Spesialpedagog og forsker ved Høgskulen på Vestlandet, Kirsten Flaten har skrevet bøkene "Barnehagebarn og angst «Barn med sosial angst og sjenanse» og spør gjerne om barnehageansatte vet hva som kjennetegner barn som har angst.
For én ting er helt sikkert; disse barna går i alle norske barnehager. Hvordan reagerer vi når vi møter barn med en atferd vi ikke forstår? Som stivner eller løper sin vei eller blir sur og tverr? Tar barnehageansatte slike tegn på alvor, eller tenker dere at barnet vil vokse dette av seg?
– Vet dere hva som kjennetegner barn som har angst eller hvorfor enkelte situasjoner blir så angstfylte for enkelte barn? spør dosenten ut i en sal fylt med folk fra barnehagesektoren.
– Mer angst enn vi vet
Som en av foredragsholderne på konferansen «Livsmestring og helse i barnehagen» i regi av Barnehageforum og Tromsø kommune, informerte hun om hva barnehagen kan gjøre for å redusere sosial angst og sjenanse hos barn.
For 20 år siden fantes ikke angst hos små barn. I alle fall ikke i lærebøkene. Dette skulle kun skje i ungdomsårene, men nå vet vi heldigvis bedre.
– Det er mer angst hos barnehagebarn enn vi vet, og noen vokser det ikke av seg. Nå er det ikke alle som trenger behandling, og ofte handler det bare om tilrettelegging, forklarer Flaten, og legger til at noe av dette er normal utviklingsangst som er normalt.
Likevel kan signalene på angst hos barn være et tegn på at barnet er i risikosonen for å utvikle angst over tid.
De stille forsvinner
Litt angst er bra. Det er noe av grunnen til at vi har overlevd som art. Men vi lever i et samfunn som belønner høyrøstede mennesker som alltid har en mening. Du skal ha mange venner, delta i talentshows og snakke fort og mye. Men de stille, forsiktige, engstelige og introverte barna, forsvinner i denne samfunnsnormen siden de ikke får samme grad av oppmerksomhet og anerkjennelse som de mer utadvendte barna.
– De stille barna er ikke like raske til å trøste og vise empati. De har kanskje lite smil og mimikk og kroppsspråk. Men de er full av følelser på innsiden! sier Flaten og refererer til uttrykket «The ironmask of shyness».
En hinne av ikke-reaksjon. Skjelven inni, men frysrespons utenpå.
Barna har ikke valgt angsten
– Responsen «stiv av skrekk» kan komme i normale, sosiale situasjoner. Disse barna melder seg ikke på, men ut av relasjonssettinger. Da er det lett for den voksne å føle seg avvist og tro at de ikke liker oss. Vi glemmer at barna ikke har valgt dette selv, sier dosenten.
En av de største fallgruvene ved angst og sjenanse hos barn, er at vi trenger å lese andres emosjonelle uttrykk for å forstå og kontrollere våre egne. Dette får konsekvenser for barnets sosiale utvikling.
En annen fallgruve, er passiv lek.
– De stille barna er bedre følgere enn ledere. De kommer ikke på å invitere andre inn i leken eller å gi av seg selv. Det blir få situasjoner i løpet av dagen der de kan utvikle seg og melde seg på.
Som å bestige Himalaya
Angst er definert som en sterk og vedvarende frykt for situasjoner av sosial eller prestasjonsmessig art. Kjernen i sosial angst er enten frykten for å bli evaluert av andre eller å bli gjenstand for andre oppmerksomhet.
For sosialt engstelige barn, kan det være å si navnet sitt i samlingsstunden. Det er som å bestige Himalaya og de må ha hjelp for å klare det. For når du er 25 år, må du faktisk si navnet ditt og søke på jobber.
– Da må du tåle den lille biten av oppmerksomhet. Barn som aldri får denne oppmerksomheten, forsvinner inn i veggen. De blir usynlige, sier Flaten.
Så selv om det er ubehagelig for barna, må de ansatte i barnehagen gjøre jobben.
Barn vet ikke hva som skjer
– Barn under ti år, vet ikke hva som skjer med dem. De vil gjerne leke med andre, men tror ofte at de andre ikke vil være sammen med dem. De sier dette fordi ubehaget er så stort, og dette er de ordene barn har. De har ikke begrep på dette, men kjenner kun på ubehaget når de skal være sammen med andre, forklarer spesialpedagogen.
Voksne kan ikke forvente at barn er i stand til å forklare sin sosiale angst. Og ofte vil de benekte angsten. Dette er vanskelig for foreldre og skjønne også, derfor bør ikke barnehageansatte spørre foreldre om de tror de har et engstelig barn.
– Ofte har engstelige barn også en engstelig forelder. En som er litt stiv med lite mimikk. Du kan se det, men de kjenner ikke alltid dette igjen i egne barn, sier Flaten, og ber barnehageansatte se bort fra normal utviklingsangst som går over etter hvert som barna blir tryggere.
Snakker angsten ut
Barn som snakker lite blir ofte oppfattet som sjenerte. Men også barn som snakker mye kan ha angst. Når de snakker angsten sin ut, er det for å dempe ubehaget.
Engstelige barn vil ofte kjenne reaksjonene på kroppen. De blir kvalme, redde for å spy, redde for barneselskaper, hjertet slår og knærne skjelver. De kjenner stresset og tankene blir dratt mot alt som kan gå galt.
– Metoden blir ofte å unngå alt som utløser angst, for det ligger i vår natur. Men når vi gjør dette, hindrer angsten oss i å leve fullt ut. Så om du har et barn i barnehagen som aldri sier noe, må du legge en plan for å få dem til å tørre mer, sier Flaten.
Slik ser du dem
Så hvordan finner vi disse barna?
– Du kan se dem når de prøver å unngå noe. De går vekk, ser ned eller blir sinte når du presser dem, forklarer spesialpedagogen.
Men det er så viktig at barnehagen kjenner dem igjen. Hvis ikke kan den evige bekymringen føre til mye ugreit.
Mageknip og søvnvansker
– De engstelige barna trenger så mange bekreftelser fra dere hver dag. Skal jeg være med? Husker du hva jeg er redd for? Er det noe der som kan utløse min angst? For dem er det å si nei og være tverr, en sikkerhet. Noen av de sinteste barna jeg har møtt, er bare engstelige, sier Flaten.
Mageknip og søvnvansker er den vanligste, somatiske reaksjonen. Barnet blir kanskje kvalm av å gå i barnehagen og tror at maten ikke er bra for henne. Mange barn har vært igjennom alle typer mageundersøkelser, uten at legene finner noe. For de er ikke syke, de er engstelige.
– Det de trenger, er å bli sett. Ros dem uten å overdrive! Ikke vær høylydt slik at alle ser på dem, men ton det ned. Hvisk at du så eller legg en lapp i sekken. La det fine bli mellom deg og barnet.
Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.
– Trygghet først!
Får dette sitte til skolen, kommer prestasjonsangsten nesten garantert. Dette må gjøres noe med i barnehagen.
– Bruk små grupper, finn ut hvem barnet snakker med og sjekk om de kan le høyt. Finn ut hvordan du får dem til å si hei, oppfordrer spesialpedagogen.
Det virker smått, men er sjumilssteg for barnet.
– Trygghet, trygghet, trygghet! messer dosenten taktfast.
Øv på å puste med magen
– Sammen med mildt press og muligheten til å gjøre seg gode, sosiale erfaringer. La dem bli sett og anerkjent og vite at det er helt ok å grue seg. De må lære å si navnet sitt og å si nei, at dette liker jeg ikke. Lær dem blikkontakt og la dem øve på å invitere andre til lek. Øv på å si noe pent om andre og å puste langt nedi magen, råder Flaten.
For ingenting er så beroligende som å puste nedi magen.
Og til slutt, må barnehagen snakke med foreldrene om det engstelige barnet. De må spørre seg selv hvordan de som forelder er med på å vedlikeholde barnets angst.
– Ingenting utløser mer beskyttelse hos foreldre enn at barna gruer seg. Men de engstelige barna trenger litt press. Barnet ditt trenger å stå i dette på en god måte og foreldrene og barnehagen må stå i dette i lag. Men; gi dem trygghet før press.
