«Jeg leter etter en god historie om hva vi har gjort i dag, men jeg husker bare at jeg har løpt mellom telefoner og krangler»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Klokken er halv seks. Jeg kjenner godt etter- hvordan er formen min? Jeg føler meg tørr og litt sår i halsen.

Hodet går med en gang til episoden ved vasken i går, når den skjønne treåringen spontant kastet seg rundt halsen min og ga meg en rask sleik over kinnet. Jeg takket for den deilige kosen, strøk han over kinnet og sendte han inn til matbordet.

Jeg gnir såpe over kinnet mitt, skrubber hendene og går til matbordet. Ei jente på fire år holder opp youghurtposen sin og skriker «banaaan» og en gutt på det andre bordet reagerer kjapt og løfter også sin pose i været «YES! Vi fikk like». Jeg skjenker vann til barna og spør de om noen hadde fått noe de likte ekstra godt i matboksen sin i dag? Fiskepinner, agurkstjerner, saltpølse, pannekaker, rosiner og deilig Injera. De bygger dinosaurer av eplebitene og skåler med vannglassene. De voksne nyter øyeblikket over at akkurat nå, føles det nesten normalt å være på jobb…

Voksende kaos

«Nå skal vi kle på og gå ut dere.. Og noen skal sove litt» sier en voksen. Jeg reiser meg for å sjekke om stellerommet er ledig. Nei, der er naboavdelingen allerede i gang. Jeg sier ifra til den ansatte på lillerommet og hun leter frem en bok for å drøye tiden. Vi kan ikke være flere på stellerommet om gangen, så nå må vi prøve å lage en god overgangssituasjon.

Bak meg ser jeg kaoset vokse og jeg begynner å følge barna til håndvasken. Her blir jeg stående i en diskusjon om hvorvidt vi har fått en jentevask og en guttevask på avdelingen. Så hører jeg et glass gå i bakken. I dag er vi to faste voksne og en vikar på avdelingen. Nå er vi alle barna i garderoben, stellebordet er opptatt og avdelingen full av knust glass. Denne overgangen vet jeg blir vanskelig.

Vi setter oss på hver vår benk og begynner å kle på… Det er femte gangen jeg åpner lånetøyskuffen i håp om å finne to votter, men nå var det tomt. Vi skal være ute til vi stenger, for klokka halv tre går tidligvakta hjem og jeg blir alene med vikaren som har sin første dag i barnehagen. Jeg tar meg selv i å sukke høyt og må sette meg på huk litt. Vi er inne i den femte uken hvor vi mangler en eller flere faste ansatte på avdelingen.

Borte ved døren ligger det nå to gloheite treåringer og gråter. Jeg drar opp kleenexpakka fra lomma og går bort.

«Jeg vet det, jeg kommer nå».

De er utslitte av å høre «vent litt, kommer snart, ikke nå, snart, etterpå» men jeg rekker ikke være i forkant lengre.

Jeg blir ropt på fra badet.

«Det er tredje bleien på en time nå!»

«Ok, jeg skal ringe».

Jeg snur meg mot treåringene: «Jeg må bare ta en telefon først».

Oppgitte foreldre

Så må jeg forklare 48-timers reglen til en oppgitt forelder som har vært hjemme fire dager med sykt barn allerede, som nå må hente og være hjemme minst to dager til. Jeg tar meg tid til å lytte til forklaringen om hvordan bleiene hadde vært hjemme og at hun ikke hadde rett på flere omsorgsdager. Jeg biter meg i leppa og tenker på kollegaen min som skulle testes nå klokka 12.

«Magesmerter, oppkast og diare er også symptomer» sier jeg.

«Så du mener at vi skal teste?» spør forelderen.

«Jeg mener du skal ringe legen og høre. Det er de som kan dette» svarer jeg.

Etter 40 minutter i glovarm dress kommer vi oss endelig ut. Jeg og tolv unger.

Vikaren har jeg sendt i pause og den andre ansatte er i gang med å legge.

«Han snørrer en del» hører jeg hun sier.

«Bare prøv å legg han, så ser vi når han står opp».

«Rydder du inne?»

Nye arbeidsoppgaver

Det tar normalt en halvtime å rydde alle matbokser, vaske berøringssoner, sprite overflater og vaske toalettet. Hver gang jeg tenker på at å vaske toalettet flere ganger om dagen nå er en del av min arbeidsinstruks, blir jeg litt irritert. Forsterket renhold, forebygging, smittevernsrutiner; i barnehagen er det vi ansatte som står for det forsterkede renholdet.

Jeg står nå å rugger en vogn, imens de tolv barna somler rundt på et halvvert uteområde de er møkk lei av. Jeg lukker øynene noen sekunder og kjenner takknemligheten over solen i dag. Vi skal bare være ute fire timer til…

Jeg drar tilbake kalesjen og stryker han over pannen. «Oi, han er veldig varm» sier jeg til vikaren. Jeg henter øretermometeret og måler imens han sover. Han våkner til av pipet. 39,6 grader. Jeg fisker fram mobilen og prøver å ringe. Ingen svarer.

Jeg henter meg et munnbind og tar med meg den slitne gutten inn på lillerommet. Vi er nå isolert fra de andre. Vikaren og en ansatt er alene med alle 15. Det er måltid om fem minutter og jeg har ikke rukket å ordne tralla. Jeg må spørre en annen avdeling om hjelp, naboavdelingen er på tur. Vi leser en bok og tilslutt ringer mobilen. Jeg forteller at de må hente. Jeg hører bekymringen i andre enden og får beskjed om at de kommer så snart de kan. Etter nesten 50 minutter venting er barnet ute av barnehagen. Jeg får enda en deilig kos med sleik på kinnet. Vikaren står på overtid og jeg sender henne hjem. Jeg har enda ikke hatt pause i dag.

Lek?

«Skulle ikke vi leke at du var mammaen» sier en av femåringene.

«Såklart skulle vi det» sier jeg og setter meg ved det grønne kassebordet de har laget. Det er fullt av kjeler med deilig sølesuppe og tallerkener pyntet med brune blader. Jeg har glemt vottene og luen min inne, men nå er jeg alene igjen.

Mellomvakten er inne og tømmer søppel og desinfiserer lillerommet vi oppholdt oss på, badet og kjøkkenet.

«Pappaaaa!»

Jeg snur meg og ser en forelder løfte opp toåringen sin.

«Husk at du skal vente ved porten når vi er ute» sier jeg og gir han sekken med matboksen. Jeg leter etter en god historie om hva vi har gjort i dag i hodet mitt, men jeg husker bare at jeg har løpt mellom telefoner og krangler.

«Vi sees i morgen. Takk for i dag».

Jeg drikker en kopp te og spiser frokost, sjekker når det er ledig time på teststasjonen og venter på at barnehagen skal åpne.

«I dag skulle vi endelig være tre faste på jobb. Lurer på om vi får tak i vikarer og hvor de jobbet i går» tenker jeg imens tårer over dårlig samvittighet triller. Samtidig er jeg redd – redd fordi dette er sjette gangen jeg tester meg i år. Kan man ha flaks så mange ganger?