– Samtaler med barn er den beste forebyggingen

I kjølvannet av ny Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver, arrangerer Tromsø kommune og Utviklingsforum barnehagekonferansen «Livsmestring og helse» med fokus på rammeplanens nye innhold om livsmestring i barnehagen.

Barnehagen skal forebygge og følge opp krenkelser mot barn. Men når vet vi at barns atferd er noe vi bør bekymre oss for?

Det hele handler om tre hovedpunkter: Forebyggende samtaler, informerende samtaler og avdekkende samtaler.

Barnehagesaken

– De tre glir over i hverandre. For informerende samtaler fungerer også forebyggende fordi vi snakker om kropp og kroppsregler. Dette gjør det også lettere for barn å fortelle om noe som har skjedd, sier psykologspesialist ved Statens Barnehus i Tromsø, Are Evang.

Han er en av foredragsholderne på barnehagekonferansen og snakket til 200 nikkende barnehagelærere.

Det var i mai 2015 av den såkalte barnehagesaken eksploderte i Tromsø. Det som startet med at ei lita jente fortalte pappaen sin hva en mannlig barnehageansatt hadde gjort med henne, endte i en siktelse som omhandlet 19 barn og åtte år i forvaring.

Noen barn er trygge på

De siste årene – siden Bjugn-saken – har norsk rettsvesen og barnevern lært mye om etterforskning og avhør av barn i overgrepssaker.

Han berømmer barnehageansatte som følger barn til barnehuset uten å vite hva de skal snakke om eller hva som kommer til å skje etterpå.

– Det viktigste er at barnet har med noen de føler seg trygge på, om de ikke kan ha med foreldrene. Og overgrep er noe dere bør være opptatte av. For vi vet at det skjer, enten dere tror det eller ikke.

Barnehagen skal forebygge og avdekke

Han sier at avhør av barnehagebarn er en stor utfordring, både følelsesmessig og kognitivt. Det er vanskelig for små barn å fortelle om det som har skjedd. Det er barnehusets jobb å avhøre, men det er barnehagens jobb å forebygge:

– Den beste metoden for å forebygge overgrep, er å snakke med barna. Selv om det er vanskelig. Vi kan sette vinduer i dører, ha vakthold og mobilforbud. Men om det er en voksen som har til hensikt å misbruke barns tillit, får de det til. Men ved å informere barn, blir det lettere for dem å si i fra og ikke minst si nei og vite forskjell på rett og galt, sier Evang.

Jo nærmere barna står overgriperen, jo vanskeligere er det å fortelle om det og større er skaden.

Felles språk

– Informerende samtaler med barn om seksualitet og regler gir barn mulighet til å komme med tråder vi kan trekke i, og som kan føre oss til avdekkende samtaler, sier Evang.

Å snakke om kropp og seksualitet er normaliserende for barn, for alle barn har en seksualitet.

– Snakk om kroppsregler, gode og dårlige hemmeligheter. Det gir deg og barna et felles språk og barna verktøy for å si i fra om voksne bryter reglene. Uvitenhet kan være et hinder for å fortelle. Kanskje skjønner ikke barna at den voksne har gjort noe galt. Vi må være tilgjengelige for barns nysgjerrighet på kropp og seksualitet og ikke skygge unna, sier psykologen.

Gode kroppsregler

Barn trenger rom for å utforske egen kropp og voksne som vet forskjellen på normal og unormal seksuell atferd. De leker far, mor og barn og kan oppleve kroppslig nytelse. De stimulerer seg selv, og nettopp dette kan være et problem når man snakker med barn om overgrep.

– Når du spør om noen har gjort noe de ikke liker, er det ikke sikkert det er sant. Kanskje føltes det godt og kilte. Det er derfor kroppsreglene er gode og ha.

Så hva er normal seksuell atferd for barn mellom to og fem år?

• De er opptatte av seksualiserte leker som er normalt for alderen.
• De leker seksuelle leker med andre barn som er like i alder som er preget av likeverdighet og jevnbyrdighet, gjensidighet og nysgjerrighet.
• De leker mor, far og barn eller doktorleker med seksuelt innhold.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Liste over regler

Evang sier at alle barnehager trenger kroppsregler som de snakker med barna om. En slik liste kan se slik ut:

• Det er ikke lov å slå, skremme true eller gjøre noen vondt.
• Det er ikke lov å røre noen sin tiss, rumpe eller pupper om de ikke vil. Det er private deler.
• Voksne har regler for hva som er rett og galt og skal også kjenne disse reglene.

– Reglene må tilpasses barna og alderen og den enkelte barnehage. For eksempel i den barnehagen der en ansatt hadde tatt bilder av barnas tiss og rumper, er en regel nå at det ikke er lov. Så må man lage unntak der det er lov å vaske og tørke rumpa, hjelpe til med sår, legebesøk og annet nødvendig. Regelen kan være at man alltid forklarer barnet hva som skal skje og hva som er hensikten med det. Og barn må være så store at de skjønner språk, sier Evang.

• LES OGSÅ: – Viktig å snakke om overgrep i barnehagen.
• LES OGSÅ: La oss snakke om det som er vanskelig.

Hva kan barnet gjøre?

Dette kan snakkes om i samlingsstunden, i små grupper eller med barns som man vet har vært utsatt.

– En barnehage snakker med barna om dette to ganger i året. Foreldrene er informerte, men får ikke vite når for å unngå at foreldrene holder barna hjemme den dagen. Dette fører ikke til at alle utsatte barn forteller, men det gir dem et springbrett. Dere må også snakke om hva barnet kan gjøre om overgrepet skjer, sier Evang, og forklarer en lek der barn og voksne legger seg på gulvet mens en voksen pirker i dem.

– Så er det om å gjøre å si nei så høyt som mulig. Om vi leker dette, lærer barna det.

Gode og dårlige hemmeligheter

Så må man snakke om hemmeligheter. De gode og de dårlige. Hva er forskjellen?

– Gode hemmeligheter gjør oss glade, stolte og er noe som vi gleder oss til å fortelle. Som en gave til mamma. Barn kan få ha så mange gode hemmeligheter de bare vil. De dårlige får oss til å føle oss ille og vi vet ikke hvordan vi skal fortelle dem videre. Vi vet ikke om vi blir trodd. Eller kanskje noen har truet oss til taushet, sier Evang og presiserer:

– Alle barn får lov å fortelle dårlige hemmeligheter til voksne.

Se etter atferdsendring

Så når bør vi bli bekymret? Når barnet endrer atferd uten at vi vet hvorfor.

– De kan bli innesluttet og stille, sinte og slår andre. Det kan være endret spise- og sovemønster. Det kan være helt normalt, men også noe barnet strever med. Det kan være noe barnet forteller, dog bør vi være obs på at barn sjelden forteller spontant. De sender gjerne ut små prøveballonger for å se om vi voksne er i stand til å skjønne og tåle. De kan si at de ikke vil i barnehagen fordi Jim er ekkel og lukter vondt. Da må vi ta i mot, anerkjenne og tolke. Følg opp og tål det barnet forteller uten å si i mot, sier Evang.

Vi må rett og slett motstå å følge impulsene våre, men ta vare på prøveballongene og viser barnet at vi er tilliten verdig.

Tvang og trusler

Man kan også tolke barns tegninger. Spør hva barnet har tegnet og drøft med andre. Så har vi det man kaller seksualisert atferd. Et begrep Are Evang liker dårlig siden barn er seksuelle fra fødselen. Men med dette menes at barn er påvirket seksuelt.

– Da snakker vi om atferd som er upassende, annerledes, økt, omfattende og vond. Vi må også være obs på tvang og trusler.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Barnehuset får av og til henvendelser fra barnehager om sårhet i tissen eller at de mener barn ser annerledes ut. Men barns naturlige anatomi har så stor variasjon at det er umulig å se om noe har skjedd eller ikke.

Blåmerker er alarmerende

– Selv overgrep som skader barn fysisk, gror veldig fort. Barns kropper leges raskt, så det er sjelden vi finner fysiske spor. Blåmerker, derimot, bør få varsellampene til å lyse.

Spesielt på bløte deler, innsiden av lår, magen og armer. Da må man spørre barna.

– Og sjekk plaster! Bytt plaster en gang om dagen i barnehagen. Se på såret og spør barnet. Ta gjerne bilder, sier Evang.

Vær en trygg voksen

Han presiserer at det er mange flere tegn og at det umulig å lage en fullverdig liste over hva man må se etter. Det er også ting på Evangs liste som ikke er ensbetydende med overgrep.

– Og husk; det er ikke traumatiserende for barn å snakke om det som har skjedd! Om overgrepene skjer i barnehagen, er det ikke barnehagens feil heller.  Det er umulig å se en overgriper. Det handler om å ta barn på alvor, forsikrer Evang og minner om dette:

– I kriser ser barn på de voksne. Blir de voksne redde og sinte, blir barna også det. Om vi er rolige, puster med magen og trygger barna, tåler de så mye mer. Du må ta på din egen maske før du hjelper andre, og så snart barna forteller eller du oppdager noe som er ulovlig eller straffbart, spiller du ballen videre til barnevern og politi, avslutter den erfarne psykologspesialisten.