så i 2016 skal vi fremdeles se de sårbare barna, barna som sliter i hverdagen. Men vi skal også se de barna som er høyst velfungerende. De trenger oss de også.