DEBATT

– Jeg kan!

Selvstendig og følelsesladet

– Jeg kan! Barnehagelærer Stian Pedersen setter ord på barnets trang til å bidra.

Publisert Sist oppdatert

Ta meg i hånden. Ta meg med inn i livets lære. Jeg vil så gjerne mestre alt selv. Men du? Det kan jeg faktisk ikke før du har gått mange stier sammen med meg. Hver sti fører til en eng av selvstendighet. Enger som alle er fylt med en glede som nesten bringer frem tårer av lykke. Tårer, smil og latter som alle er symboler på at jeg er et barn som er i harmoni med den verden og det samfunnet jeg lever i.

Jeg kan bringe frem både smil, latter og rørte ansikter hos dere voksne også. Dere som tar meg med på de vakre stiene av selvstendighet. For er det ikke både rørende og fantastisk når du opplever at jeg mestrer ting som du har lært meg? Dere har i flere år gjennomført gode og trygge samlingsstunder for meg og de andre barna. Men du? Etter å ha vært deltaker i flere år nå, så har jeg faktisk studert deg. Studert deg og hva du gjør så godt, at nå kan faktisk jeg lede samlingsstunden. Tror du meg ikke? Bare prøv da vel. Jeg og de andre barna kan bytte på denne oppgaven. Vi elsker det. Det gir en enorm følelse av å bety noe.

Vi barn lærer mye av dere voksne. Men det vi ofte lærer aller mest av, det er av hverandre. Å se og høre et barn på min egen alder fortelle om reglene for turtaking, det er sterke saker. Gode saker.

Mat. Nå må dere voksne ordne lunsj. Eller må dere? Kanskje ikke alene i hvert fall. Hva med å spørre om noen av oss barna har lyst til å gjøre dette? Ikke tving meg, det blir bare helt feil. Men spør om jeg har lyst. Følelsen av å hjelpe til gir en utrolig stolthet. Jeg kan til og med stå som kantineansvarlig der jeg hjelper et og et barn i køen. «Hva vil du ha på?» «Vil du ha melk eller vann?» Jeg kan!

Hvorfor ville jeg ha noe som helst ønske om å hjelpe til ved andre anledninger? Om jeg ikke får lov nå.

Selvstendighet. Mestre ting selv. Selvstendighet handler også om å forstå seg selv. Gjennom å forstå seg selv, kan man også lettere lære seg å forstå andre. Hvordan ble du så omsorgsfull i nærheten av de minste barna? De som behøver både bleie og en lun og god vogn å sove i. Jo, du er nok veldig snill av natur. Men samtidig er dette noe som er kommet av erfaringer. Du har vært så mye med 1-2 åringer at du forstår deres behov. Du vet betydningen av å være veldig forsiktig. Hvordan skulle jeg gjøre det uten samme erfaring? Av og til er det faktisk vanskelig å bremse farten på sykkelen rundt de minste, eller skjønne at jeg må vente ekstra lenge på min tur ved sklia.

Vent nå litt! Hva om jeg fikk lov til å kle på de minste skoene sine om jeg har lyst? Hva om jeg kunne få lov til å dele ut smokkene deres når de skal sove. Vinke dem «god natt, drøm søtt». Å se de minste barnas behov, vil hjelpe meg å forstå dem. Jeg blir straks mer varsom rundt dem. For det kan du nemlig være sikker på, jeg ønsker bare å være god. Denne følelsen blir hos meg. Den er med i danningen av mitt selvbilde og min selvfølelse. Om de andre voksne hadde fått deg til å føle deg slem hele dagen lang, hva hadde du etterhvert tenkt om deg selv?

Følelser. Så mange spekter av følelser. Et register nesten større enn noen regnbue. Følelser er nesten litt magiske, bare at de er reelle. De er faktisk så reelle at det kan kalles normalt å ha dem? Alle sammen, positive som negative. De positive lærer jeg meg raskt å forstå. Jo du skjønner, det er veldig lett for de voksne rundt meg å akseptere at jeg er glad. Jeg ler, smiler. Noe som igjen fører til at de ler og smiler.

Sint skal man ikke være. Ikke trist heller. Dette må man ikke vise. Jeg kan ikke bli sint, for da blir de voksne sure på meg. Jeg kan ikke være så trist at jeg gråter, for da synes de andre barna at jeg er liten. Det vil si, jeg trodde at det var slik. Men så skjedde det noe. De voksne begynte å jobbe med følelser. Reelle følelser, og vi forstod disse så lett da eksemplene var oss selv. Virkelige barn. Virkelige mennesker med virkelige følelser. Da vi allerede er mestere på kroppsspråk, så er stien til forståelsen av våre og andres følelser kort.

Oi, det er ikke galt å være sint? Det var reaksjonene mine der jeg dyttet andre barn som var feil, og når jeg veltet bøtta deres med sand. Vanskelig å vite, siden jeg ikke visste hvordan jeg kunne reagere. Takk for at du viste meg alternativer! Det er faktisk ikke så dumt å vandre unna situasjonen, til en plass der jeg kan hyle ut i sinne for å få roen tilbake. Takk for at du tillater meg å gjøre det! For det å være sint kan jeg ikke noe for.

Trist. Takk for at du deler dine egne erfaringer foran hele barnegruppa! At du forteller om egne opplevelser og følelser. At du tør å gjøre det. Det er så mye lettere å slippe denne følelsen løs nå. Jeg trenger ikke lengre å alltid gjemme meg unna for å slippe ut noen tårer uten å samtidig bli pinlig berørt. Jeg kan sitte på et fang og de andre barna kan se det. Men de vet alle sammen nå at det er helt normalt å være trist. Man er ikke liten av den grunn. Til og med voksne har jo denne følelsen.

Det er lettere å forstå de andre rundt meg nå. Hva de føler. Det er jo ikke slik at jeg er ond selv om jeg har kranglet med et annet barn. Vi har bare ikke forstått hverandre så godt som det vi gjør nå.

Men du? Litt krangling vil det nok alltid være, men den er kraftig redusert. Og har du gått stien med oss ved tidligere konflikter, så er det noe meget spesielt ved dette. Vi blir stadig flinkere til å løse disse verbalt. Men, for å komme dit, så må du la oss få prøve å løse disse på egenhånd med deg som observatør. Lær deg å se når du straks skal gripe inn, og når det er bra å vente. Jeg er ganske stor. Ganske så selvstendig!

Du kan lese flere av Stian Pedersens populære innlegg på bloggen hans: Barns Følelser. 

Powered by Labrador CMS