«Det bli da folk tå dæm læll …» – men under hvilke forutsetninger?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Utdanningsforbundet har gjennomført flere streikeperioder de siste årene. Kort oppsummert handler det om at vi som ansatte i barnehage ikke synes vi får betalt godt nok for den jobben vi gjør og det ansvaret som stadig øker ut over fokus på omsorg, lek og læring.

Barnehagedagen 2023 har slagordet: «Liten og stor», og skal synliggjøre hva barn erfarer og opplever i barnehagen. Jeg vil i dette innlegget forsøke å se oppvekst, oppdragelse og barnehagefaget i en større sammenheng, med mål om å utvikle større forståelse for ansvaret og oppdraget barnehagene er satt til å gjøre. Det er andre forutsetninger å vokse opp som barn i 2023 versus 1983.

Samfunnet endres

På 1970-80-tallet var de gjeldende verdiene og holdningene i oppdragerrollen preget av ytre kontroll som reguleringsmetode. Dersom man som barn ikke innfridde forventningene var det ikke uvanlig med skammekrok eller å gå på rommet sitt til du hadde kommet på bedre tanker. Forventninger var i stor grad like til alle barn, med mindre rom for tilpasning og justering ut fra enkeltmennesket. Her gjaldt det å passe inn i boksen av forventninger.

Dersom du som barn ytret en misnøye om lærere eller trenere, eller ikke var fornøyd med karakterer og resultat, fikk du raskt beskjed fra dine foreldre om at det var nok du selv som hadde feilet her. Da ble det vårt ansvar å gjøre en bedre og større innsats for at resultatet skulle bli bedre. Dersom du ikke hadde så lyst på det som ble servert til middag; enten spiste man, eller ventet til kvelds. Hadde du ikke lyst til å dra i barnehagen eller på skolen en dag, så måtte du selvfølgelig det. Det var ikke et alternativ å la være.

Barnehagedagen varte ofte fra klokken 10 til 14, og familien hadde tid til hverandre både før og etter. Barnehagen besto stort sett av damer (tanter) i sin beste alder som hadde verdens beste forutsetninger for oppdraget; de hadde barn selv eller var veldig glade i barn. Livet i barnehagen var preget av kos og gøy, lek og moro.

I tillegg til familien var det ofte besteforeldre og/eller naboer i nærheten. De bidro mer enn gjerne til barneoppdragelsen og her blir betegnelsen «det tar en hel landsby å oppdra et barn» aktuell. Det var alltid noen som så, noen som regulerte, og som støttet slik at man kom seg videre gjennom livet noen erfaringer rikere. Om noe var vanskelig prøvde man gjerne enda hardere for å få det til.

Som barn fikk man sin påvirkning stort sett gjennom mellommenneskelig kontakt, bøker og etter hvert noe TV. Dagliglivsferdigheter hos barn kom av seg selv. Gå ut med søppel, vaske kopper, rydde rom, vaske hus ble daglige erfaringer for de fleste som vokste opp. Man fikk erfaring med betydningen av å bidra for at flere skulle ha det bra, ikke bare for egen gevinst.

Årene går og samfunnet endres. Det gjør også familiesituasjonen hvor vi får stadig flere kvinner og mødre ut i arbeidslivet. En dag i barnehage varer lenger og barnehagen får etter hvert sin egen rammeplan og et samfunnsmandat som gir føringer og faglig retning for innholdet. Det er ikke tilfeldig hva barnehagehverdagen skal inneholde.

Det er endring i synet på barn; og barnet ses på som en mer medvirkende og kompetent del av samfunnet som skal anerkjennes for sin stemme og sine opplevelser. Barns medvirkning kommer tydelig inn som viktig element. Det oppleves for mange som en motsats til det som tidligere var preg av autoritære voksne som praktiserte ytre regulering og påfyll av kunnskap som metode.

Har pendelen dreid til motsatt ytterpunkt?

«Curling-foreldre» og «helikopterforeldre» som oppdrar prinser og prinsesser blir etter hvert kjente begrep. Foreldre som vil gjøre alt de kan for å beskytte sine barn, innfri forventninger fra omverden, har mange valg med tanke på rett barneoppdragelse, har mer fokus på materialisme og hva vi har, fremfor hvem vi er. «Generasjon prestasjon» med et perfekt ytre, og om å se mest mulig best og perfekt ut for omverden. Det skaper et forventningspress, og for mange en opplevelse av å ikke strekke til, ikke være god nok. Snapchat, Facebook, TikTok, Instragram, iPhone 12, 13, 14. Selvfølgelig må mitt barn ha det, alle andre har det og vi kan jo ikke være dårligere, kan vi vel? Aldersgrenser? Frykten for at mitt barn blir utelatt fra fellesskapet er stor, og vi gjør mye for å unngå at det skal skje.

Må vi ha materialistisk fokus og kapital for å ha tilhørighet til felleskapet? Er vi ikke gode nok som vi er?

I iveren og desperasjonen etter å høre til et fellesskap ser man også at mobbing og utestengelse øker blant barn. Å hevde seg selv om man tråkker andre barn ned, blir er en vanlig metode dersom det skal til for å kjenne på å høre til et sted. Man latterliggjør og henger gjerne ut andre, så lenge det bidrar til at din posisjon styrkes. Frykten for å ikke høre til, er så stor at man gjør hva som helst for å unngå det.

I sammenheng med sosiale mediers fremstilling av det perfekte liv, øker også hverdagsrusen hos flere foreldre. Det drikkes vin, prosecco og øl fra sent til tidlig på alle ukedager.

Blir det sett på som status og som det gode liv? Har vår kultur og holdninger påvirkning på ungdommers alkohol- og ruskultur?

Foreldre som er opptatt av at mitt barn må passe inn og ikke stå utenfor gjengen, sender med barna alkohol på fest i tidlig alder fremfor å stå opp for lovverk og føringer. I Norge er det 18-års aldersgrense for å drikke alkohol. Når barnet i 2023 kommer hjem fra barnehage og skole og forteller om den forbanna læreren, treneren eller det andre barnet som slo, får man bekreftelse på at «ja, stakkars deg – de er nok håpløse – jeg skal ta en prat med dem». Om ikke barnet vårt lykkes på skole, fotball og fritid – er det fordi alle andre ikke legger til rette for at de skal klare det, slettes ikke for at du ikke gjør en god nok innsats selv. Jobbe hardere for å få resultat? Nei, du er nok bare uheldig med læreren eller treneren, eller medelever og medbarn. Barna våre har en tendens til å havne på feil plass til feil tid, for de har vel garantert ikke bidratt til å havne der selv, ved for eksempel å ta dårlige valg? Litt på samme måte som: «Hadde du ikke lyst på det som ble servert til middag? Okei, men da lager jeg noe annet til deg, for jeg vil jo at du skal spise og få i deg nok næring».

Håper du slipper å spise stridsrasjon under førstegangstjenesten.

«Har du ikke lyst til å dra i barnehagen i dag? Neivel, men da skal jeg sjekke om jeg kan ta litt avspasering eller hjemmekontor. Du kan jo få slippe, så tar vi en koselig hjemmedag i stedet; det er jo turdag i dag og det regner og blåser.» «Har du ikke lyst til å gå på skolen heller? Nei, men da må du slippe da. Jeg er jo hjemme uansett så.» Forskning viser at foreldres holdninger til skole og utdanning ofte går i arv til barna.

Barn og unge i dag lærer og erfarer i stor del ved å slippe å ta ansvar og ved å unngå utfordringer og det som kan bli vanskelig eller ubehagelig. Vi foreldre ordner det meste av både husarbeid, skyss til skole/trening, skyver ansvar over på andre dersom vi ikke lykkes. Putene under armene blir bare større og større og det er kanskje en grunn til at dagliglivsferdigheter som kom naturlig i 1983 må inn i planer i barnehager og skoler for at barn skal få nødvendige erfaringer?

Skjerm er en annen faktor som ikke var like tilgjengelig i 1983 for verken barn eller foreldre. Barn og skjermbruk er en egen diskusjon i seg selv. Mye bruk av skjerm bidrar nok til at mange barn får en annen virkelighetsoppfatning gjennom både ulike spill, sosiale medier og ikke minst å vokse opp med en forståelse av at «Ex on the beach» og «Paradise hotell» er et bilde av det normale liv. Viser for øvrig til artikkelen av Major Helje Borud fra forsvaret i Aftenposten.

Boksen for hva som er forventet har blitt mye større og romsligere, i alle fall til våre egne barn. Det kan merkelig nok virke som at den har blitt mindre overfor barn og andre utenfor vår egen familie?

LES OGSÅ:

«Kan det ikke være mulig å ha tillit til barn og barns måte å være i verden på?»

Hvordan lærer vi barna å mestre livet og utfordringer? Hvilke barn ønsker vi å oppdra? Hva må til?

Landsbyen som bidro til å oppdra barn eksisterer ikke lenger på samme måte.

Mange foreldre har et stort nettverk og flere og flere har få eller ingen nettverk. Det være seg både familie og venner. Vi lever i et samfunn der vi har mer enn nok med oss selv og vår egen hverdag. Stress, livsstilsykdommer og psykisk uhelse skyter i været. Kanskje ikke så merkelig med tanke på tendensene nevnt ovenfor? Vi vet gjennom forskning og teori at utenforskap hos både barn, unge og foreldre er en stor risikofaktor med tanke på psykisk uhelse, rusbruk, dropout i utdanning og arbeidsledighet.

Hvem har ansvar for å inkludere og jobbe for et fellesskap for barn, unge og foreldre?

Barnevernsreform og oppvekstreform: Alle landets kommuner har fått økt ansvar for et forebyggende arbeid og tidlig innsats som bidrar til at barn og familier får den hjelpen de har behov for til rett tid. Det forutsetter også et godt system og struktur for tverrfaglig samhandling på tvers av tjenester som kan bidra til at barn og unges og familiers livssituasjon og oppvekst styrkes. Barnehage er en betydningsfull del av disse tjenestene.

Kompetanseløft for spesialpedagogikk og inkluderende praksis, samt stortingsmelding nr. 6 «Tett på, tidlig innsats».
Her fremheves betydningen av inkluderende fellesskap og utvidet «normalitetsbegrep». Vi skal favne flest mulig barn og unge i vår ordinære praksis. Det innebærer blant annet at skole og barnehage skal ha et språkmiljø, lekemiljø, fysisk miljø og læringsmiljø som er universelt; altså der flest mulig har forutsetning for å lykkes og mestre egen hverdag. Ingen skal falle utenfor boksen. Og gjør de det, skal vi som ansatte i barnehage og skole være nær nok og tett nok på til å sette inn tiltak og innsats på et tidlig nok tidspunkt for at de fortsatt skal mestre felleskapet og livet ut fra sine forutsetninger. Vi har et mål om at alle barn og unge skal oppleve å være en del av et meningsfullt fellesskap.

Hvordan står det til med barn og unge i Ørland kommune?

Veldig mange barn, unge og familier har et godt liv i Ørland kommune, det må vi også være klar over.

Likevel er det noen tendenser: I Ørland kommune viser ungdata undersøkelser og folkehelseprofil at vi er over landsgjennomsnittet på dropout i videregående opplæring. Undersøkelser fra elever viser at det ofte er slutten på en lang prosess med opplevelse av utenforskap, mobbing og opplevelsen av å ikke passe inn, ofte helt siden barnehagen.

Barn og unge har en tidligere alkoholdebut enn landsgjennomsnittet, de drikker tidligere og mer. I den sammenheng ser man i økende grad utprøving av seksuelle grenser og bildedeling. Selv om dette ikke gjelder store deler av ungdomsmiljøet får det store konsekvenser for klassemiljøene langt ut over de enkeltsakene og enkeltpersonene det gjelder.

Økende andel barn og unge i Ørland kommune opplever utenforskap og ensomhet, psykisk uhelse, og bruker mer enn fire timer daglig på skjerm. Ufrivillig skolefravær er en utfordring allerede på mellomtrinn på barneskolene. Tendensene med høyt fravær kan ses ned i småtrinn og allerede i barnehagealder.

Hvordan kan vi bidra til at undersøkelsene ser bedre ut om 10 år?

LES OGSÅ:

– Barna trenger flere ansatte sammen med seg hele dagen

Fra utenforskap til fellesskap; et samfunnsansvar

I den overordnede kommuneplanen er en av tre satsinger; Ørland snakker sammen; tilhørighet og fellesskap. I Ørland kommunes kommunedelplan for oppvekst er to av satsingsområdene; Foreldre som ressurs og inkluderende fellesskap.

Vi trenger at alle løfter blikket ut over seg selv, sin egen hverdag og sin egen familie. Vi trenger økt bevissthet og forståelse om mulighetene i vårt eget ansvar – hver og en av oss. Vi kan alle gjøre en forskjell.

Et blikk, et smil, et hei til andre barn og foreldre betyr så mye mer enn du kanskje tror. Involver deg i barnas treninger og fritidsaktiviteter. Ta initiativ til og delta på aktivitet sammen med andre foreldre i din barnegruppe i barnehagen eller i klassen til ditt barn. Her treffer du andre foreldre. Hvem setter du deg sammen med på foreldremøter? Har alle noen de kjenner eller kan sitte sammen med?

Med det kan vi oppnå at flere barn og foreldre opplever å bli sett og verdsatt for den de er. Foreldre som kan lene seg på hverandre og opplever å ha et nettverk, står tryggere i sin foreldrerolle. Vi kan på denne måten bidra til å redusere utenforskap hos både barn og foreldre.

Kan alle bidra på lik linje? Nei, og av ulike årsaker. Det må vi også ha forståelse for. Men mange kan bidra med noe, og med en hjelpende hånd kan også kanskje mange flere delta.

Undersøkelser viser at foreldres utenforskap ofte går i arv til barn. Det er en tendens til at foreldrenes historie gjentar seg. Snu forventningene og se bort fra historier og tidligere erfaringer som enten bygdedyret eller du selv har konstruert. Barna er her og nå, med livet foran seg. De har rett til å «skrive sitt eget manus», uansett hvilke forutsetninger og utgangspunkt de har med seg fra tidligere generasjoner.

Hva med barnehagen i 2023?

I en barnehagehverdag er det fortsatt mye lek, moro kos og omsorg. Heldigvis! Vi har forstått betydningen av at autorative voksne er det beste for barn; som balanserer tydelige forventninger og grenser med omsorg, trygghet og gode relasjoner i møte med hvert enkelt barn. I tillegg til samfunnsmandatet i Rammeplanen har vi i økende grad blitt opptatt av at samfunnsoppdraget må ses i sammenheng med samfunnsutviklingen som er beskrevet ovenfor.

Mange barn har en barnehagedag på nesten ni timer. Det er store deler av barnets våkentid i løpet av et døgn. Vi har et stort ansvar for å bidra, sammen med foreldre til at barn opplever seg selv som meningsfulle deltakere i samfunnet. Opplevelsen av å høre til er som nevnt en viktig forutsetning for livsmestring og god psykisk helse. Dette jobber vi med gjennom målbevisst arbeid i henhold til sentrale føringer nevnt ovenfor.

Ansvaret og omfanget av oppdraget vårt er nok den største forskjellen før og nå, samt betydningen av å forstå at psykisk uhelse, utenforskap eller dropout ikke starter på ungdomsskole eller videregående.

Solide foreldrenettverk må bygges fra barnehagealder, det er en del av landsbyen som skal bidra til å oppdra barn og unge. Tidlig innsats og forebygging starter i barnehagen. Grunnlaget for videre utvikling legges i barnehagealderen. Vi trenger ansatte med kompetanse og forståelse for oppdraget. Vi trenger at det er større voksentetthet. Det holder ikke lenger å «bare være glad i barn». Du må ha en interesse og forståelse av at den jobben du gjør kan bidra til å gjøre en forskjell. For det enkelte barn og familie, og på sikt for samfunnet.

«Så bli det nok folk tå dæm læll.»