Anna er fire år og våkner hjemme i senga si. Hun skal gjør seg klar for en ny dag i barnehagen. Hun liker å være der. De voksne er snille og tullete, hun har gode venner og de gjør ofte morsomme ting sammen. Hun gleder seg til en ny dag og trasker inn gjennom barnehageporten med pappa.
I gangen blir hun møtt av Odin som kommer løpende for å ta henne i mot. Solveig kommer også, hun er en voksen. Solveig spør om Anna vil bygge togbane, og Anna nikker fornøyd mens hun gir pappa en rask klem.
– Haaaadee! roper hun på vei inn på avdelingen sin.
Dagen starter som i mange andre barnehagebarns liv. Hun blir hjulpet inn i lek, deler opplevelser, skaper minner, får knærne plastret og lærer nye ting, gjennom lek og i samspill med andre barn og voksne. Men flere ganger i løpet av dagen så får Anna en litt ubestemmelig følelse i magen. Noen gangen kommer følelsen når hun skal noe som ikke er så gøy. Som tannlegebesøk, eller når hun ikke vil si hade til pappa eller mamma på morgenen. Men denne følelsen kan også komme når Anna blir usikker på hva som skal skje.
På avdelingen hennes Orkideen, er det mange barn. Før de skal spise lunsj så sitter Anna på plassen sin i gangen, mellom Odin og Hedda. To og to blir de sunget opp og inn til håndvask. Anna sin plass er nest sist på enderekka, og hun har ved erfaring lært at når hun synges opp til sist så blir hun stående i inngangen til avdelingen og se om seg etter en plass. Det er nemlig ikke faste plasser på Orkideen, for de voksne er opptatt av at venner skal få sitte sammen og at det skal være gode samtaler på tvers av alder under måltidene.
Det de voksne ikke vet, er at Anna har angst. Angst for å ikke få en plass ved bordet, selv om det alltid kommer en voksen og plasserer henne mellom noen. Angsten vokser som en stor og vond klump i magen hennes før nesten hvert måltid, eller andre ganger de skal skilles, velges ut og tas med. Det hjelper ikke om det er i lek eller spill, håndvask eller grupper. Anna gruer seg for ting hun ikke kan kontrollere, og det eneste hun klarer er å gråte.
Først kjenner hun tårene trille stille ned langs kinnet. Anders er her, og Ingvild er her. Barna går, to og to og til slutt gråter Anna høyt og tydelig. Den lille kroppen rister og hun hikster. De voksne har spurt og gravd, bøyd seg ned til henne og forsøkt å få svar på ”hva det er som er feil”? Men Anna klarer bare å gråte.
Hun er fire år og kjenner på en maktesløshet som mange andre barn under skolealder kjenner på hver eneste dag. Så hvordan skal ett barnehagebarn fortelle omverdenen om følelsene sine?
Hun vet ikke hva det er selv, bare at det er vondt, hun blir redd og noen ganger hikster hun så hun nesten ikke får puste. Anna preges til tider av angsten, og den har gjort Anna sårbar og utrygg. Den har også bidratt til at andre barn opplever Anna som grinete og de har begynt å trekke seg litt unna. De voksne aner noe, men kan ikke helt sette fingeren på hva det er.
Barn fortjener og har igjennom sin barnehagehverdag, krav på å ha kompetente og trygge voksne som har kjennskap til hvordan de kan gjenkjenne ulik psykisk helse hos barn. De skal ha kunnskap om at det er visse kjennetegn man kan se etter, og også vite at miljø og arv spiller en rolle. De skal vite at barnehagen er en fantastisk arena å jobbe med og fremme barns psykiske helse, og at det viktigste er å gjøre noe, bry seg, og stille gode oppfølgingsspørsmål.
Så hva kan de voksne i barnehagen gjøre? Av fortellingen om Anna, så ser man at alt egentlig skal ligge til rette for at hun skal være trygg og glad. Hun bor med mamma og pappa, hun trives ( for det meste) i hverdagen og har fine omsorgspersoner rundt seg. Kanskje det er nettopp derfor ingen forstår hvorfor Anna får mange gråtetokter i løpet av dagen?
Om Anna vokste opp i ett miljø med rus eller annen omsorgssvikt, hadde vi da vært mer observante og stilt oss mer til disposisjon for å finne ut hva som tydelig plaget Anna? Hadde vi da allerede snakket med andre instanser, og vært klar over at Anna levde i en risikosone for å utvikle en dårligere psykisk helse?
For Anna fortoner hverdagen seg ganske annerledes enn hos de barna som har en godt opparbeidet resilience - altså en beskyttelse i seg selv. Beskyttelsen kan ligge i barnets naturlige personlighet, men resilience kan også oppstå ved hjelp av andre. Som foreldre, ansatte i barnehage, besteforeldre, eller en nabo som bryr seg litt ekstra.
Å være ansatt i en barnehage, kan bety at du er den ene som barnet møter, som igjen kan være beskyttelsen. Anna har mange rundt seg som vil henne godt, men de ansatte trenger informasjon og kunnskap for å kunne gjenkjenne dårligere psykisk helse, eller hva som kan trigge det. Det er barn i barnehager som faktisk ikke har noen på hjemmebane som kan være der for dem, og det betyr derfor at du, jeg og vi må være tilstede. Å være tilstede, er mer enn å være i nærheten.
Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.
Vi må tørre å bli berørt av barna, ta oss tid til å bli kjent, vi må søke kunnskap og forstå vår påvirkning på de små. Vi må vite hva vi kan gjøre for at barna skal kjenne på en følelse av at de er bra nok, at de mestrer og at de har mulighet til å påvirke i eget liv. De må lære å stå opp for seg selv, ta gode valg og å snakke om hvordan de har det – inni seg.
Alle husker vi vel Emil, og hvordan han med sin barnlighet, sine påfunn og sin glede og energi, utfordret foreldre og det lille lokalsamfunnet Katthult. Når Emils far sendte han på dør og Emil var ganske så alene, så var alltid Alfred der. Alfred tok seg av Emil, de satt sammen og han fikk Emil til å åpne seg. Setningen ”Du ock jag Alfred”, har fulgt meg hele livet og jeg tar det med meg i møte med barn.
Barnehagen og dens ansatte må være sitt ansvar bevisst, vi skal se de som faller utenfor, og vi skal forstå at atferd er kommunikasjon. Det er en grunn til at barn oppleves vanskelige, triste over tid, eller mutte. Og det er vår jobb og vårt mandat og gå inn i det med begge beina og med hjertet i hånda for å kunne støtte.
Vi må våge å være noens Alfred!
Har du noe på hjertet som du vil dele med andre? Send til oss på red@barnehage.no.
