Menn, superhelter og rollelek: – Ei gullgruve for pedagogisk arbeid

Med Stein Torleif Bjellas dikt «Nei» satte Rune Storli og kollega Sveinung Næss tonen for foredraget «Sterk som f …» – om superkrefter i teori og praksis.

Budskapet var egentlig det motsatte.

Storli ønsker at barn skal oppleve at det som er viktig for dem, også er viktig i barnehagen.

Kjent for kroppslig lek

Førstelektoren ved DMMH er for mange kjent som den kroppslige lekens forkjemper. Men det var ikke først og fremst det temaet han ønsket å snakke om da 70 menn i barnehagen (MIB) fra Trøndelag møttes til fagsamling i Meråker nylig.

Da ville han slå et slag for superheltene.

– Å snakke om superhelt-rolleleken på ei MIB-samling er viktig fordi deltakerne der har en annen erfaring. De kjenner igjen superhelt-rolleleken. Det er nesten så jeg vil si de har et ansvar for at denne typen lek løftes fram, sier Storli til Barnehage.no.

– Fordi de skjønner guttene på en annen måte enn damer flest.

Temaer som strid, og kampen mellom det gode og det onde, tror nemlig Storli at menn flest har et nærmere forhold til enn kvinner.

Dette baserer han blant annet på en undersøkelse han selv har gjort for mange år siden, der han ser kjønnsforskjeller i hvordan ansatte forholder seg til boltrelek og lekeslåssing – eller sosial dramalek som har kamp i seg.

– Mens kvinner oppgir kursing som viktigste referanseramme til denne formen for lek, oppgir mennene erfaring fra egen barndom, sier Storli.

– Vanskelig, men viktig

Han er ikke sikker på at han kunne ha holdt samme foredrag til en forsamling hvor kvinner var i overtall. Det er vanskelig å snakke om kjønn i barnehagen, konstaterer førstelektoren.

– For likhetene er tross alt større enn ulikhetene. Men når du ser på store grupper, er det ikke tvil om at det er forskjell på karer og kvinnfolk, jenter og gutter.

– Og så er de gjerne ikke like synlige når du kommer ned på barnehagenivå, fortsetter Storli.

Derfor tror han kjønnsforskjeller er litt underkommunisert.

– Du sier det er vanskelig å snakke om kjønn i barnehagen. Hvorfor mener du likevel vi bør gjøre det?

– I hvert fall for ungenes sin del er det viktig å tørre å se at jenter og gutter kan være opptatt av ulike ting. Jeg vet fra egen forskning at det som skiller gutter og jenter mest, er lekeslåssinga. Jeg ser at jenter er med på boltrelek, kroppslig lek og jage/fange. Men dess mer det går mot kampleker, ser jeg at det foregår i rene guttegrupper. Å tørre å snakke om kjønn utvider lekbegrepet, svarer Storli.

– Lekeslåssing er bare en liten del av det som foregår i barnehagen. Men for en del unger, er dette med superhelter, superkrefter og denne kampen så fascinerende og viktig, understreker han.

– Da tenker jeg det er uheldig om det som er viktig for dem, ikke er viktig i barnehagen. Alle barn bør oppleve at de blir sett og møtt med ikke nei, men ja, sier Storli.

Kjønnsstereotypier

Han spør seg hva som er den prinsipielle forskjellen mellom Disney-universet og en superhelt som muskelbunten Hulken. Men tenker at førstnevnte gjerne har lettere innpass i barnehagehverdagen.

– Unger blir eksponert for kjønnsstereotypier gjennom media, og gjennom kommersialisering av barndommen. Det blir ofte problematisert. Men noe av dette kan handle om at jenter og gutter er interessert i ulike ting, mener Storli.

At barna er interessert i det de ser på eller spiller hjemme, er også naturlig, tenker han.

Uansett hvem de appellerer til, ser han på superheltene som ei gullgruve for pedagogisk arbeid.

– Det å kunne leke og snakke om slike figurer som er sterke, svake, skurker og helter. Som er overmenneskelige, med superkrefter – men også svakheter. Hvor spennende er ikke det som lekverden?

Storli spør, og svarer langt på vei selv: Etter hans syn er denne leken verdifull. Alt for verdifull til å være henvist til uterommet. Eller garderoben, for den saks skyld.

– Slipper man superheltene inn i varmen, kan man leke ut tema som kan være krevende og utfordrende. Man kan få lekt ut og snakket ut om uro og krig. Rett og galt. Det er utrolig mye spennende du kan ta tak i, i stedet for å si nei.

Den marginaliserte leken

Storli sier også at han tror det har lettere for å vokse fram en «ja-kultur» i barnehager med blandede personalgrupper. En kultur hvor voksne klarer å engasjere seg i den leken barna legger opp til, også om den har elementer av kamp eller «herjing» i seg.

I 2022 var det i snitt 10,2 prosent menn i norske barnehager. Men selv om han argumenterer for at menn har større bakgrunn for å forstå en del av det han kaller den marginaliserte leken, ser også Storli eksempler på at kvinner håndterer den godt.

– Nylig snakket jeg med en barnehagelærer som fortalte at noen av barna hadde begynt med en type «slå i hodet»-lek, som helt klart var negativ. Der noen lekte sammen, og tok seg til rette på andre fysisk. Hun hadde begynt å engasjere seg for leken, heller enn å forby den. Ved å delta aktivt i leken klarte hun å snu det fra en uheldig underkultur i barnehagen – som ikke hadde vært positiv for noen av barna – til noe positivt, og kompleks rollelek. Da ble også flere av barna med, forklarer han.

Store Norske Leksikon definerer marginalisering slik: «det å gjøre marginal, altså mindre viktig».

– Den marginaliserte leken er den som ofte blir stoppet av de voksne. Fordi den misforstås, eller har tema voksne ikke klarer å kjenne seg igjen i. Det kan være den kroppslige leken, særlig inne. Og superhelt-lek der det er skyting, kamp og vold. Men det er fortsatt leking, poengterer førstelektoren.

Systematisk kjønnsforskjell

I skolen er det systematisk kjønnsforskjell på prestasjon, minner Storli om.

– Det kan hende den forskjellen starter allerede i barnehagen. Med gutter som kanskje ikke opplever at det de er interessert i er viktig.

Han viser til boken «Lek og Læring i et nevroperspektiv» fra 2022, av Per Brodal og Charlotte Lunde.

– Brodal og Lunde løfter fram rolleleken som det ypperste av lek for barns utvikling. Fordi den hele tiden er dynamisk. Å forholde seg til og stå i en lek som ikke har noe manus, der ungene må forholde seg til endringer og nye innspill, krever en enorm innlevelse og kognitiv og sosial kompetanse.

– Jenter er tidligere modne, og går tidligere inn i rollelek, konstaterer Storli.

– Så skal barna over i skolen, der er det mindre plass til lek.

Førstelektoren finner også grunn til å peke på det fysiske miljøet i barnehagen.

– Ofte er det lagt til rette for kjøkken. Kanskje også for dukkestue. Det er tradisjon. Man ser færre romskip og superhelt-hjørner.

Bildet er ikke sort/hvitt. Storli erkjenner at verden har gått framover, og at det legges til rette for mye forskjellig morsom rollelek.

Men han finner fortsatt også eksempler på det motsatte.

Inn på avdelingene

Og så er det den leken som henvises til garderoben, fordi den ikke skal forstyrre annen type lek. Den som til tider muligens kan framstå både fysisk og høylytt og/eller voldsom.

– Jeg tenker det er viktig å få nettopp denne leken inn på avdelingene og fram i lyset. Der voksne følger den tett. Da kan den bli en lek som alle synes er artig, sier Storli.

– Vil ikke det medføre støyproblematikk?

– Det vil selvfølgelig bli mer lyd. Men hvis en har gode, åpne rom som ikke er sånne trykkokere der leken bare skrur seg i taket, så hjelper det veldig. Det jeg hører, er ikke bråk, men lek og begeistring. Men jeg skjønner at det er en utfordring, helt klart. Samtidig er det å være kroppslig så viktig, og hvis du legger til rette på en god måte, ser jeg at det ofte blir veldig god lek, der jenter og gutter leker sammen, og hvor ungene har det utrolig artig.

Storli forteller om en samtale med en assistent på 17-18 år, som virkelig skjønte hva leken i garderoben var. Fordi heltene og skurkene i den også var del av hans verden da han kom hjem. Som fritidsinteresse.

– Jeg tviler på at så mange andre i barnehagen så den leken med den forståelsen som assistenten gjorde. Han fortalte også at ungene, innenfor de rammene som var tillatt, lekte på en måte inne og en ute. Det viser en enorm kompetanse hos ungene.

Viktighetsnettverket

Brodal og Lunde skriver om «viktighetsnettverket» som et av tre grunnleggende hjernenettverk. Kort forklart siler det alt som foregår i og omkring et menneske, og avgjør hva som er viktig. Hvis ikke viktighetsnettverket forteller at noe er grunn til å bruke mentale krefter på, gjør man det heller ikke.

Viktighetsnettverket åpner for bruk av «handlingsnettverket». Som blant annet styrer forhold som selvregulering, evnen til å utsette behov, ikke handle ut fra umiddelbare impulser og holde oppmerksomhet i arbeidshukommelsen så lenge at du kan knytte det til det si vet fra før.

– Dette kan knyttes til alt det positive som skjer når unger er i lek. Får de leke noe de er interessert i, noe som gjør at de blir skikkelig involvert, så er det de situasjonene som betyr mest for læring, sier Storli engasjert.

Under fagsamlingen på Teveltunet fjellstue, som kom i stand samarbeid mellom Statsforvalteren i Trøndelag, DMMH, Nord universitet og representanter fra praksisfeltet, lot han seg selv rive med da en tidligere student utfordret til «rævkrok». Og gikk seirende ut av duellen. Om ikke oppfordringen til barnehagene blir å legge opp til akkurat den formen for kappestrid, så har han en annen:

– Barnehagene er gjerne opptatt av hvilke leker de skal ha tilgjengelig. At de ikke skal være den kommersielle lek-industriens lekerom. Men mye av dette som unger er opptatt av på fritida, er spennende, og det er artig. Og ungene har behov for å få lekt det ut og bearbeidet det. Der tenker jeg at barnehagene har en vei å gå. Kanskje kan menn i barnehagen være en katalysator for slik lek. Sånn at de barna som ofte ikke føler at de blir sett og forstått, de som ofte blir møtt med «nei» i mange sammenhenger, også får oppleve at det som de bryr seg om er viktig.

LES MER:

Hva betyr det å være mann i barnehagen?