Pedagog, hvor er du?

I løpet av flere praksisperioder, praksisoppsummeringer og som vikar er det en ting jeg har tenkt mye på. Hvorfor er det så store motsetninger mellom det vi lærer på universitet og det som praktiseres i barnehagen? Hvorfor er barnehagene i flere kommuner, som for eksempel Kristiansand pålagt å kartlegge med TRAS på flerspråklige barn og ved behov, når flere forskere jeg har møtt i undervisningen tydelig poengterer at skjemaet ikke er egnet til det? Og hvorfor er Snakkepakken og bildekort blant de mest populære verktøyene til språkarbeid? Hvorfor sitter barn på førskoleklubb med abc-bøker istedenfor å lage egne tekster?

Språkarbeidet burde gjennomsyre hverdagen mens vi opplever verden, bruker språket vårt i hverdagssituasjoner, sanser og benevner i naturlige og meningsfulle situasjoner.

Hvor har det blitt av fagligheten vår i alt dette? Hvor er spontaniteten og den individuelle tilretteleggingen som vi gjør i hvert møte med barna? Hva er poenget med en bachelorutdanning når vi kommer til barnehager med ferdig opplegg, et materiell som allerede har tenkt ut alt for oss? Der vi ikke trenger å tenke på mål fordi det allerede står der. Hva skjer når dette opplegget ikke passer til det barnet som trenger stimuleringen mest? Hvor er pedagogens plass?

Vi som kan mest om barnet. Om alle sidene ved barns utvikling, både psykologisk, motorisk, emosjonelt og sosialt. Og om den språklige, matematiske, moralske, musikalske, todimensjonale og tredimensjonale utviklingen.

Mange barnehageansatte klager ofte på den knappe tiden vi har. Syv fagområder skal ha sin plass og dokumenteres, i tillegg til et hav av vanlige rutiner. Men hva om vi bryter normene som har regjert i den norske barnehagen så lenge? Jeg tror ikke meningen med Rammeplanen er at barnehagen hver dag skal sette av tid til ett og ett fagområde, preget av formelle og voksenstyrte aktiviteter der undervisningstonen utgjør en stor del av samtalen med barna.

Litt av det må vi selvfølgelig ha, men jeg tror at Rammeplanen med dets fagområder skal være integrert som en naturlig del av praksisen med utgangspunkt i barnas naturlige væremåte.

• LES OGSÅ: – Barnehageansatte må lære seg å dele.
• LES OGSÅ: Utenfrablikkets velsignelser.

Etter romantikken kom realismen. Det kommer nesten alltid en reaksjon etter en epoke. Kanskje er det nå tiden kommer for å stole på pedagogenes faglighet og gi slipp på ferdig materiell som kun treffer de snille og flinke barna, men ikke de som trenger det mest. Kanskje tiden er kommet for virkelig å verdsette naturens muligheter, besøke nærmiljøet, leke med språket, rime og tøyse. Ved å legge til rette for slike aktiviteter og gi barna mulighet og inspirasjon til å ta i bruk skriftspråket i rollelek. Kan vi virkelig gi mening til frasen om at lek er læring?

Nå har jeg nok satt det litt på spissen.  Det er selvfølgelig mange barnehager som er flinke til å bruke de ansattes kompetanse slik at barna opplever et rikt språkmiljø med plass til alle. Det skal også nevnes at ferdig materiell passer til noen barn og at kvaliteten på disse varierer, begge veier.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Men jeg vil likevel med trekke frem pedagogens kunnskap, en gratis ressurs fremfor kostbart ferdig materiell. Læring gjennom tekstskaping, der barna kan bruke kreativiteten sin og flere sider av seg selv. Uansett er det viktigste at hvert enkelt barn føler at det mestrer noe og på den måten får et positivt forhold til å bruke språket sitt.

Den ofte siterte filosofen Ole Brumm sa engang “Ja takk, begge deler.” Kanskje ligger det noe i det.

Har du noe på hjertet? Send til oss på red@barnehage.no.

Les mer av Siv-Terese Omlands meninger her.