Ingen ser steinen i Maikens mage

Jeg har sagt det før, men sier det igjen. Trygghet. Hvorfor er det så viktig? Mange skriver om behovet for å melde til barnevernet, behovet for å få mer planleggingstid for pedagoger blant annet. Men vi ser ikke de barna som sliter mest, om ikke barna er trygge nok til å slippe ned sin forsvarsmur. La oss prøve å sette oss inn i hvorfor;

Maiken kommer i barnehagen. Men ingen er der og tar henne i mot, de er opptatt med frokosten, de voksne. Hun setter seg ned. «Ha det!» sier mamma, snur seg og går. Gråten presser på, men Maiken svelger gråten, sitter og ser på. Så henvender den voksne seg til Maiken; «Hei Maiken, hva vil du ha å spise til frokost?».

Maiken blir betraktet som mutt, vet jo aldri hva hun vil ha å spise, de voksne må dra det ut av henne. Egentlig er Maiken mett, mett i magen av angst. Den tunge steinen i magen veier mye, det er ikke plass til grøten. Men de voksne har ti andre barn til bords, det blir ikke tid til å reflektere over hvorfor. Maiken får gå fra bordet.

Hun vandrer inn i mengden, finner sin lekekamerat. Da gir hun slipp på angsten, men bare for en stund. Hun kjenner jo Stine godt, henne er hun trygg på, Stine på fem år. De leker sammen, har det kjekt i lag.

Så bryter den voksnes stemme ut i en forsiktig kommando; ryddetid! Maiken vet det, men ikke de voksne, ryddetiden gjør at steinen i magen blir enda tyngre, og hjertet slår i raske slag.

Så skal de sette seg til samling. I dag er det pedagogen og to vikarer på avdelingen. De sitter der og skal synge, alle atten barna. Tilsynelatende kjekk samling, gitarspill til og med. Men de kjenner ikke Maiken på ekte, de vet ikke om steinen i magen til Maiken. De gjør seg sine tanker om hvorfor Maiken er så stille, hvorfor hun ikke deltar. De vet ikke at det blir for mye, Maiken bør få ro.

Maiken klarer ikke å fortelle dette selv, fem år som hun er. Men hadde den voksne kjent henne på ekte, ville de visst at hun kunne trengt en samlingsstund med få barn tilstede.

Dagen fortsetter, Maiken har perioder på dagen hvor det føles greit, men den voksne kunne sett det, de periodene hvor hjertet til Maiken slår fortere. Spesielt når de skal kle på seg, de skal ut. Da tenker Maiken på mamma.

• LES OGSÅ: Barn husker vold og alvorlige hendelser godt.
• LES OGSÅ: Utsetter du barnet ditt for overgrep eller omsorgssvikt?

Hva gjør mamma på nå? Ligger hun i sofaen? Er hun på badet, har hun låst døren? Er mamma lei seg?

Mange spørsmål svirrer, det er ikke lett for Maiken når ingen forstår. Da vokser steinen i magen, den tynger som aldri før. Har ikke alle det sånn, tenker Maiken? Hva er det med meg?

Mamma kommer og henter, klokken er kvart over fire. Om femten minutter stenger barnehagen, den voksne vil bare hjem. De har ikke tid til å prate med mammaen til Maiken, de ser henne ikke ordentlig i øynene. De hører ordene komme ut av munnen hennes, de ser Maiken sitt tomme blikk. Det er bare sånn hun er tenker den voksne. Mammaen er sikkert bare sliten, kanskje hun er sykemeldt? Det har vel ikke pågått så lenge, har det det?

Et år har Maiken hatt steinen i magen, den startet som en liten gråstein, og har vokst seg stor og tung. Maiken kjenner ikke de voksne nok til at hun sier noe, selv om hun kanskje vil. De voksne er flinke i jobben sin, planer som ser flotte ut, men mangel på tid. Men relasjonen til Maiken, den er ikke solid nok. Hun er ikke trygg nok. Da spiller det ingen rolle hva enn de gjør.

Trygge barn, trygge voksne, følelser som er ekte. Det må vi tilby barn før vi kan vifte med pekefingeren og si at barnehageansatte ikke er gode nok til å melde ifra.

Vi må spørre oss selv, HVORFOR vi ikke er gode nok til å melde ifra?

Skap det trente øye ved kompetanse, ja. Men ditt kjennskap til barnets bakgrunn, følelsesregister, væremåte, er avgjørende for at man klarer å tilrettelegge, når alt kommer til alt.