Er et barn med hørselstap et «vanlig barn i en vanlig barnehage»?

I Norge får de fleste barn som fødes døve eller med store hørselstap cochleaimplantat før de er ett år gamle. Et cochleaimplantat er et teknisk hjelpemiddel som gir døve og sterkt hørselshemmede muligheter til å oppfatte og tolke lyd og tale. Barn som får cochleaimplantat går som oftest i barnehager som ikke er spesielt tilrettelagt for barn med hørselstap.

Seniorrådgiver ved Statped, Siv Hillesøy, har lang erfaring med å veilede barnehager og foreldre til små barn som har slike implantat. Hun har nå sett på hvordan de yngste barna i denne gruppen deltar i barnefellesskap i barnehagen.

– Det er veldig lite forskning på dette fra før. Det finnes mye forskning på barn med cochleaimplantat, men det går mer på hvordan lytteutviklingen og talespråkutviklingen er og ikke på det sosiale samspillet når det gjelder så små barn, sier Hillesøy.

Deltar på tilsvarende måte som andre barn

Gjennom arbeidet med avhandlingen «Et vanlig barn i en vanlig barnehage? Vilkår for deltakelse i barnefellesskap for de yngste barna med cochleaimplantat i barnehagen» ved Universitetet i Stavanger, har Hillesøy fulgt tre barn i tre barnehager gjennom ett år. Barna som deltok i studien var mellom ett og et halvt og tre år gamle.

For å finne ut hvordan barn med cochleaimplantat lekte i interaksjon med andre barn gjorde Hillesøy videoobservasjoner av barnas frilek.

Hun fant at barna som var med i studien deltok i interaksjon med andre barn på tilsvarende måte som de øvrige barna i barnegruppen gjorde.

– De gikk inn i turtaking, var med på å utvikle leken som andre barn og spilte sammen med de andre i forhold til å etablere lek og opprettholde lek, sier Hillesøy.

Støy en utfordring

Forskeren observerte imidlertid også situasjoner der leken ble forstyrret fordi cochleaimplantatet ikke fungerte helt etter hensikten.

– Det kunne for eksempel være veldig mye støy slik at barna ikke fikk med seg hva som skjedde. Når spolen, som er en del av det utvendige apparatet, faller av, mister barnet tilgangen til lyd. Hos alle de tre barna falt denne spolen av mer eller mindre hyppig og dette forstyrret barnas lek. Barna var veldig opptatt av dette selv, forteller Hillesøy, og legger til:

– De yngste barna var ett og et halvt år når jeg begynte studien, og de var veldig bevisste på når de mistet lyden og opptatt av å finne ut hvor spolen var og få den på plass igjen for å få lyden tilbake, sier forskeren. Hun påpeker viktigheten av at de voksne er observante og kjapt kan hjelpe barna med å få spolen på plass igjen slik at det ikke blir for mange forstyrrelser og lange avbrudd i leken.

• LES OGSÅ: Tegnspråk som ressurs - ikke som spesialtiltak
• LES OGSÅ: Slik kan du hjelpe orkidébarna

Tett oppfølging i frilek

I tillegg til videobservasjoner intervjuet Hillesøy barnehagepersonalet for å finne ut hva de tenkte rundt tilrettelegging av barnehagedagen for barn med cochleaimplantat. Hun gjorde intervjuer med hele personalet, barnets støttepedagog eller assistent og med pedagogisk leder på avdelingen.

Forskeren fant at personalet var veldig opptatt av at barna med cochleaimplantat ble fulgt tett opp under frileken.

– Voksnes tilstedeværelse er en fantastisk ressurs som kan støtte opp under barns deltakelse i lek, men man må også være obs på at måten den voksne agerer på har veldig stor betydning for om deres tilstedeværelse har denne effekten eller ikke, påpeker Hillesøy.

Forskeren studerte hva som skjedde under frileken når støttepedagog eller assistent var til stede i barnas lek.

– Hvis den voksne hadde et tydelig individfokus og i hovedsak fokuserte på barnet med implantat, endte det veldig ofte opp med at det ble en barn-voksen interaksjon. I de tilfellene der den voksne hadde et gruppefokus, var i dialog med flere barn og flere deltok i leken, ble det naturlig at flere barn ble med. Måten den voksne forholder seg til barna blir dermed veldig viktig, sier Hillesøy.

– En veldig god strategi er å være til stede i leken og fordele oppmerksomheten og engasjementet på en gruppe barn, råder hun.

Personalet ga selv uttrykk for at de opplevde det som en vanskelig balansegang å skulle legge til rette for barns deltakelse i lek uten å forstyrre leken og ende opp i en barn-voksen relasjon, opplyser forskeren.

Spesialpedagogiske tiltak kan forstyrre leken

Hillesøy fant også at personalet var veldig opptatt av at barn med cochleaimplantat skulle være en vanlig part i barnegruppen, og stilte spørsmål ved om spesialpedagogisk hjelp kunne forstyrre barnas muligheter til å være et «vanlig barn i en vanlig barnehage».

Det er ikke uvanlig verken i barnehagen eller i skolen at barn som får spesialpedagogisk hjelp tas ut av barnegruppen når de skal delta i spesialpedagogiske opplegg.

– Et slikt fysisk fravær gir færre muligheter til å være sammen med resten av barnegruppen og etablere relasjoner med andre barn. Det gir også færre muligheter til å skaffe seg viktige læringserfaringer fra deltakelse i samvær med andre barn, sier Hillesøy.

– Personalet bør legge til rette for at barna i størst mulig grad kan ta del i barnehagefellesskapet. Og gjerne samarbeide med de spesialpedagogiske instansene som er involvert, slik at spesialpedagogiske tiltak kan inkluderes i den ordinære barnehagehverdagen på en måte som gjør at verken tiltaket eller barnet blir spesielt eller at barnehagehverdagen blir veldig annerledes enn for andre barn, utdyper forskeren.

Hun mener at barnehage og spesialpedagog kan bli flinkere til å samarbeide om det pedagogiske opplegget.

– Det ser ut til å være lite samarbeid mellom barnehage og spesialpedagog, men skal man klare å inkludere de spesialpedagogiske tiltakene i barnehagehverdagen er det helt sentralt at man samarbeider om det, sier Hillesøy.

Et «vanlig barn i en vanlig barnehage»

– Hvordan kan man unngå å ta barna ut av gruppen for å gjennomføre spesialpedagogiske opplegg?

– Man kan for eksempel dele opp gruppen og ha frilek i en mindre gruppe der voksne er til stede i gruppen og kan støtte opp der det trengs. Spesialpedagogen kan også utøve mye av sin virksomhet innenfor rammen av barnegruppens aktiviteter. Man kan være på avdelingen i de omgivelsene barnet er vant til å være i. Da oppleves ikke tiltaket så spesielt, samtidig som man får tilrettelagt slik at man kan nå det enkelte barnet, råder forskeren.

– Målet bør være at man greier å gjennomføre spesialpedagogiske tiltak som man er enig om at barnet har behov for på en måte som gjør at barnet selv ikke merker noe til det. Det å være et «vanlig barn i en vanlig barnehage» er viktig for alle barn, sier Hillesøy.

I alle de tre barnehagene Hillesøy besøkte var de spesialpedagogiske timene lagt til frileken.

– I utgangspunktet mener jeg at man helst ikke bør ta barnet ut av barnegruppen i det hele tatt, men i hvert fall ikke under den viktige frileken. Jeg sier ikke at det ikke er noen tiltak som forutsetter at man er alene med barnet eller må være på et spesielt rom, men det bør skje i minst mulig grad og ikke under frileken, sier forskeren.

– Ikke gjør barnet mer spesielt enn nødvendig

Hillesøy oppfordrer barnehagepersonalet til å reflektere over hvordan man snakker om barn med hørselstap eller barn som av andre årsaker har behov for spesialpedagogisk hjelp.

– Er det et barn med vansker eller et barn i vansker? Vær litt bevisst hvordan du omtaler barnet slik at du ikke gjør det mer spesielt enn nødvendig, sier Hillesøy.

Slik kan støynivået i barnehagen reduseres

For alle barn med hørselstap er det viktig at det ikke er for mye støy. Å jobbe for å redusere støynivået er noe både barn med hørselstap og andre barn og voksne kan profittere på. Ofte er det ganske enkle ting som skal til.

Her er Siv Hillesøys tips til hvordan støynivået i barnehagen kan reduseres:

- Mål akustikken i barnehagen.

– Lyden blir forsterket hvis det er dårlig akustikk. Tale blir enda mer uforståelig og grautete og lydnivået øker. Er akustikken dårlig kan det være enkle tiltak som å sette opp en skillevegg eller å henge opp noe på veggene som skal til. Tilrettelegg lydmiljøet slik at det er best mulig lyttemiljø i rommene, råder Hillesøy.

- Jobb med den menneskeproduserte støyen.

– Man kan ikke hysje på barna hele tiden, så her handler det mye om organisering. Sett opp noen skillevegger som deler opp rommet. Voksnes tilstedeværelse kan også bidra til at lydnivået senkes noe, sier Hillesøy.