DEBATT
Erle Sellevåg er avdelingsleder i A2G Barnehage og kronikør. Hun er også utdannet migrasjonspedagog.
Trine Jonassen/Istock
– Jeg er supergod!
– Selvfølelse er noe av det viktigste vi jobber med i barnehagen, skriver Erle Sellevåg.
«Se på meg! Jeg er den sterkeste i hele verden.» En fireåring roper det ut med rak rygg, stolt som en hane.
«Jeg er den flinkeste til å synge.» «Jeg er supergod til å gå på tur.»
Selvfølelse er noe av det viktigste vi jobber med i barnehagen. Det er derfor musikk i mine ører når et barn sier ting som; «jeg er supergod». Slike ting kan ofte misforstås som å være bortskjemt eller egosentrisk, men det er jo så herlig når et barn med den største selvfølgelighet roper ut til verden at «jeg er toppers».
Vi i barnehageverdenen er sammen som en flokk hele dagen. Det fokuseres på samarbeid, samhørighet og fellesskap. Barna skal lære å dele, vente på tur og ikke minst regulere og justere seg etter andre barn og ta hensyn til andre barns perspektiver.
Motvekten til dette er å klare å fokusere på enkeltindividet. Lille Maiken som skal begynne på skolen til høsten. Der i første klasse skal hun ha med seg all verdifull last fra barnehagen i ryggsekken sin, men kanskje viktigst av alt; hun skal ha med seg troen på seg selv. Troen på at hun kan klare det hun vil. Troen på at hun betyr like mye som alle de andre i klassen. Hun skal ha rak rygg og tørre å ta plass.
For plutselig er ikke de tre faste voksne der mer, som har fulgt henne opp i så mange år. De som kjenner henne så godt. De vet at hun er litt sjenert, de vet at hun har behov for å kjenne på mestring så mye som mulig. Og nettopp de litt sjenerte og stille barna, kunne man så gjerne ha ønsket å høre komme inn i barnehagen om morgenen og si at: «I dag fant jeg en pinne på veien hit, jeg er verdens beste pinnefinner».
Så tenker du kanskje; jammen blir ikke denne typen selvtillit litt for mye, særlig når de kommer på skolen? De skal jo fungere i et fellesskap?
En fireåring vil gjerne buse ut med all slags lovord om seg selv. En seksåring vil heller vise det gjennom den rake ryggen og i evnen til å få nye venner enkelt som ingenting. De har ikke vansker med å presentere seg på en god måte. De tør å si: «Hei, jeg heter Per, vil du leke med meg?». Hvis vi i barnehagen har klart å røre sammen den magiske formelen som ivaretar enkeltindividets behov for å bli sett og anerkjent, nemlig en god porsjon sosial kompetanse, blandet med kjærlighet og å fremheve troen på seg selv.
Her kommer det ofte en viktig digresjon inn som heter indre og ytre motivasjon. Det er viktig å påpeke at vi ikke skal si; «å, så flink du er til å tegne». Men heller legge vekt på situasjoner der vi ser at barna kan oppleve at de får det til: «Per kan du være med meg å lage pizza i dag? Jeg trenger en god hjelper». Mens det viktige å påpeke er jo nettopp: «Per jeg synes det er så kjekt å være sammen med deg, da blir jeg glad». Hele situasjonen vil gjerne føre til at Per roper ut: «Jeg er verdens beste pizzabaker», mens han går hjem til foreldrene og sier: «Gjett hva jeg fikk til i dag?».
Du som barnehageansatt har plantet den magiske formelen i ham, som gir ham opplevelsen av mestring og anerkjennelse som resulterer i økt selvtillit. Så lett, men likevel så vanskelig.
Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.
Så når vi gjør opp regnskap for årene i barnehagen, kan vi virkelig være trygge på at vi har gjort det vi kan? Dog er alle barn forskjellige, ikke alltid vil du se synlige resultater av innsatsen. Men alle barn skal jo ha de samme mulighetene så lenge vi har dem i vår trygge favn, før de skal ut i den store verden med sekken på ryggen og matboksen klar.
Du kan lese mer av Erle Sellevåg på bloggen hennes: En pedagogs tanker.