- Jeg greier ikke flykte mer

Regndråpene dundret i bakket. Dundret! Det virket i hvert fall slik for meg. Sensitiv, redd, motløs. Jeg er bare noen få år gammel, men jeg har erfart mer enn mange voksne her i Norge. Jeg klamret meg til mor, slik jeg har gjort så mange ganger tidligere. Mine tynne fingre spriket fra hverandre, men hadde likevel et sterkt grep om nakkekragen hennes.

Lei av å måtte være så sterk. Holde følelsene inne. Ikke lært meg hverken å sortere disse ut eller å sette ord på dem. Regndråpene dundret fortsatt i bakken. Det var en lang vei til barnehagen fra mitt nåværende bosted. Alt kunne vel skje på denne turen? Jeg har sett og hørt så alt for mye, uten at jeg egentlig har forstått så mye av det. Men nok til at jeg er redd. Redd for høye lyder og brå bevegelser. Spesielt de brå bevegelsene som kommer i min retning.

Dette var ikke min første dag i barnehage, men jeg har heller ikke vært her så lenge. Det tar tid. Tid å komme ut av den sjokktilstanden jeg befinner meg i. Inntrykkene jeg fortsatt sitter igjen med fra flukten, og de nye inntrykkene som jeg nå forsøker å ta inn over meg. Så vanskelig å forstå deg, kjære voksen. Du som er ny for meg, men som likevel behandler meg så godt og omsorgsfullt. Men dette tar tid. Å oppnå full tillit til deg. Jeg har kommet til det stadiet der jeg ikke lenger gråter av fortvilelse når mor overlater meg til dere. Men målet om komplett trygghet er enda ikke i havn. Det er enda noen få skjær og små bølger som må passeres med vår lille båt.

Ble som vanlig sittende ved frokostbordet som en start på dagen. For det hadde du, kjære voksen, kommet frem til var den beste måten for meg å starte en ny dag på. Med en rutine. En rutine som gir meg trygghet på grunn av stabilitet og forutsigbarhet. Noe jeg sårt har manglet. Så godt at du er kompetent til å se dette. Kompetanse til å se hele mennesker. Hele barn. Evnen til å skjønne hvordan du skal imøtekomme akkurat meg og hvordan jeg og du skal skape en god relasjon. Sammen. Som en egen kode. Et eget språk.

Det fine med å sitte her ved bordet i starten, var egentlig ikke så mye for maten sin del bestandig. Ofte hadde jeg spist før jeg kom, men det var dette med rutine igjen, da. Trygghet. Her kunne jeg observere. Se dere alle sammen litt på avstand. Det er ikke bare dere voksne som er nye for meg. Barna er nye, lokalene er nye. Alt av omgivelser. Og ikke minst så er språket deres noe helt nytt. Da er det godt å kunne sitte her og suge til meg alt som skjer rundt meg. Jeg tar det til meg som en svamp mens jeg bruker meget god tid på maten min. Det er vanskelig å spise i raskt tempo når jeg er så varsom for alt av lyder og bevegelser. Derfor er det så godt at jeg får all den tiden jeg trenger. Ofte mer tid enn de andre har behov for. Er så godt at du ser dette. Forstår dette. Og anerkjenner dette.

Øynene mine går ofte raskt fra side til side. Jeg registrerer alt. Er så vant til det, at det er vanskelig å la være. Når man er preget av mye angst og redsel, så er alarmklokken i kroppen alltid på. Den som dere andre stort sett bare har på når det er reell fare på ferde. Denne klokken er en tung byrde å måtte bære. En liten tåre ned fra mitt kinn. Du tørket den rolig bort mens du så meg i øynene. Smilte. På en slik god måte at jeg fant roen igjen en liten stund. Kan du hjelpe meg slik at kroppen får hvile litt oftere? At alarmklokken tar seg stadig lengre pauser, til den en dag kanskje stilner helt.

• LES OGSÅ: – Er bleieskift omsorg?
• LES OGSÅ: Voksenpleie.

Du tok meg ned fra bordet da jeg var ferdig å spise. Etter at også hender og ansikt var skånsomt vasket. Uten at kluten kom dansende i ansiktet uten forvarsel. For da kunne jeg fort ha blitt meget redd der og da. Sensitiv som jeg er. Nei, du tok kluten opp og viste den til meg. Slik at jeg rakk både å se den, samt fikk tid til å tenke over hva det var som skulle skje nå. Du så på meg. Så på kluten. Og så på meg igjen. Mens du smilte rolig. Litt den her felles koden vår igjen.

Med meg på stellebordet for bleieskift, så fikk jeg alltid med meg to duploklosser. En rød og en grønn. Hvorfor tenker du? Svarene er mange. Rutine, trygghet. Og jeg er veldig fascinert over disse klossene generelt. Liker å sette dem sammen og ta dem fra hverandre igjen mens jeg ligger her. Ligger her mens du synger til meg. Den samme sangen om og om igjen. Jeg drar ikke alltid kjensel på teksten, men melodien husker jeg godt nå. Den er også viktig for relasjonen vår. Når jeg tenker på deg, så tenker jeg også ofte på denne melodien.

Ofte til og fra fanget ditt under leken etterpå. Men jeg er stadig lengre i lek før jeg vender tilbake. Jeg må av og til tilbake, ikke bare for tryggheten, men også for å bearbeide alle inntrykkene. For de er mange. Du snakker alltid til meg mens jeg sitter der. Du sitter ikke bare der helt tanketom mens tiden vandrer mot en slutt på dagen. Nei, du snakker til meg fordi du vet at jeg har behov for det. Du fyller inn de ordene jeg mangler. Jeg kan ikke så mange enda, men for hver eneste dag du prater til meg, så skjønner jeg litt mer. Du pleier å fortelle meg hva det er jeg ser på. Med en myk og rolig stemme. "Oi, se på Albert. Der hoppet han ned fra ene puta på madrassrommet". "Se på Tuva og Trine. De leker mor og baby".

Du peker mens du snakker. Mye kroppsspråk generelt. Vi har på den måten funnet noen fine koder i relasjonen vår. "Give me five" sier du når du legger meg i vognen min etterpå. Samtidig så tar du hånden din varsomt frem mot meg og legger den med flatsiden opp slik at jeg kan legge min hånd oppå der igjen. Du gjør dette så rolig, fordi du vet at jeg lett kan skvette om du har for raske bevegelser rundt meg. Er derfor du også beveger deg så langsomt mot meg når du imøtekommer meg ellers også. Slik at jeg kan studere deg og din gange, før du varsomt plukker meg opp. Er så godt at du besitter denne kompetansen og evnen. Jeg sover stadig lengre nå i disse hvilestundene. Stadig lettere i kroppen. Stadig tryggere. Jeg sovner ikke lengre mens tårene presser på av frykt. Du kan høre på hele pusten min at jeg stadig har det bedre.

Jeg innhenter mye tapt søvn. Mye tapt næring og mye tapt stimulering innenfor lekens verden. Du har kompetanse til å dekke alle mine behov som et komplett menneske. For deg er det en selvfølge å yte like stor omsorg uavhengig av nasjonalitet og kultur. Og det er så vakkert. Du utgjør en enorm forskjell. Ikke bare for meg men for veldig mange andre. Jeg greier ikke flykte mer.

Les flere av Stian Pedersens populære kronikker fra barns perspektiv på bloggen Barns følelser.