Grenser for hvem?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I innlegget «Grenser er trygghet» publisert på Barnehage.no skriver A. Ones-Carlsen om at barn trenger grenser for å vite hva som er riktig og galt.

Umiddelbart kjenner jeg et press i brystet, og aner at skammen hos meg for å gjøre feil blir aktivert.

Det siste året har jeg vært elev på Uroskolen i Oslo, og den innsikten jeg har fått tatt del i snur opp ned på alle antagelser jeg har hatt. Antagelser som har blitt formet av min historie, samfunnet, lover og regler, om hva som er riktig og galt.

Uroskolen «er en skole som lærer bort den eldgamle kunsten å bruke indre uro som en vei til å bli tilfreds med livet». Perspektivet som brukes på uro, er å integrere det som gjør vondt i livet uten å prøve å få det bort, og å bruke det vonde til noe nyttig. For meg har det blant annet vært å integrere opplevelsen av hjelpeløshet, skam og skyld i barnehagen. Dette er menneskelige erfaringer, alle har det slik, og den første innskytelsen er å få det bort. I barnehagen prøver vi blant annet å finne løsninger eller finne frem til gode tiltak. Liksom for å skape ro og orden.

Les kronikken til Ones-Carlsen her:

«Grenser er trygghet»

Jeg har jobbet i barnehage i 18 år og har drevet med mye rart. Jeg hatt mange ideer om hvordan ting må, skal og bør være. En av dem er ideen om at barn må lære å bli selvstendige, robuste og autonome barn som har tro på seg selv. Det er mange teorier, meninger og «oppskrifter» på hvordan gjennomføre det, og intensjonen er upåklagelig.

I Rammeplanen for barnehagen kan vi lese: «Å bidra til at alle barn som går i barnehage, får en god barndom preget av trivsel, vennskap og lek, er fundamentalt. Barnehagen er også en forberedelse til aktiv deltakelse i samfunnet og bidrar til å legge grunnlaget for et godt liv».

Derav stiller jeg spørsmålet om hvem disse grensene egentlig er til for, og om de forbereder barna til aktiv deltakelse og et godt liv, og gir dem trygghet til å «mestre» livet? Hva om vi ikke har noen mening om hva som er riktig og galt – men lærer å involvere og integrere opplevelsene og erfaringene av det som er godt og det som er vondt, som helt normalt i livet?

A.Ones-Calsen skriver følgende i kronikken: «Hvordan ellers vite hvordan man skal være et menneske sammen med andre? Vi kan ikke la Agnes ta bilen fra Johan bare fordi vi synes det er ubehagelig å sette grensen. Da lærer jo Agnes at «jeg kan bare ta ting jeg». Det har jo ingen konsekvens».

Denne ideen er ikke uvanlig i en barnehage. Barn kan vel ikke vite hva som er riktig eller galt, eller?

Men hva om de grensene vi setter er til for å kontrollere vårt eget ubehag, når barn gjør noe vi mener ikke er riktig? Hva om det egentlig er en reaktiv handling og en avstand til vår egen autonomi? Kanskje fordi vi ikke er kjent med hvordan vi kan bruke uroen, til noe nyttig – og slik skape rom for at barn får være barn.

Filosofen Kant hevder at siden mennesket er et fornuftsvesen, er det også i stand til å skape egne moralnormer. Vi trenger ikke ytre autoriteter til å fortelle oss hva som er rett og galt (Store norske leksikon).

Så før vi forteller Agnes og Johan om hva som er riktig og galt, hva om vi har tillit til at de har alt de trenger for å erfare hvordan det er å være menneske sammen? Ofte kan det være «viktigere» for oss voksne i barnehagen å være moralpoliti, slik at vi unngår det ubehaget som kjennes i kroppen når vi ikke tar affære og ordner opp.

Konsekvensen kan være at barn ikke stoler på seg selv fordi de ikke har noen kroppslige erfaringer å navigere ut ifra, også kalt lært hjelpeløshet, som beskrives slik i Store norske leksikon: «Gjennom voksnes holdninger og reaksjoner kan et barn lære at ens egne handlinger i liten eller ingen grad har betydning for hvordan en skal oppnå velvære og trivsel».

Barn blir avhengig av at noen andre forteller dem hva de kan og ikke kan gjøre.

Sannsynligheten for at Agnes vil komme i en lignende situasjon igjen, er nok stor. Det samme med Johan. Hvordan ville det sett ut om Agnes’ og Johans virkelighet fikk utspille seg uten inngripen fra de voksne?

Ja, vi har nok mye av de samme kommentarene. «Det der er en la-det-skure-og-gå holdning, og lite som minner om ansvarlige voksne.» «Jobben vår som barnehagefolk er jo å passe på at alle har det bra.» «Barn må jo lære at de ikke kan ta det de vil.» «Det der blir fullstendig kaos.» «Det gjør vondt for Johan, om ikke vi hjelper ham.» Og: «Vi må jo være snille og høflige med hverandre».

Dette er bare tanker og det er mulig å bruke viljen til å sjekke ut om vi tåler å la barn få utfolde seg.

Tankene er med på å ta oppmerksomheten bort fra oss selv og hvordan det er å være oss når virkeligheten er som den er, og vi fratar oss selv og barn rike og fyldige erfaringer om hvordan det er å være et menneske sammen med andre! Vi fratar oss selv og barna kapasitet og ressurser, som er tilgjengelig bak ubehaget inni i kroppen.

Så jeg vil gjerne takke A. Ones-Carlsen, som satte meg på sporet av noe jeg mener er VIKTIG å skape rom for i barnehagen – nemlig voksnes opplevelser og erfaringer med frykt, hjelpeløshet, maktesløshet, ensomhet, skyld og skam.

Hva med å gjøre noe nytt?