Skal barnehagen utjevne forskjeller eller fortsette å reprodusere sosial ulikhet?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Januar 2023 ble det satt ned et ekspertutvalg på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, for å se på hvordan man kan utjevne sosiale forskjeller i barnehage, skole og SFO. Utvalget leverte sin rapport «Et jevnere utdanningsløp» i midten av februar et år senere.

Rapporten foreslår tiltak som økt bemanning, innføring av systematisk veiledet lek og systematisk, jevnlig profesjonsutvikling som tiltak for barnehagesektoren for å få til en utjevning av forskjeller.

Rapporten ble raskt kritisert, blant annet av Greve, Brodal og Brodal i Aftenposten og av Morken på barnehage.no. Tiltakene som går på økt bemanning og jevnlig profesjonsutvikling ser ut til å få stor tilslutning, men tiltaket om systematisk veiledet lek vekker motstand.

Greve, Brodal og Brodal hevder at veiledet lek ikke er lek, men voksenstyrt aktivitet, og at «Lekbasert læring er blitt sterkt kritisert av både lærere i barnehage og skole, lærerutdannere og forskere» (Greve, Brodal og Brodal 2024). De viser videre til FNs barnekonvensjon som sikrer barns rett til lek, og uttrykker en bekymring for at opplegg som veiledet lek vil ta vekk barnehagelærerne fra det direkte arbeidet med barna og dermed barns rett til lek. Morken argumenterer for at lekbasert læring er et standardisert opplegg som «…kan være til hinder for barnehageprofesjonens egne vurderinger og metodefrihet i yrkesutøvelsen» (Morken 2024).

Ikke alle har tilgang til den livsviktige leken

Som ledere og barnehagelærere i Jåttå universitetsbarnehage, en av landets største barnehager med 30 prosent andel barn med minoritetsbakgrunn, er vi selvsagt enig i at lek er svært viktig i barns liv. Vi støtter synet at «rikelig tid til lek er utvilsomt det beste hvis vi ønsker å sikre barns sosiale kognitive og emosjonelle utvikling» (Greve, Brodal og Brodal 2024). Lek er barns særegne væremåte. Den har verdi i seg selv og skal ha en sentral plass i barnehagen.

Men hva gjør vi når vi vet at alle barn ikke har tilgang til den livsviktige leken? Vi skal gi et likeverdig tilbud til alle barn, men hvordan sikrer vi det?

Debatten etter rapporten ser ut til å mangle et viktig perspektiv, nemlig hvordan vi i barnehagesektoren skal klare å utjevne de sosiale forskjellene som starter hos oss og blir opprettholdt i det videre utdanningsløpet.

Hvordan skal vi klare å jobbe mer systematisk med å utjevne den sosiale ulikheten for å gi barn like muligheter, lik status og posisjon i gruppene, som er ekspertgruppens viktigste budskap? Hvis vi fortsetter å gjøre mer av det samme som nå, vil forskjellene fortsette å øke, og derfor er vi etter vår mening nødt til å prøve ut endringer i praksis som gjør at alle barn får tilgang til leken, og kan gå ut av barnehagen med erfaringer om tilsier at de blir hørt, verdsatt, opplever innflytelse og mestring i leken med andre barn.

LES OGSÅ:

«Lekbasert læring» er ikke bare et fint begrep. Det er et standardisert opplegg.

Uheldige mønster

Gjennom barnehagevandring (systematisk, planlagt observasjon) ble vi i vår barnehage oppmerksom på et uheldig mønster i leken som vi ikke hadde lagt merke til tidligere. Leken var segregert, hvor barn med minoritetsbakgrunn ofte falt utenfor. Enten lekte de for seg selv eller fant hverandre på tvers av avdelinger, språk eller andre felles referansepunkt.

Dette mønsteret ble også bekreftet i forskning av blant annet førsteamanuensis Berit Zachrisen, som hjalp oss videre med forståelsen av det majoritetskulturelle hegemoniet som ofte råder i norske barnehager (Zachrisen, 2015). Et av hovedfunnene i hennes doktorgrad er nettopp at den norske kulturen er førende for innhold og lek i barnehagen. Barn med majoritetsbakgrunn får dermed større innflytelse og lykkes lettere i leken, fordi tema, materiell, språk og miljø er trygt og gjenkjennbart. Barn med minoritetsbakgrunn kan sitte igjen med at deres erfaringer og kunnskaper er mindre relevante og får liten bekreftelse på at deres kompetanse verdsettes i barnehagemiljøet.

Når barna slutter i barnehagen har dermed noen av dem erfaringer med å ha innflytelse på lek og innhold, bli hørt, anerkjent, få gjenkjennelse i miljøet og oppleve mestring, mens andre barn får erfaringer med det motsatte. Dermed har barnehagen ikke lykkes med utjevning av forskjeller, men opprettholdt sosial ulikhet. Dette ønsket vi å gjøre noe med og prøvet derfor ut endringer i praksis som har vist seg å skape større grad av inkludering enn før.

Vi har valgt å ta ledelsen over deler av leken med små, faste lekegrupper tre ganger i uken. Her er målet å sikre inkluderende lek for de barna som er i gruppen. Vi må planlegge lekegruppen didaktisk, slik at vi sikrer at alle barn får synliggjort sin kapital. Vi må være varme, relasjonelle og lekne voksne som støtter barna i å lytte til hverandre, ta imot innspill, få prøve både å lede leken og å bli ledet. Vi bruker svakt kodet materiell (materiell som ikke er definert på forhånd og derfor kan omvandles til det barna ønsker, eksempelvis klosser, silkesjal, tepper, esker osv) for å sikre inkludering og/eller lek med stor formmessig klarhet (lek med tydelig ramme, som alle kan delta i, eksempelvis sang- og ringleker, regelleker eller dramalek) (Zachrisen 2015).

Ikke tjent med en polarisert debatt

Er dette veiledet lek? Ekspertutvalget skriver om veiledet lek:

« … lek der barnehagelærer eller lærer legger til rette for lek og utforskning (Fisher mfl., 2011; Hirsh-Pasek mfl., 2009). I den frie leken velger barna innhold, form og forløp på det som skjer. I veiledet lek tar ansatte med seg lekematerialer, rekvisitter eller aktiviteter som utforskes sammen med barna. I slike aktiviteter skal barna få være aktive, være i samspill, se mening og kjenne engasjement (Fisher mfl., 2011; Hirsh-Pasek mfl., 2009). (Kunnskapsdepartementet 2024).

Også Dion Sommer (2015) støtter dette synet. Han skriver om veiledet lek at personalet beriker miljøet med leker og materiell for å inspirere og sette i gang lek. Personalet er oppmerksomme på, og oppmuntrer barns lekende utforskning, leker sammen med barna og stiller åpne spørsmål. Både fri lek og veiledet lek er dermed avgjørende for barns læring og utvikling.

Vi mener at vi ikke er tjent med en polarisert debatt der frilek blir satt opp mot veiledet lek. Vi i barnehagefeltet må ta innover oss at barnehagen ikke klarer å oppfylle målet om et likeverdig tilbud. Dette handler i stor grad om nok og kompetent personale, men det handler også om endring av praksis. Balansen mellom lek og læring og mellom struktur og fleksibilitet er ifølge Dion Sommer det som sikrer god kvalitet og godt miljø for utvikling for alle barn (Sommer 2015). Videre skriver Sommer at det som gir best mulighet for positiv utvikling er når de pedagogiske arbeidsmåtene tar utgangspunkt i hele barnet og veiledet lek. Denne balansen mellom voksenstyrte aktiviteter og barneinitiert lek er også en av EPPSE-studiens konklusjon på hva som kjennetegner høy barnehagekvalitet (Kunnskapsdepartementet 2024).

Slik vi tolker Rammeplanen kommer dette todelte oppdraget også tydelig fram her. Vi skal se lek, omsorg, læring og danning i sammenheng. Lekens egenverdi skal anerkjennes, men leken skal også være en arena for barnas utvikling og læring og for sosial og språklig samhandling. Lek er en fundamental måte for barn å lære på. Personalet skal både utvide og bygge videre på barnas interesser og gi barna varierte erfaringer og opplevelser. Vi må altså både ivareta den frie leken basert på barns egne interesser og medvirkning, men vi må også ta ledelsen over noe lek, tilby nye erfaringer og opplevelser, gjøre barna oppmerksomme på nye perspektiver, synliggjøre og proaktivt anerkjenne alle barn i gruppen for å få fram kapitalen til alle. Dermed kan vi sikre større grad av like muligheter for alle barn.

Om svaret på det todelte oppdraget er fri- og veiledet lek har vi ikke svaret på, men vi mener at barn også må bli veiledet i lek og samspill for å få nye erfaringer og ta imot andre perspektiv slik at vi får til en inkluderende barnehage med plass til alle. Dette er særlig viktig i et interkulturelt perspektiv.

Vi ønsker en sosialt rettferdig barnehagepedagogikk hvor alle barn, uavhengig av bakgrunn, skal ha like muligheter. La oss jobbe sammen for å finne ny praksis som fremmer likeverdig lek for alle.