– Mennesket er en del av naturen, og ikke en liten gud utenfor, sier Einar Sundsdal. Han mener det er på tide å ta vår naturlige plass i faun og flora tilbake.
– Norsk pedagogikk legger ikke nok vekt på å utvikle barns forhold til naturen, mener Einar Sundsdal ved Pedagogisk Institutt på NTNU i Trondheim. Han har skrevet en doktoravhandling om naturalistisk humanisme, og ser ingen grunn til at de to begrepene ikke kan sameksistere.
– Naturen er vårt hjem, men vi har stilt oss over den og ser på den som en ressurs vi bør utnytte mest mulig effektivt i stedet for noe vi bør respektere som vårt faktiske livsgrunnlag, sier Sundsdal.
Han viser til den amerikanske filosofen og psykologen John Dewey som allerede for nesten hundre år siden framsynt advarte mot at menneskeheten var i ferd med å bli en rase av økonomiske monstre.
Det bekymrer Sundsdal at dagens barn skal dannes i form som ikke er tidssvarende og mener danningsbegrepet, også det vi finner i Rammeplan for barnehager, må utvides.
– Tradisjonelt har danning blitt sett på som en bevegelse bort fra naturen, i retning en rasjonell kultur. Men våre danningsrefleksjoner bør i dag også innbefatte vårt forhold til naturen. Barnehagelærerne pådyttes alt for mange krav til dokumentasjon og læringsmål. De bør heller simpelthen ta med seg barna ut og la dem bli kjent med og glad i naturen på sin måte. Ikke som noe vi skal utnytte og bestemme over, mener Sundsdal.
Og særlig det økende læringstrykket bekymrer Einar Sundsdal. Det skal være et mål med alt, og de voksne skal instruere barna. Vi fjerner oss ikke bare fysisk fra naturen, men også mentalt.
– Voksnes læringsmål og instruksjon fratar barna noen viktige steg i utviklingen. Steg som må være tilstede for en god læringssituasjon senere. Det er et tveegget sverd. Når vi er i naturen og slipper barna løs, gjør de det de er ment å gjøre. De utforsker og lærer og erfarer på egen hånd. Og kan de gjøre erfaringer sammen med en voksen, i stedet for å bli instruert og presset inn i et læringsmål, skjer det ting i barnet. De mister noe viktig under læringspresset, erfaringen det er å finne ut av ting selv, undersøke, prøve og feile, sier Sundsdal.
– Så hva kan de ansatte gjøre for å befri seg selv og barna fra slike krav?
Annonse
– De kan stole på seg selv og være lojale nedover, overfor barna, og ikke oppover i systemet. Stå i mot presset ovenfra og bruke sin egen dømmekraft. Det skjer mye bra i norske barnehager, og det er mye god vilje. I tillegg har vi lange tradisjoner for å være ute i naturen. Disse bør tas vare på.
Leken er nok
Det forundrer Sundsdal at vi vektlegger det han kaller «livet innenfor bymurene» så mye.
– Jeg mener at det utvikles en pedagogikk som ikke forholder seg til det som er utenfor bymuren, til naturen, det viktigste aspektet i vår tid, men bare til det sosiale og kulturelle. Vi må bringe naturen inn i pedagogikken og dannelsen.
Sundsdal mener såkalt læringsrettet lek rett og slett er en feilslutning. Barn lærer ikke mer om du dytter læring inn i leken. Tvert i mot hemmer det barnets naturlige vei.
– Leken er nok. Den trenger ingen forklaring eller forsvar. Slipp barna løs i naturen og la dem leke fritt, men vær der sammen med dem, på deres nivå. Lek med dem, la deg undre sammen med dem og vis dem naturen som den er.
Han drar inn Deweys lærdom om mennesket som relasjonelle vesen i dyp forstand.
– Vi trenger omsorgsfulle foreldre, gode venner og dyktige barnehagelærere for å ha gode relasjoner. Men vi har også relasjoner til det andre. Til alle dyr og alt som lever. Til naturen. Vi må ikke frata barn mulighetene til å gjøre erfaringer i og med naturen for slik å bli glade i alt som finnes der.
