Barnehagens janusansikt?

Da jeg leste innledningen til Anders Ek ble jeg veldig glad. Jeg er – i likhet med de fleste som arbeider i norske barnehager – enig i at det uten tvil finnes ”subkulturer og ulne maktforhold” som påvirker driften i mange barnehager. Dette senker kvaliteten og påvirker igjen barnas utviklingsmuligheter.

Les Anders Ek sin kronikk her: Barnehagens janusansikt – profesjonalitet vs. privatpraksis. 

Og da er det viktig med barnehageledere som tar ansvar for å komme disse til livs: Strukturere driften slik at den flate strukturen ikke får forflate pedagogikken, ha klare kommandolinjer og avklare roller. Spesielt med tanke på drift i nye barnehager, som Anders Ek blant annet har ansvar for i Sarpsborg (etter et lite søk på Sarpsborg kommunes nettsider.)

Problemet som gjør at jeg ikke er like glad (og heller ikke likeglad) etter å ha lest de to neste avsnittene er at Anders Eks (og da også Sarpsborg kommunes) løsning på dette ikke virker på andre enn godt fungerende, ressurssterke barn fra like godt fungerende og ressurssterke hjem.

Ved å stille retoriske spørsmål belyser Anders Ek relevante problemstillinger i medvirkningsdebatten vi hadde for noen år siden. For det er liten tvil om at man i mange barnehager finner et i overkant stort kontrollbehov hos de ansatte. Hvorfor? Fordi det av ulike årsaker (liten faglig kompetanse, knappe ressurser eller dårlig ledelse) blir det tryggeste. Da blir mange barn utsatt for tvang.

Dette er det viktig å gjøre noe med, men løsningen på dette er ikke å fjerne avdelingsinndeling og erstatte dette med baser eller soner. Det viser seg at barn som går i basebarnehager ved 4 ½ års alder opplever mindre nærhet til pedagoger og har mer konflikter med lærer i første klasse enn barn som går i avdelingsorganiserte barnehager.

Samme studie viser at barn med adferdsproblemer i barnehagen har mer konflikter med lærere i første klasse, men kun hvis de gikk i basebarnehage (Skalická, Belsky, Stenseng & Wickstrøm, 2015)[1]. Dermed skulle det være slått fast at det er avdelingsbarnehager som er best for alle barn, men spesielt for barn med adferdsvansker.

At barn blir fortalt hvordan de skal leve sine liv, tenker jeg at ikke er et problem men en ressurs. Vi er alle nødt til å forholde oss til andre mennesker. Dermed er vi nødt til å tilpasse oss normer og regler, og det er de voksne som er ansvarlige for at barn lærer dette. Det ville vært direkte uansvarlig av ansatte i barnehagen å ikke veilede barn.

Å stille krav og å ha forventninger til barn er også en del av danningen. Vi skal lære barn at det finnes oppgaver som må gjøres, men jeg er enig i at å beordre dem ikke er veien å gå. Veiledning ut ifra det de ansatte observerer, derimot, bør være en forutsetning!

• LES OGSÅ: Barns medvirkning - også i tilvenningen! 
• LES OGSÅ: Emil, Alfred, medvirkning og pedagogikk. 

Dermed kan vi begynne å diskutere hva som er kvalitet på ordentlig: Nemlig hva de ansatte i barnehagen faktisk gjør når de er på jobb! Er de relasjonskompetente? Har de et trent øye for å avdekke omsorgssvikt, adferdsproblemer eller manglende kognitiv utvikling? Har de kompetanse på å observere og gjøre noe med observasjonene? Her kan vi svare på de neste to spørsmålene som stilles i Eks kronikk:

• Hvor mange barn blir stuet inn i avvikskategorier på grunn av faglig tilkortkommenhet?

Kontrollbehovet til ansatte i barnehagen får mange uheldige konsekvenser. Men stuing inn i avvikskategorier er nok ikke en av dem. Rundt sju prosent av førskolebarn fra tre til fire år har diagnostiserbare psykiske vansker [2]. Mange barn går under radaren til de ansatte, og går glipp av verdifull hjelp til å takle livet.

Vi må ha ansatte som ser avvik og kan finne frem til fagpersoner som hjelper barn (og foreldre) videre. For eksempel kan autismespekterdiagnoser nok være skremmende for mange foreldre, men vil gi barna mer hjelp enn trøbbel. Det er omsorgssvikt av de ansatte å unngå å be ekspertinstanser om hjelp til å hjelpe barn de er bekymrede for!

•  Hvor mange barn blir omskapt til syndebukker fordi de er annerledes?

Motspørsmål: Hvor mange barn blir tapere i skole - og voksenlivet fordi de ansatte i barnehagen ikke har nok mot til å ta tak i problemene disse barna åpenbart har?

• Hvor mange barnehagearbeidere stiller seg spørsmålet: Hvorfor skal barna høre på meg?

Svar: Alt for få. Dette må det gjøres noe med!

Ellers er jeg enig i at vi skal ta utgangspunkt i barnas interesser når det gjelder planlegging av aktiviteter, kunne ta barnas perspektiver i utforming av rommene barna beveger seg i, og at vi må bruke all tiden til å faktisk være med barna fremfor å ha størst fokus på praktiske oppgaver/private anliggender. Vi må få bukt med privat praksis og uklar ledelse, være varsomme med å være for sentimentale og vi skal være på jobb for barna.

For å klare dette må barnehagens leder være tydelig. Det må etableres tydelige rutiner, ingen ansatte skal lure på hva de skal gjøre på jobb og de bør veiledes til å finne noe annet å gjøre hvis de først og fremst er på jobb for å tjene penger. Da finnes det jobber med bedre betaling og langt mindre ansvar for menneskers liv.

Jeg synes Anders Ek setter viktige ting på agendaen. Men han tar feil med hensyn til hvordan vi skal løse utfordringene i barnehagen. Vi kan ikke ha en barnehage hvor lettvinte tolkninger av barns medvirkning får råde, hvor barn erfarer at de kan handle etter eget forgodtbefinnende og hvor adferdsproblematikk ikke blir tatt tak i. Vi kan ikke ha en barnehage for de velfungerende.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Vi må ha barnehage for alle. Vi må ha små enheter som kan gi trygghet, hvor de ansatte kan observere, delta og veilede barn og hvor barna medvirker innenfor trygge rammer som settes ut ifra nevnte observasjoner og deltagelse. Barnehagens ansatte skal være trygge på verdiene og retningslinjene de arbeider etter, legge igjen privat praksis hjemme og ikke ha arbeidsplassen som kompisklubb.

Et janusansikt er per definisjon et symbol på negative og positive sider ved noe. Vi vil alle de negative sidene ved barnehagen til livs, men kan ikke gjøre det ved å sminke det ene ansiktet og dekke til det andre!

Verdens viktigste jobb gjøres ikke ved å være unnlatende og å ha en flott fasade. Den gjøres ved å være tydelig på verdier og lojal mot dem vi er på jobb for: Barna!