Omsorg er mer enn vi ser

Stadig vekk leser vi om hvor viktig omsorg i barnehagen er. Det står oppført i barnehagelov og rammeplan og skal være grunnfundamentet vårt.

I samfunnsmandatet kommer det tydelig frem hva pedagogens helhetlige syn på barn skal være, og omsorg er et av disse fire kjernebegrepene. Jeg vil si litt om hvorfor omsorgsrelasjonen mellom barnehageansatte og barnet er så viktig, og vil spesielt fokusere på toddlerne.

Hva forventes av barnehageansatte i de første møtene med de minste barna? Når taleferdigheter mangler og den eneste muligheten for kommunikasjon er kroppsspråk, hvordan kan vi som gode omsorgspersoner skape trygge rammer rundt dette i samspill med barna?

Et barn som starter i barnehagen i en alder av ett år vil være avhengig av å bli møtt av voksne som ser barnets helhetlige uttrykksmåte. En voksen som kan være i stand til å lese bevegelsene og lytte til lydene. Vi kan bli en viktig del av primærsosialiseringen til barnet. Moen (2012) sier at primærsosialiseringen foregår i samspill med mennesker som barnet er nært knyttet til, og i denne sammenheng er familien sentral.

Omsorg er mer enn det vi ser.

Som gode omsorgspersoner skal vi ikke bare være anerkjennende og tilstedeværende for det som er synlig for oss ved barnet. Det fysiske behovet barnet har er noe vi godt legger merke til da dette er klart og tydelig for oss. Dette er de grunnleggende behovene et menneske har og trenger for å utvikle seg. Å derimot vise omsorg for det som er mindre synlig er litt mer komplisert hvis man ikke har den faglige kompetansen som bidrar til at man som pedagog vet hvilke tegn man skal se etter.

I mine mange år som barnehageassistent var jeg også en av de voksne som kunne koble omsorg til kun det fysiske ved barnet. Det fysiske var lett å se og høre. Den store utfordringen var å vite hvor trygt barnet egentlig var med meg på et psykisk plan. Av erfaring vet jeg at man fort kan betrakte omsorg som noe som er relatert til de grunnleggende behovene et menneske har. Barnehageansatte som omsorgspersoner og kommende pedagoger må bli tydelige på at omsorg gjenspeiles i absolutt alt vi gjør med barnet.

Det er viktig å tilrettelegge slik at barnet blir møtt med tilstedeværende, sensitive voksne som møter barnet som et selvstendig og unikt individ, med egne tanker og følelser. Fordi å starte i barnehagen kan være en spennende og skummel opplevelse for barnet da det er en ny verden med mange ukjente mennesker.

For at vi skal forstå barnets språk må vi som pedagoger stå klare til å lese alle uttrykk som kommer frem. Her handler det ikke om å legge merke til barnet som et objekt som kan formes eller påvirkes, men å ta seg tid til å bli kjent med barnet som et individ. Å lære seg å se det som et lite menneske som bestemmer over sin egen kropp og sinn. Å se et barn handler om å møte det med respekt, anerkjennelse og varme.

Selv om barnehagen er en sekundær arena, kan de ansatte også bli viktige i livet til de minste som fremdeles er under en primærsosialiserings prosess hvis de oppholder seg i barnehagen store deler av dagen.

For å ta kontakt og opprettholde kontakten må vi møte barnet på deres premisser, vi må skape en relasjon til barnet basert på signalene vi mottar. Er barnet avvisende med kroppen, for eksempel at det prøver å komme seg bort fra deg og ved å lage høye lyder, må vi lytte til signalene og det kan vi kun gjøre ved å være tilstedeværende, støttende og mottakelige.

• LES OGSÅ: – Er bleieskift omsorg?
• LES OGSÅ: Hvem har omsorg for de voksne?

«Omsorg forutsetter både mental og kroppslig tilstedeværelse»(Tholin, 2013, s71). Her påpekes begrepet omsorg som kjernen i et barns videre utvikling. Vi skal ikke bare møte barnet på det fysiske, men også se det og lære det å kjenne gjennom det psykiske. For hva er egentlig omsorg om man bare skulle forholdet seg til de fysiske behovene? For meg blir barnet da betraktet mer som en gjenstand som skal bli tatt vare på enn et selvstendig individ som har flere behov enn bare det kroppslige.

Tholin skriver at «omsorgsrelasjonen er ikke fullbyrdet før barnet har gitt respons til barnehagelæreren, eller vice versa» (Tholin, 2013, s 20). Her kommer det tydelig frem hvor viktig det er å se barnet som subjekt, et selvstendig individ. Som en voksen i barnehagen handler ikke omsorg om en kroppslig kontakt som barnet får, men en kontakt det også må besvare på. Det er først da man kan si at man har klart å skape en omsorgsrelasjon til barnet.

Som barnehageansatt er det viktig å gi barnet en trygg start i barnehagen ved å anerkjenne barnet og å skape gode relasjoner til det. Et helhetlig læringssyn innebærer nettopp det, å møte barnet gjennom «å handle, oppfatte oppleve, forstå, føle og mene» (Lillemyr, 2004a).

Vi må ikke glemme at barn er enkelt individer, de er veldig forskjellige fra hverandre. Noen barn er veldig kontaktsøkende, mens andre er mer forsiktig for alt som er nytt og utrygt.

Så hvorfor er omsorgsrelasjonen mellom barnehageansatte og barnet er så viktig? Ikke bare er vi pålagt å vise omsorg, men omsorg i seg selv skaper trygghet for barnet. Det bidrar til en trygg og mindre skummel start i barnehagen, og som vil skape trygge rammer for en ny hverdag. Hvis barnehageansatte skaper gode omsorgsrelasjoner til barnet vil det bidra til at barnet får en trygg barnehagehverdag hvor det kan utfolde, utvikle og føle seg trygg i.

Å skape gode omsorgsrelasjoner mellom den voksne i barnehagen og barnet er grunnleggende for å gi barnet et trygt start i barnehagen. Fordi det er i omsorg barnets beste ligger. Det er i omsorg barnets videre gode utvikling ligger.

Vetlesen forklarer begrepet omsorg på en vakker måte. Han viser oss akkurat hvor abstrakt og hvor betydningsfull begrepet er. Omsorg er verdifullt, det er med det vi lærer å vokse, det er med det vi lærer å blomstre. Og som morgendagens pedagog er målet mitt å få barna til å blomstre. Jeg vil gi dem et liv i barnehagen fylt med gode opplevelser slik at de vil leve livet videre både som selvstendige, trygge og omsorgsfulle mennesker som vil gi til andre det de har opplevd å få selv av verdier, kjærlighet og omsorg.

«I begynnelsen er omsorgen. Uten omsorg dør den nyfødte. I livets midte er omsorgen. Selv førtiåringen, som strutter av livskraft, som tror seg uavhengig av andre og suveren i eget liv, bæres oppe av omsorg. Og endelig i livets aften ledsager omsorgen, i form av andres nærvær, den enkeltes avskjed med tilværelsen. Omsorgen er gulvet i hvert menneskes liv: det vi står på, det vi støtter oss til, det som holder oss oppe»(Vetlesen referert i; Tholin 2013, s 75).