Mener språkmateriell er en omvei til barns språk

– Hvorfor skal vi drive med språktrening i barnehagen? Hva trener ungene til? En konkurranse, skolen? spør Anne Høigård, førstelektor i norsk ved barnehagelærerutdanningen ved Universitet i Stavanger.

På Barnehageforums konferanse «Det magiske språket» presenterte hun både omveier og snarveier til barns språk, og vil helst at sektoren utelukker bruken av ordet «språktrening» helt.

Hun sier at begrepet ikke støttes i rammeplanen verken før eller nå, og at innkjøp av dyre læremidler må ta slutt.

Må fylle ut feltene

– I nordisk barnehagetradisjon er arbeidet i barnehagen pedagogstyrt, ikke læremiddelstyrt. Men det har endret seg de siste årene, spesielt i fagområdet kommunikasjon, språk og tekst, sier Høigård.

Det er en klar sammenheng mellom et rikt vokabular og leseforståelse i skolen, og Høigård er helt for tidlig innsats. Men hun er bekymret for utviklingen i barnehagens språkarbeid etter at kartleggingsverktøyer for alvor ble introdusert i 2003.

– Det er en del hvite og skraverte felter i skjemaene, og de hvite feltene ble et problem. Barnehagens fokus ble å finne ut hvordan de skulle jobbe for å best fylle hullene i skjemaet. Derav ordet språktrening, og læremiddelprodusentene kom på banen da de skjønte at det var penger å tjene, forteller Høigård, og legger til at det ikke er uvanlig med språktreningsøkter på mellom 20 og 30 minutter flere dager i uka.

Rette og gale svar

– Disse øktene er så konkrete og kan også gjennomføres av assistenter, så faren er at barnehagen bare krysser ut språkarbeid den uka. Men språk er noe barna tar til seg hele døgnet, selv om det kan føles ullent og usynlig. Da er det lettere å krysse av for å ha brukt et læremiddel som politikere uten barnehagefaglig bakgrunn har bestemt at barnehagen skal bruke. Gjerne til protester fra barnehagelærerne.

Høigård ser gjerne at barnehagene bruker bøker, fortellinger, sanger spill og leker.

– Men de blir spesiallagde når de skal brukes til instrumentell læring og er blottet for kunstneriske og estetiske kvaliteter. Vi snakker om fascinasjonskraften i litteratur. I bøker der læring er målet er det ingen fascinasjonskraft, men rette og gale svar, som hvor mange jakker ser du og hvor mange dyr er der.

Trenger ikke kort

Høigård forklarer at barn kan bli gode til å si rett navn på bilder uten at det overføres til den virkelige verden. Dette og bildekort er typiske omveier til språk.

– Om barn må se på vanskelige bilder av jakker når garderoben er full av jakker og alle har det på seg, kan man vel heller ha det gøy å telle knapper og kle på seg feil. Ting i ungenes umiddelbare nærhet trenger vi ikke kort til! Jeg kan ikke forstå at dårlige tegninger av ting ungene har rundt seg hver dag skal være bedre enn de faktiske tingene. Dette er en unødvendig omvei.

Om barn kun skal navngi det de ser på bildet, blir dette et rent kontrollspørsmål fra den voksne, og man får ingen ny kunnskap om barnet. Høigård har også problemer med kort med rimord, siden de færreste barn i Norge snakker bokmål og at de forhåndsbestemte kortene ofte ikke rimer på for eksempel nynorsk.

God taper

I ett av eksemplene til Høigård, skal fire- og femåringer spille lotto. I beskrivelsen av står det at barnehagelæreren gjerne kan snakke med barna om å være en god taper og en god vinner, siden det å tape og vinne kan være litt vanskelig i den alderen.

• LES OGSÅ: Anne Greve: – Det er i leken barn lærer språk.
• LES OGSÅ: – Vi mangler språk for hva barnehagelærerne gjør i barnehagen. 

Læreren lar salen lese og gjøre seg opp sin egen mening. For henne er dette et læringssyn som har gått ut på dato og hun bekymrer seg spesielt for barn som trenger ekstra oppfølging side de som regel vil være på tapersiden.

– Gode relasjoner er utgangspunktet her. Det må lønne seg for barnet å delta i samtalen og det må være et toveis samspill. Du blir ingen god språkbruker om du kniper igjen munnen i frykt for å svare galt.

Begrepserfaring

Hun presiserer at barn må ha begrepserfaring for å lære ord. Barnet kan ha få ord, og likevel mange begreper. Og for å få begreper, trenger barn førstehåndserfaringer via syn, hørsel, lukt, smak, berøring og følelser.

– Bildekort gir lite næring til samtale og appellerer ikke til andre sanser enn synet.

Så hvilke tiltak for barns språk fungerer best? Jo, samvær rundt en tekst eller fortelling. Kort fortalt; Les!

Trener ikke på språk

– Lesing er bedre enn alt annet. Forskning viser at barn som er sent ute med språk profiterer på å bli lest for hver dag, med gjenlesing, bruk av konkreter, dramatisering og rollelek rundt teksten. Barn lever et fullverdig liv her og må. De er ikke kommende mennesker. Barndommen er ikke en vente- og treneperiode til voksenlivet. Vi arbeider med språk, vi trener ikke på språk!

Til slutt liste Høigård opp fire sentrale aktiviteter i språkarbeidet i barnehagen:

Musiske aktiviteter, samvær rundt tekst, gode samtaler og den allsidige leken.

Har allerede kunnskapen

– Dette kan allerede barnehagelærerne. Musikk kommer først, før barnets språk, og baner vei for språket. Musikk er rytme, bevegelse og lyd. Det er sang, dans, rim, regler, tellinger og ellinger, språklek, tull og tøys. Det skaper følelser og gir glede og humor. Ikke rett svarord eller et sted der du skal lære å være en god taper! Dette er en snarvei til språk. For en toåring kan synge en kompleks setning lenge før hun kan si den. Det er en snarvei fordi setningsstrukturen ligger den klar til hun kan ta den i bruk, sier Høigård.

Hun anbefaler å spørre barn om noe de allerede vet, ikke minst flerspråklige barn. Slik legges det til rette for den gode mestringsfølelsen.

– Lek der barnet skal lære noe den voksne allerede vet, blir sjelden en lek der barnet faktisk lærer noe. Ta i bruk din faglighet og fjern begrepet «språktrening» fra barnehagen.