Verdens beste jobb: Det granskende blikket

Ei jente som på den tiden var halvannet år. Hun hadde lite muntlig språk. Hun var veldig stille og krevde lite av oss som voksne og kunne lett forsvunnet i barnegruppa hvis vi hadde vært bevisst på det og aktivt tilstedeværende.

Hun kom ofte til frokost. Da satt hun alltid og gransket meg med blikket. Hun kunne holde det lenge, føltes som flere minutter. Svarte ikke på hva hun ville ha å drikke. Bare det intense blikket.

Det tok alltid litt tid, men så begynte hun å spise. Satt gjerne på fanget eller helt tett på ved siden av meg.

Jeg satt der så lenge som mulig, bare sammen med henne. Uten ord, men med blikket og en hånd på ryggen, armen eller beinet hennes. Hun virker litt anspent og stiv i kroppen. Dette gjentok seg hver dag jeg var der til frokost.

• LES OGSÅ: Den trygge sirkelen. 
• LES OGSÅ: – Det verste du kan true et barn med, er tap av omsorgspersonen. 

Hun gråt av og til da mamma skulle gå, men oftest bare dette blikket. Som om hun sjekket meg ut: «Kan jeg stole på deg? Vil du være her for meg når jeg har behov for det?».

Vi hadde mange og varierte samspill i løpet av dagene, men det var disse morgenene jeg husker best. Helt til hun en dag ble levert under frokosten, jeg satt ved bordet sammen med de som allerede var kommet.

Da denne vakre jenta, båret av mor, ser på meg, strekker armer og et nydelig lite smil viser seg i ansiktet hennes. Jeg tar henne imot og sier som vanlig at det er godt å se henne.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Hun gråter ikke, men jeg tar henne imot. Hun sitter på fanget, mot meg med armene rundt meg og hodet på skulderen/brystet mitt. Helt avslappet, pusten er rolig. Og hun vinker til mamma.

Sånn sitter vi til hun er klar for frokost.

Har du et øyeblikk du ønsker å dele? Send e-post til red@barnehage.no.