Statistisk sett er det minst ett barn i hver barnehage som utsettes for omsorgssvikt, overgrep eller vold. Etter å ha arbeidet i snart 30 år i og med barnehager, vet Lene Chatrin Hansen at å arbeide med saker som opprører oss følelsesmessig, er vanskelig. Dersom vi kjenner de berørte, blir det enda verre. Det utfordrer oss profesjonelt, etisk, medmenneskelig og personlig. Og med det øker også risikoen for å gjøre feil. Er du trygg nok til å se barnet og håndtere en slik situasjon?
Mange – de fleste, faktisk – er ikke det. Og det er helt normalt, ifølge barnehagelæreren og forfatteren.
– Å ringe inn en bekymringsmelding til barnevernet, er nok det enkleste. Det er den emosjonelle prosessen i forkant som er vanskelig, sier Hansen.
Profesjonelt gangsyn versus følelser
Hun har skrevet bok om omsorgssvikt som heter «Sårbare barn i barnehagen. Den lille boken om de store svikene» og holder jevnlig foredrag om det tabubelagte emnet.
– Det er vanskelig å være den voksne som er glad i barn som ikke har det bra. I barnehagen går vi inn i foreldresamarbeidet med stor tillit til foreldrene, og følelser har en tendens til å gjøre noe med det profesjonelle gangsynet vårt, sier Hansen.
Da er det viktig å vite hvem man er på jobb for - og å kjenne seg selv godt og vite at følelsene gjerne motarbeider oss fra den første mistanken setter seg.
Hjernen jobber mot oss
– Å være profesjonell i disse situasjonene er ikke lett, men viktig. Som ansatt i barnehagen er du en nær omsorgsperson. Men du er også en profesjonell barnehagelærer. Derfor er det viktig å vite hva som skjer i oss og hvordan hjernen vår reagerer når vi befinner oss utenfor komfortsonen vår, sier Hansen.
For fra vi har mistanken, begynner hjernen å jobbe mot oss. Dette er overlevelsesstrategier. Det er normalt, men viktig å vite noe om disse prosessene.
– Vi føler for å bortforklare mistanken fordi det er ubehagelig å tenke på at et barn vi er glad i og som vi har omsorg for, har det vondt. Det er da vi må kjenne oss selv godt nok til å se forbi denne impulsen og være trygg nok til å stå i ubehaget over tid. For saker som innebærer omsorgssvikt, tar gjerne tid. Ofte lang tid.
Syns det er vanskelig å be om hjelp
Personalet må bli kjent med eget følelsesregister og vite hvordan de for eksempel reagerer på stress, ubehag og sterke følelser.
– På foredrag spør jeg alltid hvor mange som synes det er lett å be om hjelp. Ingen rekker opp hånda. Hvem tror at man kan klare dette alene? Vi må lære å be om hjelp, å si at jeg blir redd og føler ubehag, og føler at jeg ikke kan nok – hvis det er det er slik vi har det, påpeker Hansen.
Det handler om barns liv og helse.
– For selv om vi vet at vi er på jobb for barna, kan egne følelser ta over om vi ikke er bevisste på dem. Dette er helt naturlige prosesser og en del av vårt forsvarsverk for å unngå ubehag. Derfor er det så viktig å vite om det.
Tilnærmet ikke-eksisterende i utdanningen
– Snakkes det for lite om dette på utdanningen?
– Ja. Studenter er nærmest helt uforberedte når de går ut i jobb. Det er jo først i år at temaet omsorgssvikt kommer inn i Rammeplanen for barnehagelæreutdanningen. De har kanskje hatt en time eller to om hvem du skal kontakte, men lite eller ingenting om de vanskelige følelsene som oppstår. Det gir ingen trygghet i en ubehagelig situasjon. Ingen kan stå i en slik situasjon alene, sier Hansen.
Helst hadde hun sett at omsorgssvikt er et gjennomgående tema fra første klasse, hvor det siste året brukes til samarbeid med barnevern og andre aktuelle instanser.
– Vi må ha kompetanse og beredskap når vi går ut i jobb og vite mye om egne prosesser før vi kommer dit at vi skjønner at et av barna våre ikke har det godt. For en slik situasjon er ikke bare vanskelig for foreldre og barn, men også for de andre ansatte.
Vet for lite
– Hvordan skal barnehageansatte gå fram for å være best mulig forberedt?
– Jeg skulle helst hatt en veiledningstjeneste spesielt for barnehagen der de blir fulgt opp tett. Slik det er nå, er det fortsatt for lite kunnskap om hvor skadelig det er å leve under vanskelige forhold. Og det er fort gjort å føle seg alene i situasjonen, forklarer foredragsholderen.
Skal du jobbe med barn, kan du ikke være redd for å trå noen på tærne. Uansett hva det gjelder. Det gjelder også i situasjoner der omsorgssvikt skyldes midlertidige utfordringer.
Snakk om følelser
– Å snakke om følelser må være en naturlig del av barnehagelivet. Vi som jobber der, må snakke med barna slik at det blir naturlig for dem å sette ord på følelser. Det kan være noe så enkelt som at et barn kjeder seg og slenger ut en arm og ødelegger noe for et annet barn. Da kan vi bruke det og spørre hvor i kroppen de kjenner kjedsomheten – og foreslå at de kan prøve noe nytt neste gang. Når det å snakke om følelser er en naturlig del av kulturen i barnehagen, kan også voksne drøfte og sette ord på tabubelagte emner uten å føle seg angrepet. Ved å lære barna og kjenne på følelser, blir vi også kjent med våre egne, sier Hansen.
Og når du kjenner barnas følelsesliv, fanger du også opp signalene deres i for eksempel leken. Eller mangel på sådan.
– Barna leker sine liv. Det aller beste vi kan gjøre er å opparbeide tillit til alle barn, jobbe med gode relasjoner og hjelpe barna med følelsesregulering. En trygg og god relasjon mellom barn og voksen er det beste utgangspunktet for å oppdage omsorgssvikt.
Livsviktig kunnskap
En person som kjenner barnet godt, vil kunne lese mye ut av leken til barnet. Å kjenne seg selv og barnet, kan være livsviktig. For det går et slikt barn i absolutt alle barnehager, og sier du at det aldri har skjedd i din barnehage, har du rett og slett ikke sett det.
Men hun er ikke ute etter å gi noen dårlig samvittighet.
– Det viktigste er å se framover og si jeg skal bli en bedre hjelper! For du kan ikke stole på den lille stemmen som sier at noen andre sier sikkert i fra. Det er ubehaget som snakker og vi må lære oss å overstyre instinktene som ber oss se en annen vei, slik at vi kan hjelpe barn i vanskelige situasjoner.
– Hvilke tilbakemeldinger får du fra publikum når du holder foredrag?
– At dette kan de alt for lite om. Folk får mange aha opplevelser og skjønner at det ikke finnes noen fast metode, men at det handler om å ha tillit og jobbe med gode relasjoner og lære både barn og ansatte om følelsesregulering. Da får du vite det du trenger å vite. Og da vil du klare du å se når et barn har det vondt.
Hun minner om at samarbeid og det å hjelpe og støtte hverandre er avgjørende for en best mulig prosess.
– Alle kan være den ene, men ingen kan være den eneste, avslutter Lene Chatrin Hansen.
