Hun er godt i gang med et doktorgradsprosjekt ved
Universitetet i Agder om barns overgang fra små- til storbarnsavdeling.
Forrige uke var hun i Bergen for å presentere prosjektet
under Norsk barnehageforskningskonferanse.
– Overganger innad i barnehagen innebærer at et barn
flyttes fra ett lokale til et annet innenfor den samme institusjonelle rammen,
påpekte stipendiaten innledningsvis.
– Det er den samme barnehagen, og det er barn og ansatte
de har forholdt seg til på en aller annen måte tidligere. Likevel er det et ganske
markant skifte i tilhørighet og i form av «hvem er jeg nå i barnehagen?» og
«hvem skal jeg identifisere meg med?».
Lite forskning
Binfield-Skøie er utdannet førskolelærer med master i
barnehagekunnskap. Før hun gikk over til akademia, jobbet hun 15 år i
barnehage – med ulike aldersgrupper.
– Hvorfor valgte du overgangen fra små- til storbarnsavdeling som tema for
avhandlingen din?
– Det spesielle med overganger innad i barnehagen, er at
det er perioder der barnehagebarn som allerede er kjent i barnehagen møter
endringer som bidrar til at de på ulike måter må re-orientere seg.
Overgangen blir dermed en periode som kan bidra med innsikt i hvordan barn
forholder seg til endringer i den institusjonelle rammen, sosiale relasjoner,
og hvordan de selv aktivt bidrar til å bli en del av sitt nye fellesskap.
Overgangen blir et møtepunkt mellom det institusjonelle og det relasjonelle der
treåringen er plassert og skal bli kjent på nytt med noe de har et forhold til
fra før.
– Med en interesse for å få større grad av innsikt i
hvordan barnehagebarn tar del i sin institusjonelle hverdag, ble derfor
overgangen en linse til å kunne få innsikt i de prosessene barn er med i og
selv bidrar til som institusjonelle deltakere, sier forskeren.
Hun peker på at overganger innad i
barnehagen er et lite belyst tema i både rammeplanen og tidligere forskning.
– Det finnes mye mer forskning på overgangen fra
barnehage til skole og fra hjem til barnehage.
Fulgte barna i seks uker
I forbindelse med doktorgradsprosjektet tilbragte
Binfield-Skøie seks uker i to forskjellige barnehager sommeren og høsten 2023.
Hun tok feltnotater og gjorde videoobservasjoner.
– Jeg fulgte til sammen 13 treåringer – fra dagen de hang
sekken sin på den nye knaggen i barnehagen, forteller hun.
Forskeren har også intervjuet 12 barnehagelærere fra ulike barnehager i Sør-Norge.
Målet er å få mer kunnskap både om barns aktive
deltakelse i overgangsprosesser og hvilke forutsetninger som er til stede i
barnehagens overgangspraksiser.
Fra eldst til yngst
Når barna flyttes fra små- til storbarnsavdeling går de
gjerne fra å være eksperter på sin gamle avdeling til å bli noviser på den nye,
påpeker forskeren.
– På småbarnsavdelingen er det de som er de mest
kunnskapsrike. Det er de som kan og som blir bedt om å hjelpe de yngre
barna. Så blir de yngst på storbarnsavdelingen, og da er det plutselig de som
må ha hjelp, forklarer Binfield-Skøie.
Da skjer det et identitetsskifte, og det kan oppleves
utfordrende:
– Guilfoyle peker på at i denne type endringer, så
oppstår det ofte en midlertidig posisjonsløshet. Man vet ikke helt hvordan man
skal være her eller der og ender opp i limbo mellom posisjoner.
På besøk
Eksempler på spørsmål Binfield-Skøie ønsker å finne svar
på gjennom sitt doktorgradsarbeid, er:
Hva er tegn på at «overgangsbarna» opplever tilhørighet
på den nye avdelingen? Hva er tegn på at det er noen forskjeller eller skiller
mellom eldre og yngre barn? Og ikke minst: Hvor oppstår det utfordringer?
Å kjenne at man hører til er viktig for alle mennesker
uavhengig av alder, påpeker forskeren. Men det er ikke nødvendigvis så enkelt
som å komme inn på en ny avdeling og si «her hører jeg til».
– Det er en sammenveving av emosjonell tilknytning og
etiske og politiske praksiser som skaper forutsetninger for hva det innebærer å
høre til, sier hun.
Tidligere forskning har blant annet vist at mens
overgangsbarna tidlig kan oppleve at de har en naturlig plass på
storbarnsavdelingen, så opplever de eldre barna mye lenger at disse barna er på
besøk.
– Det kan altså gå lang tid fra de yngste barna selv
opplever at de hører til på avdelingen til de andre barna opplever det slik,
sier Binfield-Skøie.
Tar plass
Foreløpige funn fra hennes doktorgradsarbeid indikerer at
det oppstår et skille mellom de eldre barna, og de nye – overgangsbarna – i
overgangen.
– I mitt materiale markerer de eldre barna veldig tydelig
at noen av barna på avdelingen er små mens andre er store.
Samtidig posisjonerer overgangsbarna seg som «store» ved
å ta aktivt del i fellesskapet på deres nye avdeling.
Det kan for eksempel handle om at de rekker opp hånda og tar
ordet under samlingsstunden. Eller at de lener seg inn i en samtale mellom
eldre barn, opplyser Binfield-Skøie.
– Dette kan tolkes som et signal på at «jeg er her jeg
også, og jeg tar denne plassen i dette rommet». Jeg så mange eksempler på
hvordan overgangsbarna krevde sin plass, forteller hun.
Forsterkes
Utfordringer med å være yngst på storbarnsavdelingen kan
komme til uttrykk på flere måter, ifølge forskeren.
De yngste barna er ofte mer avhengige av hjelp fra de
ansatte. De er også fysisk mindre enn de eldre barna, noe som kan begrense
muligheten til å delta i ulike aktiviteter og lek.
– Det gjør at barna kan oppleve små brister i forståelsen
av seg selv som stor, sier Binfield-Skøie.
Identiteten som «stor» eller «liten» kan bli forsterket
av barnet selv, men også av de ansatte og de andre barna, påpeker hun.
– Gjennom noen måter å prate på, for eksempel ved å si til de
eldre barna: «Vis de små hvordan vi gjør det her på storbarn», så skaper man
interne skiller og grenser mellom barn på samme avdeling. Dette er det viktig å
være bevisst på.
– Komplekse prosesser
Binfield-Skøie er nå halvveis i doktorgradsprosjektet
sitt, og håper å få publisert den første artikkelen i avhandlingen før jul.
– Hva slags kunnskap håper du prosjektet ditt
kan bidra med?
– Barnehagers praksiser relatert til overganger som skjer
i løpet av barns barnehageløp, fremstår i mitt materiale – både i intervjuer og observasjoner – som litt tilfeldig og det er ganske store variasjoner når det kommer til hvordan dette gjøres, sier forskeren.
Hun ønsker derfor at prosjektet skal gi økt
innsikt i og bevissthet om de overgangene som bidrar til endringer i barns
hverdag, også de som skjer innenfor det allerede kjente miljøet barna er del
av.
– Disse overgangene fremstår som komplekse prosesser barn
er plassert i på grunn av en institusjonell organisering av barnehagehverdagen,
sier Binfield-Skøie.
– Samtidig ønsker jeg at prosjektet skal føre til økt
innsikt i barns aktive institusjonelle deltakelse, som fremhever ulike måter barn
påvirker og bidrar til endringer i sin institusjonelle hverdag. Prosjektet mitt
kan bidra til å rette oppmerksomheten mot hvordan overgangsbarna aktivt
forholder seg til ulike endringer, og belyse hvordan barns institusjonelle
kunnskaper og erfaringer bidrar inn i deres re-orienteringsprosesser.
– Selv om overgangsbarna er i en slags mellomfase mellom små- og storbarn, bidrar prosjektet til å belyse barna som kompetente og aktive i sin institusjonelle deltakelse. For praksisfeltet kan dette innebære en økt bevissthet om de
komplekse prosessene overgangsbarna tar del i og samtidig en forståelse av barns
aktive bidrag inn i disse prosessene, sier Binfield-Skøie.
