Barn leker på en annen måte når de er i naturmiljøer, miljøer med et rikt biologisk mangfold. Det viser Kari-Anne Jørgensens doktorgradsavhandling, som tar for seg naturmiljøets betydning for barnas erfaringer når barnehagen flytter sin virksomhet til naturdominerte landskaper og steder.
– Det å ta i bruk større områder, landskaper og steder, gir mange muligheter for lek og læring, sier Jørgensen. Hun er førsteamanuensis ved Fakultet for humaniora og utdanningsvitenskap ved Høgskolen i Sørøst-Norge.
Fulgte 34 barn i nesten ett år
I arbeidet med doktorgradsavhandlingen fulgte Jørgensen 34 barn i alderen to til seks år ved to naturgrupper i en barnehage, gjennom ti måneder. Ved hjelp av deltakende observasjon, uformelle samtaler og fotografering, dokumenterte hun barnas atferd og erfaringer i møtet med ulike naturmiljøer.
Jørgensen mener det er stort behov for forskning på barns erfaringer og meningsskaping i naturen.
– Når vi har en praksis hvor barna er såpass mye ute i løpet av dagen, er det viktig at vi kjenner til hva som skjer der ute, sier hun.
Leken forandret seg
Bevegelse og utforsking er viktige element i barns lek, påpeker Jørgensen. Hun observerte blant annet at barnas lek endret seg vesentlig når de forflyttet seg fra lekeplassen og inn i skogen. Barna utnyttet det rike mangfoldet i naturen og de stadige forandringene som naturen bydde på, og inkluderte dette i leken, som dermed ble forsterket.
– De kunne fryde seg over at det regnet og at det da kunne være morsomt å bevege på en gren slik at det rant vann ned. Eller bekken som man bare kunne gå over når den var tørr, plaske igjennom når det var vått, eller skli på når det var kaldt. Alle disse endringene skapte en forskjell, og barna brukte disse aktivt i forhold til å skape mening, sier Jørgensen.
Ifølge forskeren er en av styrkene ved naturmiljøer at de byr på et mangfold av sanseuttrykk. Ute i naturen ble hele sanseapparatet til barna aktivert. De utviste økt tilstedeværelse og leken forandret seg stadig og gjennomsyret alt de gjorde.
– Et landskap med ujevnt underlag, vegetasjon som gir ulike lysforhold, kampesteiner, sva og klipper gir ulike horisonter, skaper stemninger. Dette er element som inspirerer og driver lekens fortellinger, sier forskeren.
– Dette er steder som er åpne betydningsmessig. De er ikke laget for å brukes på en bestemt måte slik en lekeplass er, men blir utviklet gjennom barnas egen kultur.
Fakta og fiksjon
Jørgensen fant også at barnas nysgjerrighet og undring overfor naturen skapte læringssituasjoner samtidig som de lekte.
– Lekenheten er en veldig viktig egenskap for å kunne lære. Det var veldig tydelig i måten disse barna tok til seg kunnskap på. De utviste en lekenhet og nysgjerrighet som er vesentlig i forhold til læring, sier forskeren, som mener naturlandskapet gir unike muligheter for læring.
Barna var opptatt av fakta og kunne mye om stedene de oppholdt seg på.
– De voksne delte ofte av sin kunnskap, men barna var også veldig flinke til å ta tak i det umiddelbare. De fikk stor mulighet til å utforske på egenhånd og de brukte kunnskapen de hadde, forteller forskeren.
Samtidig som barna var opptatt av faktakunnskap, beveget de seg også inn og ut av fiksjonen.
– De kunne for eksempel snakke om en liten løpebille, og at den var en «lilla Billie» som de kunne holde som husdyr. Men hvis de fanget disse billene laget de et naturlig miljø for dem med løvhauger og behandlet dem forsiktig. Barna brukte elegant fakta og fiksjon sammen, og greide å bevege seg fra det ene til det andre, forteller forskeren.
Barna lærte av hverandre
Jørgensen så også på hvordan barna brukte erfaringer og bygget dem sammen slik at det skapte mening.
– Dette er også en måte å lære på. Barna kunne for eksempel undre seg over hvorfor ikke krabbene var tilbake tidlig på våren når de ikke fikk noen krabber. Jeg så den bekymringen de hadde da, hvordan krabbene etter hvert kom tilbake og hvordan barna lærte å se livssykluser, sier forskeren.
Hun fant at kunnskap både ble overført fra de voksne til barna og innad i barnegruppen – fra barn til barn.
– Barna var veldig flinke til å passe på hverandre og lære av hverandre, forteller Jørgensen.
Dannet «klaner»
Jørgensens studie viser videre at barna, i den frie og uorganiserte leken, dannet grupper og «klaner» som kommuniserte sammen på avanserte måter og skapte demokratiske prosesser.
– De kunne samles rundt ting de var interesserte i og som kunne utvikle seg gjennom lektema over veldig lang tid. Det kunne være ett lektema hvor det var en klan som hadde en frisørsalong under en gran med lave grener, mens det ved siden av kunne være noen som fisket på en sten. Dette kunne de leke lenge og utvikle temaene, og så gikk de mellom gruppene.
– Hvis de startet et lektema kunne det utvikle seg slik at alle til tider var involvert, og så kunne andre danne undergrupper med samme lektema. Noen startet motorsykkelgarasje under en busk og plutselig var det noen som hadde en hel landsby like i nærheten. Så integrerte de hverandres lektema i hverandre, men det var ofte noen hovedtema som kunne gå over lang tid. Det var mange typer lek som foregikk samtidig, sier forskeren.
Tilpasset reglene
Forskeren fant også at barna hadde evne til å tilpasse og administrere gruppene slik at også de yngste kunne delta i leken.
– De var flinke til å tilpasse regler og oppgaver. Når barna bygget en landsby i sand kunne de minste for eksempel få i oppgave å bygge et basseng fremfor å bygge trapper fordi det var lettere å bygge basseng, forteller Jørgensen.
– Det var selvfølgelig ikke slik at barna aldri kranglet ute, det gjorde de. Men når man er ute er det større muligheter for å skape seg noe nytt selv, sier førsteamanuensisen, og forteller at barna i studien utviste stor evne til å tenke løsningsorientert.
Utvidelse av utendørspedagogikkens potensial
Ifølge Jørgensen er den etablerte forestillingen om at man ved å ta barna ut i naturen først og fremst skal trene dem opp til å bli mer miljøbevisste, for snever.
– Det gir erfaringer med natur og en plattform for naturforståelse, men bare å fokusere på dette aspektet er for snevert, sier forskeren, som mener det er behov for videre fokus når det kommer til hva barn kan lære av og i naturen.
Naturmiljø er en kontekst som i stor grad gir erfaringer som fremmer nysgjerrighet, kreativitet og et sosialt fellesskap som inspirerer til læring, mener forskeren.
– Det er viktig å være bevisst i forhold til hva slags miljø man tilbyr barn og verdiene av et variert landskap. Man burde se på landskaper og steder i like stor grad som man ser på rom og rommet som en tredje pedagog. Man bør utvide det og ikke bare se på det som «der ute og her inne», men se det i sammenheng. Dette burde i større grad være med i flere fagområder, avslutter Jørgensen.
