Hei! Jeg heter Albert og er hele fire år stor. Jeg går på en avdeling sammen med 17 andre barn. noen er litt mindre og er bare tre år, mens noen er så stoooore at de er blitt fem år. Det blir jeg neste gang jeg har bursdag.
Jeg skal løpe og leke her ute nå, for Petter har begynt å leke sammen med veldig mange andre barn. Han løper rundt og bruker begge hendene til å late som om han har dragevinger, mens han forsøker å "fange" barna. Oi, oi, oi det er gøy når han leker med oss på den måten. Jeg tror at han tror han er en ekte drage, for han blir så annerledes og det er morsomt. Jeg må dit! Takk og pris for Petter. Takk og pris for lekeren. Men oi da.. der falt Anna.
Ja, Anna heter jeg. Jeg er tre år og har nylig begynt på storbarnsavdelinga. Jeg trives veldig godt, selv om det nye også er litt skummelt. Jeg sover fortsatt lur i barnehagen, og det er kun når jeg sover at jeg bruker bleie. Jeg liker å gå på do når jeg er våken, men det føles tryggest å ha bleie på når jeg skal sove. Jeg har litt vondt nå etter å ha falt. Skrubbsår på knærne og det svir også i hendene. Wenche så meg da jeg falt. Hun gjør ofte det, hun kjære Wenche. Ser meg. Nå plukket hun meg opp slik at Petter kunne leke videre med resten av barna. Hun tok meg på fanget og spurte om det gikk bra, før hun deretter fortalte at hun så meg falle.
Bare det at jeg ble sett, var til stor hjelp. Da gjorde det straks litt mindre vondt. Wenche sier at hun har litt dårlige knær og også en vond rygg. Så hun greier ikke løpe med oss slik som Petter gjør. Men det gjør ingenting, for hun ser så mye. Hun vet så mye om alle oss barna, og det er akkurat som om hun kjenner meg mest i hele verden. Ja, bortsett fra mamma og pappa, da. Av og til må jeg spørre henne hva hun egentlig gjør der hun sitter. "Jeg observerer" sier hun med et varmt smil, da. Takk og pris for Wenche. Takk og pris for observatøren.
Wenche fulgte meg inn til Bente, for hun var allerede inne og skiftet bleie på Sunniva, mens Sunniva ble med Wenche ut og fulgt tilbake inn igjen i den morsomme leken. Jeg derimot, var sliten nå. Leken tok på, men på en god måte. Bente fant først frem plaster til meg, som hun klippet i akkurat riktig størrelse. Deretter hjalp hun meg bort til doen før jeg skulle få bleien på.
For nå ville jeg sove, for lunsj hadde jeg allerede spist før vi begynte å leke. Bente snakket med meg hele tiden mens vi var på badet. Jeg følte at vi var sammen, i stedet for at det var noen som bare ga meg et plaster og ny bleie. For da føler jeg meg så liten, men aller mest usynlig. Når jeg ikke blir snakket med, der jeg også har muligheten til nettopp det. Å snakke.
Det var godt å komme i vogna mi nå. Bente tok seg til og med tid til å synge ei vuggevise for meg før jeg sovnet. Sovnet med en følelse av å være trygg og elsket. Bente er så tålmodig med meg. Så tålmodig med alle. Selv om mange av de voksne virker litt stressede av alt som skal gjøres, så er Bente rolig. Så rolig at det smitter over på de andre voksne også. Takk og pris for Bente og takk og pris for tålmodigheten. Samtidig hadde det blitt litt knuffing i leken ute, den som Petter hadde startet og som fortsatt var en lek hvor veldig mange barn enda befant seg.
Jeg heter Torbjørn og er fem år og jeg går på naboavdelinga til Anna og Albert. Og det er fint, for jeg liker de voksne på naboavdelinga også, og så har jeg mange lekekamerater der. Slik som Simen. Men nå hadde Simen ertet meg med å si at jeg ikke så ut som en drage i leken, og at han var en mye større og sterkere. Jeg ble sint. Så sint at jeg dyttet Simen slik at han falt.
Andreas som jobber på min avdeling fikk med seg dytten. Heldigvis for meg, så fikk Wenche med seg at jeg hadde blitt ertet først, og dette kom hun og fortalte Andreas i det han begynte å snakke til meg. For da ble også Simen bedt om å komme bort til oss, og da føltes det ikke så urettferdig.
Andreas snakket med oss om hva som skjedde. Han snakket med oss og ikke bare til oss. Samtidig som han ikke ropte til oss, så snakket han likevel bestemt. Om hva som er greit og hva som ikke er greit. Simen fikk beskjed om at slik erting var ikke greit og ble spurt om hva han hadde følt hvis noen andre hadde sagt til ham at han ikke lignet på en drage. Mens jeg fikk beskjed om at dytting ikke var greit, og at jeg heller måtte komme til ham eller en annen voksen om jeg ble ertet igjen. Jeg fikk og beskjed om at å bli sint er greit, men at det var handlingen min da jeg var sint, som ikke var greit.
– Tramp heller ut av leken og kom å fortell hva som skjedde neste gang, sa Andreas.
Vi hørte på ham, noe alle barna pleide å gjøre. Det er betryggende med klare rammer og regler. Takk og pris for Andreas, og takk og pris for autoriteten. I det vi gikk tilbake inn i leken igjen, så fikk Tommy beskjed om å bli med Sissel inn å skifte bleie. Sissel jobber egentlig ikke på Tommy sin avdeling, men hun hadde sett på lista på badet at han enda ikke hadde vært inne etter lunsj og fått ny bleie.
Tommy heter jeg. Tre år og sterk som en drage. Elsker drageleken. Faktisk så mye at jeg hadde veldig lite lyst å forlate den akkurat nå. Men jeg hørte etter. Fordi bleien var full, men først og fremst fordi Sissel sa at vi skulle være lynkjapp slik at jeg rakk å leke videre etterpå. Så jeg løp inn, og Sissel kom like bak. Jeg liker Sissel. Hun er så rask. Hun hadde allerede ordnet kjøkkenet etter lunsjen og hengt våte klær inn i tørkeskapet. Og enda hadde hun rukket inn på badet for å se på bleielista. Wow!
– Der! sa hun, og jeg løp rett ut til de andre.
Når jeg har god tid så liker jeg best at Bente skifter på meg. Spesielt om jeg er litt sliten. Og da pleier jeg å peke på henne og si at jeg ønsker henne akkurat nå. Selv om Sissel er den som ber meg komme da, så synes både hun og Bente at det er greit å bytte. Det er jeg glad for. Men nå var Sissel best. Jeg er dragen Tommy og skal ut i leken igjen. Takk og pris for Sissel og alle systemene hun har så god kontroll på. Takk og pris for systematikeren.
– Alle på gul blokk kan komme hit nå, var det en stemme som ropte.
Det var Hanne, den sjette og siste voksne som jobber her på gul blokk. Gul blokk er begge de to storbarnsavdelingene. Hun hadde tatt med seg mange morsomme ting med ut. Plakater av store fisker og til og med et lite miniakvarium hvor det svømte noen bittesmå fisker. Vi hadde temaet "fisk" denne måneden. Et tema som oppstod på grunn av observasjoner gjort av leken til oss barna. Og hvilke bøker vi benyttet mye for tiden. På den måten medvirket vi til temaet. Kjempespennende. Hanne laget ofte slike prosjekter. Takk og pris for Hanne, takk og pris for prosjektskaperen. Hva foregikk nede på småbarnsavdelinga, mon tro?
Hei, jeg heter Truls. Jeg er to år og jeg elsker å male. Dette gjorde vi akkurat nå, mens de større barna lærte om fisk ute. Jeg hadde nylig våknet etter en lur i vogna mi, så en rolig aktivitet nå passet veldig bra. Etter en rolig oppvåkning på et fang, så klart. Grunnen til at jeg elsker å male, er mye på grunn av Jorunn. Hun jobber her og hun elsker å sette seg til bordet med oss barna. Både for maling, men også for å lage mange gøyale ting. At hun elsker å gjøre det, smitter over på oss.
Vi barna merker det. Om du er der fordi du liker det, eller om er der bare for å være der. Og så er det så rolig når vi maler sammen med Jorunn, for hun er så rolig og avslappet. Fordi hun gjør noe hun mestrer godt, som gjør det lettere for oss også å mestre oppgaven. Takk og pris for Jorunn, takk og pris for kunstneren.
Tonje som er den andre av de fire voksne på småbarnsavdelinga, satt hele tiden og nynnet på sanger samtidig som hun også satt å malte sammen med oss. Det var også veldig behagelig. Ved vasken stod Vegard og Knut, de to siste voksne. De hadde hendene fulle med oppvask mens vi malte. Men de var fornøyde. For ingen av dem var så glade i å male. Eller andre aktiviteter der vi lagde ting ved bordet. Kanskje fordi det ikke var deres sterkeste side? Men det gjorde ingenting, for det likte jo Jorunn og Tonje. Og de var glade for å slippe opprydningen.
Knut var alltid så positiv. Han skøyet sånn sammen med Vegard, at vi barna av og til måtte snu oss mot dem og le litt vi også. Knut var ganske ny her. Men han var alltid så blid. Uansett vær. Uansett om det manglet en voksen en dag. Uansett om ting ble litt hektisk og kaotisk. De andre voksne satte også pris på at Knut alltid så det positive i ting. Takk og pris for Knut, takk og pris for optimisten.
Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.
– Men du, jeg har tenkt på en ting, sa Vegard til Knut, og gløttet også bort på Tonje og Jorunn, slik at de også fulgte med samtidig som de malte sammen med oss barna.
– Jeg har tenkt litt på påkledningssituasjonen i morges. Kanskje vi kan endre litt på rutinene for påkledningen når vi går ut nå på ettermiddagen? fulgte han opp med.
– Hva om vi samler alle barna på garderobeplassene, og så synger vi litt samtidig som vi kler på?
Knut var selvsagt positiv til dette. Jorunn og Tonje nikket samtykkende, for de var ikke så veldig glade for det kaoset som befant seg da vi skulle ut på formiddagen. Men Vegard hadde mange slike ideer. Han var god til å organisere. Takk og pris for Vegard, takk og pris for organisatoren.
Jammen var det ikke roligere under den neste påkledningen. Tonje som elsker å synge, sang sammen med oss mens de tre andre voksne hjalp oss å kle på oss. Tonje var veldig glad nå. Langt mindre stresset. Og da var det også veldig gøy å synge sammen med henne. Latteren satt løst, og de andre voksne var også avslappede. Jammen gikk det ikke raskere å komme seg ut også enn når vi stresset på formiddagen. Og vi kom glade ut istedenfor utslitte av en stresset situasjon. Takk og pris for alle de voksne, og nå også Tonje. Takk og pris for sangfuglen.
På ettermiddagen var hele barnehagen ute, og stemningen var god. Ute sa Vegard:
– Det er jammen godt vi har så mange ulike egenskaper, slik at vi kan utfylle hverandre. Det som er viktig er at vi har aksept for hverandre og at vi vet at alle er forskjellige, og at barna også har ulike behov. Slik at man ikke irriterer seg over at noen er inne og bruker litt tid ekstra på et bleieskift med et barn som trenger det. At vi skjønner at å ha system på badet og kjøkkenet er viktig, og at bleieskift blir gjort, men at den som løper og leker med barna ute, heller ikke er lat, men gjør en viktig oppgave.
– Kanskje er det ingenting som er viktigere i en barnehage. Å ha aksept for hverandres styrker og svakheter, og kanskje ikke minst personligheter. Problemet er kanskje om noen hele tiden må være autoriteten, om ikke dette er ønskelig. Eller kunstneren. Eller systematikeren. Da er det viktig å dele på dette. Vi må derfor alltid kommunisere med hverandre. Vi trenger hverandre og alle de ulike ferdighetene. Både pedagoger, fagarbeidere og barneveiledere.
Les flere av Stian Pedersens populære kronikker fra barns perspektiv på bloggen Barns følelser.
