Det var en gang ei barnehagetid…

I disse tider er det mange fem- og seksåringer som går ut i sommerferie med store sommerfugler i magen. Sommerfugler som kan skape et lite virvar av følelser i en liten kropp, både av forventning, spenning og glede, men kanskje også av vemod, nervøsitet og redsel? Jeg snakker om skolestarterne.

Barna som i et helt år har vært «størst» i barnehagen. Som har snakket om bokstaver og tall, vært på skolebesøk og hørt de voksne snakke en masse om at de snart skal begynne på skolen. Hørt at de er store. «Tenk som årene har flydd». Skjønt at det nærmer seg slutten på barnehagetilværelsen. Visst at en overgang inn i noe ganske nytt nærmer seg – uten kanskje å forstå hva dette innebærer rent konkret.

Kanskje har de hørt mamma si at hun er lei seg for at barnehageårene er over, eller bare merket en uuttalt nervøsitet eller en forventning om glede i de voksnes kroppsspråk. Kanskje har de selv kjent på en redsel eller en følelse av og ikke ha lyst til dette?  Eller kanskje så har barnehagen representert så store utfordringer at det å skulle begynne på skolen kjennes som en befriende lettelse? Kanskje har man eldre søsken på skolen, vet godt hva skolen er og kun kjenner på glede og spenning?

Hvilke følelser en skolestarter har i magen vil vel variere, men felles for dem alle er at de går ut i ferie med visshet om at de ikke skal tilbake til barnehagen igjen etter sommeren – da starter en ny epoke i livet – skolen. Fra å ha vært «størst» blir de igjen «minst». Og fra en forholdsvis liten og oversiktlig arena, blir verden igjen stor og uoversiktlig. Det er en stor overgang dette å skulle begynne på skolen. For alle representerer skolen noe ukjent, noe nytt.

Oktober 2011:

Ei lita tulle blir født på St.Olavs hospital – lykken er uendelig stor. Vinter blir til vår og sommer, og når høsten igjen melder sin ankomst er det tid for den lille og dra ut i den store verden – nærmere bestemt begynne i barnehagen. Enda ikke fylt ett år. Enda så lita.

Oktober 2012:

Spente foreldre og ei som enda ikke har feiret sin første bursdag besøker barnehagen for første gang. Permisjonstida gikk så alt for fort og nå venter en ny tilværelse for den lille, som på dette første besøket kun viser en nysgjerrig trang til å utforske dette nye, spennende stedet. Snart skal hun være her alene uten mamma og pappa.

Hun skal tilpasse seg og forholde seg til nye mennesker, nye omgivelser, nytt miljø. Nye lyder, lukter, smaker – et hav av inntrykk hvert eneste minutt. Uten enda å ha utviklet et indre apparat for å kunne håndtere denne overveldende mengden av nye inntrykk. Uten enda å kunne regulere seg selv og egne følelser. Liten og veldig sårbar – helt avhengig av de som jobber i barnehagen, de hun skal knytte seg til og som skal være hennes trygge havn i foreldrenes sted.

Å bli tatt godt imot av erfarne, varme og omsorgsfulle voksne gjorde barnehagestarten til en positiv tid. Nærhet og trygghet var avgjørende å kunne starte den langsomme erobring av dette nye universet – barnehagen. Alltid ei hånd å holde i, et fang å sitte på, en stemme som trøstet, et blikk som så - forståelse og omsorg tuftet på kunnskaper og erfaring.

Daglige rutiner, fellesmåltid, sang, lek, maling, eventyrstund, sauer av ull, sandkasse og lek med vann – stimulering av språk og motorikk. Etterhvert en gryende utvikling av sosiale ferdigheter som å dele, vise omsorg og empati, vente på tur og være sammen med andre barn uten å bite. Enda er hun så lita; sover fortsatt dupp to ganger om dagen og har et fast grep om smokke og kosekanin. Overgangen fra en trygg og oversiktlig hjemmetilværelse ble gjort så smidig som det kunne gjøres – barnehagen ble et trygt og godt sted å være.

• LES OGSÅ: Krise om vi kveler lærelysten!
• LES OGSÅ: Foreldre vil vite mer om hvordan barnet har det i barnehagen.

Juni 2017:

Vemodige foreldre og ei stor jente skal vinke farvel til barnehagen. Årene har gått så fort og tilknytningen til barnehageverdenen er stor, både for barn og foreldre. Gjennom fem år på samme barnehage har hun har utviklet seg enormt, hun har opplevd, sett, forstått og blitt forstått. Hun har kjent på glede, på sorg, på spenning, sinne, skuffelse. Fått oppleve mestring, fått utfordringer. Det har blitt tørket utallige tårer og desiliter med snørr, og x antall skrubbsår har fått plaster på. Det har vært turer til gapahuken, skolen, aldersheimen og til byen. Hun har ofte vært bakerst i rekka – fordi hun ikke har hatt det travelt. Livet har gått i hennes tempo.

Hun har lært å stå i kor sammen med alle de andre, opptre, være synlig.  Kjenne på nervøsitet og spenning. Finne sin plass og fått kjenne at hun har en tilhørighet og en samhørighet i et stort fellesskap. Hun har vært «hjemme» selv om hun var borte. Hun har lekt, hun har erfart, hun har lært. Hun har fått være den hun er – på godt og på vondt. Dype vennskap har blitt til – og mange av dem blir heldigvis med videre inn i det nye ukjente universet – skolen. Ei dør stenges og ei ny dør åpnes.

En takk og en hyllest til barnehagearbeiderne er på sin plass:

Takk kjære alle dere rause, fine mennesker som jobber i barnehage! Som hver eneste dag møter oss med et varmt smil og med et hei. Dere som har vært der og sørget for at dagene til barna våre har vært fylt med latter, omsorg, raushet, trygghet, godhet, nærhet, opplevelser, stimuli, kreativitet, lek og fantasi.

Som har satt ned foten når det har vært nødvendig. Lært barna om respekt for andre og om toleranse, om ulikheter og personlige grenser. Om hva som er riktig og hva som er galt. Om når man skal si stopp, om når man skal stoppe.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Takk for godt samarbeid gjennom nesten et helt barneliv! Tenk det da – et helt liv (nesten) har hun gått i denne barnehagen. Kanskje ikke så rart at vi tørker litt tårer og kjenner på et vemod over at det snart er siste dagen. Vemod betyr at en har trivdes og hatt det bra – ikke nødvendigvis at det er trist at noe er over. Med trygge og gode år i barnehagen er grunnlaget lagt for fine og utviklende år på skolen og et godt liv videre.

Så er det opp til skolen å gjøre denne overgangen så smidig som mulig og bygge videre på den grunnmuren barnehage og foreldre i fellesskap har lagt. Gi hvert enkelt barn så gode muligheter som mulig videre. Og dette enorme ansvaret håper og tror vi at skolen tar.

Snipp snapp snute, så er barnehagetida ute...