KRONIKK

Pedagog Jenny Gjendem skriver om å møte seg selv i døra.

Avtal et møte med ditt lekende jeg!

«Da husker jeg det. Den gode følelsen jeg hadde inni meg. Av det å være i rolle. Være sterk og klatrende. Vennskapet og trivselen. Skogen. Spenningen. Det å være i leken» skriver Jenny Gjendem om sitt møte med barneutgaven av seg selv.

Publisert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Astrid Lindgren var ei klok dame. Hun sa: «Jeg skulle ønske barn lekte mer enn de gjør, for da bygger de opp en rikdom inni seg som de kan øse av resten av livet».

Dagens 1-5-åringer tilbringer mesteparten av barndommen sin i barnehager. Vi vet at leken ikke bare er viktig her og nå. Den har også stor betydning for hvordan vi blir som voksne.

Her kommer derfor en oppfordring til alle dere som har vært barn – eller som jobber med barn:

Avtal et viktig møte med ditt lekende jeg. Finn ut hva nettopp du kan «øse av» i møte med barns lek.

Jeg møter meg selv i døra

Jeg er barnehagelærer Jenny på 57 år. En dag ringer det på døra. Jeg åpner. Der står ei lita jente. «Hei» sier hun. «Jeg heter Jenny». Store lyseblå øyne under tykke brilleglass. Innfatningen er lilla. «Vil du være med og leke?» Klart jeg vil!» svarer jeg. Tenker at dette blir en merkelig, interessant og rørende dag. Tenk at jeg skal få være sammen med barneutgaven av meg selv.

Det er ikke lett å holde følge. Lille Jenny går nemlig ikke. Hun hoppedanser oppover skogen. Drar med seg en stor og gammel ransel. Type skotskrutet i rødt, grønt og svart. «Vi må stoppe litt» sier hun. Tømmer ut alt innholdet hun har i sekken. Jobber konsentrert mens hun klipper et bånd av papp. Synger «liksom-engelsk», høyt og selvsikkert. Fester lange og mange garnstrimler tett i tett. Setter pannebåndet på hodet. «Nå har jeg skikkelig langt, svart hår» sier hun fornøyd. «Du er så fin. Og innmari smart» svarer jeg.

Skrål og latter bak noen busker. Der er nabojentene i full sving. De samler kongler, blomster og kvister. De organiserer. Krangler så busta fyker. For deretter å bli venner igjen. «Vi lager kafé og skal selge sigaretter» forteller Jenny. Mens hun tar et dypt drag av en pinne. Sigaretter. Det er litt spesielt, tenker jeg. Helt til jeg husker at den Jenny jeg er sammen med nå er 4-5 år gammel. Og at dette må være i begynnelsen av 70-åra.

Den ene av jentene henter en stor pose. Tar fram saftflaske, kopper og småkaker. Hun drar fram nydelige kjoler. Trioen kler på seg kreasjonene. Bretter opp altfor lange ermer. Fester belter. Knepper knapper. Snurrer rundt. Begeistring og gode lyder. Rød saft i små kopper. Knuste småkaker. Lekelykke. Lykkelek.

Vipps! De beveger seg kjapt opp i et tre. Veldig, veldig høyt opp. «Dere må være forsiktige» formaner jeg. Jenny holder seg fast med bare en hånd. Altfor stor silkekjole blafrer i vinden. Da husker jeg det. Den gode følelsen jeg hadde inni meg. Av det å være i rolle. Være sterk og klatrende. Vennskapet og trivselen. Skogen. Spenningen. Det å være i leken.

La oss «ole-ifisere» barnehagene

Året var 1988 og jeg fikk jobb i en barnehage. Tittelen min var praktikant.

I den barnehagen jobbet det en som het Ole. En barnehagelærer som virkelig lekte. Med og for barna. Pappkasser, gaffateip og gitar. Han diktet artige sanger om farlige haier og gretne voksne. Gjerne iført selvlagede pappbriller eller rare parykker.

Han tryllet barna til det de ville. Ingenting var umulig. Kreativitet og fantasi.

Han satte fokus på barna. På leken. Han tok ikke fri når barna hadde frilek. Da koblet han seg på.

Hvem vil du være i møte med barna?

Alle bør ha en Ole eller fem i barnehagen sin. Som tilfører tull og tøys. Humor. Ansatte som ser hva barna kan ha behov for i leken sin. Som tilbyr kasseroller, garn eller det å slå på vannkranen. Ansatte som ikke kaller det for rot når barna leker. Som heller velger å kalle det for GLEDESKAOS.

I barnehagene har vi nemlig bruk for ulike ansatte. Barnehagefolk som deltar i leken på barnas premisser. Ansatte som evner det å være ved siden av. Som observerer og støtter. Hjelper de barna som har vanskeligheter med å få innpass. Et personale som gir barna mulighet til selv å ordne opp i krangler. Ansatte som tillater akkurat passelig risikolek. Barnehagefolk som plasserer seg der barna er. Både inne og ute.

Glemte jeg å fortelle at barnehagelærer Ole fra forrige århundre fremdeles er et lekende menneske? Han er nå en PASJONIST. Pensjonerte seg gjorde han for flere år siden. Fortsatt skrivende, fantaserende og syngende. Trollbinder barn på samme måte nå som han gjorde for 40 år siden. Ser egentlig like ung ut også.

En barnehageansatt drømmer seg bort

På de mest regnfulle dagene: Barn nummer tre har kastet opp på meg. Vikarer er umulige å oppdrive. Jeg ligger der på gulvet. Utkledd med reveører. Kaviarkliss i håret. Iført småskitten genser og en litt for trang stillongs. Da kommer denne årlige flukttanken. JEG VIL JOBBE I PARFYMERI! Være ren og elegant. Velduftende og sofistikert. Ha det rolig og stille. Slik drømmer jeg meg litt bort. Fortsatt på gulvet. I rollen som syk rev. «Du må stikke tunga di skikkelig ut». Barna gir instrukser i leken. «Du må riste med hodet».

Stilig arkitektfar ankommer for å hente datter. Nikker et «ha det» til meg idet de går. Jeg ruller inn tunga. Roer ned hoderullinga og piper et «takk for i dag» tilbake.

Det er lørdag. Jeg er ren og uthvilt. Ganske så pen i klærne og sola skinner. På nærbutikken ved fruktdisken. Der står arkitektpappaen fra barnehagen. Han hilser og smiler til meg. «Takk for den gode jobben dere gjør i barnehagen» sier han.» Så artig at dere ansatte deltar i leken. Barnet mitt vil ikke være med hjem når jeg henter. Hun stortrives.» Jeg svarer at ja, barnehageyrket er et av de aller mest betydningsfulle yrkene som finnes. At leken er selve kongsveien til læring. En hovedkilde til trivsel.

Det er sikkert ikke bare stas. Altså det å være ansatt i parfymeri. Jobbe kvelder og lørdager. Allergier og null utetid. Slitsomt det å alltid skulle være så stilig og velkledd. En viktig jobb det også, for all del. Men det å få muligheten til å leke, det får de nok ikke. De som jobber i parfymeri.

Derfor blir jeg der jeg er. I barnehageyrket. Kanskje det å få leke daglig er selve ungdomskilden? Den teorien vil jeg tviholde på. Tenker jeg. Og ser på de fine, ungdommelige og lekende kollegene mine. Som nok også har sine flukttanker innimellom.

Powered by Labrador CMS