Førstelektor Brit Eide og førsteamanuensis Nina Winger ved Høgskolen i Oslo og Akershus er forskere i det femårige forskningsprosjektet «Blikk for barn», som nylig er avsluttet. Resultater fra prosjektet ble denne uka presentert på en konferanse i Oslo.
De to forskerne dro ut i seks kommunale og private barnehager for å finne ut hvordan det sto til med barns medvirkning og tilhørighet.
Det som slo dem da de satte i gang, var hvor mye organisering og logistikk som skal til for å hverdagen i barnehagen til å gli noen lunde smertefritt. Hvor ble det av små barns deltagelse, tilhørighet og verdighet i det logistiske puslespillet?
Store forskjeller
Blir det plass til livskvalitet i en utfordrende barnehagehverdag? Får barna handlingsrom?
– Måten barnehagen var organisert på fikk så stor betydning for hverdagen til barna, at det var slående, sier Brit Eide.
Og det var store forskjeller mellom base- og avdelingsbarnehager.
– I store, åpne barnehager med spesialrom må de ansatte tenke helhet og effektivitet. Det krever at alle er på rett sted til rett tid. Og det krever god koordinering. Det var klare regler på hvem som går ut først eller hvem som skal bruke spesialrommene, sier Eide.
Små avvik fikk store konsekvenser
Selv et avvik på ett kvarter, fikk store konsekvenser for dagsrytmen til andre grupper.
– Det var et logistisk puslespill.
Felles for alle barnehagene, både tradisjonelle og åpne, var at de var avhengige av oversikt og kommunikasjon, som morgenmøter som ofte handlet mer om organisering enn fag.
Fornøyde ansatte
For å få barnehagehverdagen på gli, må man ha kontroll og sikkerhet. Dette fant forskerne ut var viktigere i store barnehager enn i små.
– I store barnehager var dører til spesialrom og uterom gjerne stengt for barnas sikkerhet og om barnegruppa ble for stor, ble personalet bekymret fordi det oppsto uoversiktlige situasjoner. Men en styrer mente likevel at gjennomsiktigheten var en trygghet.
– Vi vet at det å forholde seg til mange hele tiden kan være utfordrende, men også givende. Store barnegrupper kan oppleves som stressende, og også det å flytte seg fra rom til rom. Men i barnehager med spesialrom finnes det også mange muligheter, sier Eide, som legger til at ingen av de ansatte i basebarnehagene uttrykte misnøye med å jobbe der.
– Til tross for at de mente det var hektisk og krevde mye organisering.
Møter stengte dører
Men hvordan er det å være barn i store barnehager?
– Det er forskjeller mellom barnehager når det gjelder tilgjengelighet og tilgang. I små barnehager kunne barna være på alle rom og enheter og de hadde tilgang til materiell. I store barnehager møtte barna stengte dører og lukkede skap. De hadde nyere utstyr, men med mindre variasjon.
Var det så rom for medvirkning?
Sikkerhet er ikke medvirkning
Forskerne observerte småbarn som løp rundt og rundt med voksne som løp etter for å passe på at de ikke skader seg eller forsvinner ut av syne. Det handlet dermed om sikkerhet, ikke medvirkning.
– Vi må diskutere om flyt og effektivisering går foran barns medvirkning, sier Eide.
Det påvirker igjen personalets mulighet for nærvær og tilstedeværelse. Men alle ansatte var opptatt av barns ve og vel og ytet omsorg.
Mer spontan lek i små barnehager
– Uansett organiseringsform ser vi at personalet i stor grad har kontakt med enkeltbarn og kjernegruppa. I avdelingsbarnehagene var dog personalet oftere spontant med i barnas lek. Det skapte et annet felleskap, sier Nina Winger.
I basebarnehagene var det vanskeligere for personalet å gå inn i spontan lek. De voksne var mer på post for å være tilgjengelig for alle barna.
– De hadde gjerne tre til fire barn på fanget. Da kan du ikke delta i barns lek på den samme måten, sier Winger.
Frykter for omsorgen
Den nordiske barnehagemodellen består av en hellig treenighet: Omsorg, lek og læring. Forskerne frykter at omsorgsdelen er under press, selv om personalet mener at det viktigste de gjør, er å gi omsorg og trygge, gode voksne.
Men stram logistikk viser seg å vanskeliggjøre omsorgen.
– I en basebarnehage observerte vi en liten gutt som slo seg i lek. Han ble tatt hånd om av en ansatt, som gikk inn for å hente plaster og noe å vaske skrubbsåret med. Men da den ansatte kom ut igjen, var det flere barn som trengte trøst, og den lille gutten fikk ikke trøsten og nærheten han hadde behov for, sier Eide.
Det var et fang for lite for de minste barna, og Eide og Winger påpeker hvor krevende det er for et lite barn å gå uten trøst når det trenger det som mest.
For mange vandrere
Forskerne påpeker at mange barn viste glede over å komme i barnehagen, men at det var mange i de store barnehagene som ikke fant sin plass i fellesskapet.
– De var vandrere og utforskere, men de ble ikke sett. Vi tenker at alle barn MÅ bli sett og få bli en del av felleskapet hver dag i barnehagen, sier Winger.
Dog var mange barnehager flinke til å skape rom for felleskap ved å la barna bidra med noe. Det tydeliggjør barnets følelse av tilhørighet.
Får bare én barndom
Nå som «Blikk for barn» er ferdiggått, spør forskerne seg om barnehagene virkelig HAR blikk for barn. Eller om den utfordrende logistikken setter premissene for barnas hverdag?
– Vi vet at gruppestørrelsen virker inn på klimaet i barnehagen, og vi er bekymret over blant annet det økte fokuset på livsmestring allerede i barnehagen. Om det blir slik at livsmestring skal være et individuelt mestringsprosjekt, gagner det ikke barna. Livsmestring må være et felles prosjekt med felles mestringsfølelse i barnehagen, mener Brit Eide.
For barn er forskjellige. Noen finner sin plass med det samme, men andre går i barnehagen fra de er ett år uten å oppleve livskvalitet.
– Dette er barndommen deres! Den eneste de har. Å sørge for at barna i barnehagen opplever livskvalitet, mestring, medvirkning og tilhørighet, er et evighetsprosjekt som vi aldri kan slutte å jobbe med, avslutter Eide.
Her kan du se alle resultatene fra «Blikk for barn» og GoBan.
«Blikk for barn» er et forskningsprosjekt som har undersøkt ulike sider ved omsorg, lek og læring for de yngste barna i barnehagen. Prosjektet har sett på barn i tradisjonelle, små grupper og i større, fleksible grupper, og analysert hvordan gruppestørrelse virker inn på kvaliteten. Forskerne har også sett på betydningen av små barns møte med estetiske prosesser.
Forskerne har brukt en kombinasjon av kvantitative og kvalitative tilnærminger.
Prosjektet har vært finansiert av Norges forskningsråd i perioden 2012-2017. Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har vært prosjekteier, og forskningen har blitt gjennomført i samarbeid med Universitet i Stavanger, UiT – Norges arktiske universitet, og NTNU.
