– Kan jeg få være med?

«Kan jeg få være med?» Og; «skal vi leke sammen?» To spørsmål som skiller vår voksenverden fra barnas verden rimelig markant. To spørsmål som kan lede til glede, smerte, avvisning, lettelse, utrygghet. Barn kan være rå i sin avvisning. Det har jeg selv observert mang en gang.

Man får som voksen lyst til å gripe inn, ta til seg barnet som blir avvist og klemme, trøste, betrygge; «jeg vil leke med deg». Men det hjelper ikke alltid. Ofte hjelper det ikke i det hele tatt. Ofte brannslukkes kun situasjonen der og da. Og mange ganger tenker jeg at barna som avviser kan ha en berettiget grunn til å svare nei. Da hjelper det lite når man drar den samme linjen man har gjort i alle år: «Jo, alle må leke med alle, ingen skal holdes utenfor».

Tenk dere å jobbe i et team på 20 voksne. Dere jobber tett med mellommenneskelige relasjoner. Du kommer inn på kontoret en dag og setter deg ved gjengen som drikker kaffe sammen i sittegruppen, før morgenmøtet. Du sier; «hei, setter meg her jeg?» Dine kollegaer ser på deg og svarer kontant; «nei, vi vil ikke at du skal sitte her med oss». Og dette kan skje opp til flere ganger for dagen, om du er uheldig. Du får trøst av en annen kollega, men det hjelper jo ikke, for du er på utsiden av den sosiale sirkel, i alle fall for i dag.

Det stikker dypt for mange. For noen går dagen videre uten mye tanker rundt avvisningen.

Det kan være flere grunner til en avvisning eller til aksept i lek. Det kan være en atferd hos et barn som har forplantet seg negativt over tid, hvorpå barna i gruppen har laget seg en sannhet som stenger barnet utenfor lek. Det kan være så enkelt som bekledning – «nei, du får ikke være med for du er ikke Elsa» (to jenter med Elsakjole på i lek), eller to gutter med samme Star Wars-tøfler.

Poenget er at det trenger ikke å dreie seg om mobbing eller «uoppdragne» barn. Men vi voksne har en stor rolle i barns håndtering av avslag. Fanger man det opp og snakker om det? Ikke sett barnet i fokus der og da; «stakkars Per, han må også få være med i leken». Nei, det er ydmykende. Vi må sette oss inn i mønsteret for avslag og deretter gjøre barnet interessant. Sette oss ved siden av de to jentene i Elsakjole sammen med barnet som har blitt avvist og gjerne plante en lek som for eksempel å dra avgårde med fly. «Kom Mina, nå setter vi oss på flyet, du er kaptein, skulle vi til Arnadell sa du? Der Olaf bor? Ja, da kjører vi.»

Da får man gjerne vekket en interesse hos de to jentene, og ganske garantert vil de ende opp i samme lek til slutt.

• LES OGSÅ: Voksne ser ikke barn som blir utestengt fra lek
• LES OGSÅ: – Vi kan ikke late som om ikke mobbing skjer i barnehagen

Vi må også bruke tid på å snakke om de ulike følelsene i fellesskap, i små grupper. Diskuter med barna i fellesskap om generelle situasjoner som kan vekke ulike følelser. På den måten henger vi ikke ut noen.

Det finnes mange flotte ord om sosial kompetanse. Det finnes planer for ulike måter å legge til rette for utvikling av vennskap i fellesskap. Men nok en gang står og faller det på våkne voksne som bryr seg på ekte. Voksne som ser behovet den enkelte situasjon trenger, og som vektlegger lekekompetanse som fag. For hva hjelper det vel å telle til ti og skrive navnet sitt og gjøre eksperimenter, lære seg sanger, spille skuespill, hvis ti av 20 barn er usikre på relasjonene sine til andre barn i gruppen? Og ikke minst er usikre på relasjonen med voksne?

Hva skjer i løpet av et år dersom lille Majken blir avvist minst én gang for dagen i flere måneder, uten å få bekreftet følelsene det kan gi henne? Uten å lære seg å finne alternativer? Uten å få støtte i sin relasjonskompetanse? Det tør jeg ikke tenke på.

Barn må kunne avvise en invitasjon til lek uten at det blir en stor sak ut av det. Dog må vi ta vare på barnet som har strakt ut invitasjonen for så å få sendt den rett i retur.

På bloggen enpedagogstanker kan du lese flere av Erle Sellevågs kommentarer.