Et bristende hjerte gir vondt i magen

Jeg blir av og til blek. Slapp i kropp og sinn mens jeg tusler bort til deg. Kanskje opp på fanget. Dette kan skje mens vi er ute på tur, men kan like godt skje mens vi sitter inne blant lekene på gulvet i barnehagen. "Jeg har vondt i magen" sier jeg, mens øynene mine er rettet delvis mot deg og delvis mot bakken. Her håper jeg at du er en våken voksen. Våken fordi dette kan dreie seg om så mangt. Det kan faktisk være at jeg er syk, og det trenger ikke være noe grusomt som har skjedd. Men sannsynligheten for at dette dreier seg om sårede følelser eller vonde tanker er stor, og dette er det viktig at du forsøker å finne ut av.

Har mine foreldre gått fra hverandre? Har jeg mistet en bestemor nylig? Leker jeg veldig mye alene, og viser tegn på ensomhet? Har noen som stod meg nær flyttet, slik at jeg ikke kan se de like ofte? Det kan være mange grunner. Og selv om noen av de nevnte tingene har skjedd, så trenger det ikke å være det som plager meg. Så det viktigste er at du er her for meg, akkurat nå. Og prater med meg. Prøv å sett ord på tingene for meg.

Som voksen så vet du at sårede følelser og vonde tanker gir utslag fysisk i kroppen din. Men du, dette skjer faktisk med oss barna også. Det kan være rart å tenke på, men slik er det. Du som voksen har lært deg å tolke og forstå de fysiske signalene i kroppen i forhold til dette, men det har ikke jeg. Det er derfor så uendelig viktig at nettopp du tar deg tiden til å lære meg å forstå disse signalene. Slik at jeg kan bearbeide dem på riktig måte. Det vil være medisin for min vonde mage. Jeg vil forstå meg selv og hvordan jeg reagerer på ulike ting.

Jeg har satt meg på fanget ditt, i det du møter meg med omsorg og et mykt tonefall, så triller en liten og glinsende tåre ned på mitt kinn. Jeg trengte akkurat dette, tåren vil være bra. Tåren vil være et symbol — et symbol på at dette dreier seg om tanker og følelser. Nå er det viktig at du finner ut hva som plager meg. For uten å vite årsak, så kan du heller ikke reparere.

Savn er en snodig ting. Det setter seg like mye i kroppen som i sinnet. Jeg blir helt skjelven av det, fortvilet. Og du, dreier det seg om en bortgang av noen som stod meg nær, så er det meget stor sannsynlighet for at jeg også er veldig forvirret. Grublende. Undrende. Dette skjer alle mennesker når de møter på noe nytt. Vi barn er mennesker, og sjansen for at vi møter på ting for første gang mens vi er barn, er stor.

Men i forhold til både dette og nesten alle andre ting i livet mitt som gir meg vonde tanker og følelser, så er det et spørsmål som alltid dukker opp hos meg og alle andre barn: Er det min skyld? Jeg kjenner ofte på denne skyldfølelsen. En følelse som setter seg i kroppen og gir meg vondt i magen. Kan du være en som forteller meg at det ikke er min skyld? Det er så viktig. Et lindrende plaster for alle typer smerter jeg måtte ha inne i meg akkurat nå. For om jeg skulle være lei meg nå på grunn av noens bortgang eller fordi noen som står meg nær er flyttet — og det ikke finnes noen tanker hos deg som voksen at skyldfølelse kan være involvert i noe som er så ukontrollerbart, så er det faktisk veldig, veldig ofte det som er tilfelle.

LES OGSÅ: En høylytt hilsen fra et usynlig barn
LES OGSÅ: En liten «skal bare» fra en treåring
LES OGSÅ: En stille bønn fra en toåring

Dårlig samvittighet. En snikende følelse som setter seg i kropp og sinn. I noen tilfeller kan det faktisk hende at jeg har gjort noe galt. Og har dårlig samvittighet for det, uten å skjønne selv at det er det som skjer med meg. Kanskje angrer jeg på noe jeg har gjort, og nå har jeg vondt i magen og vil sitte på ditt fang. Om du finner ut at det er det som er problemet, hjelp meg likevel. Hjelp meg med å finne en løsning på problemet. Lær meg hvordan jeg kan reparere skaden. Kanskje angrer jeg fordi jeg sa til ei annen jente at hun ikke fikk være vennen min mer. Kanskje angrer jeg fordi jeg klipte i stykker tegningen til en av guttene på avdelingen. Og jeg angrer slik, for jeg så i ettertid at han gråt. Da gjorde det vondt, for meg også. Ta meg med inn i en reparerende situasjon med den det gjelder. Lær meg å sette ord på det jeg skal si, slik at det ordner seg.

Skyldfølelse. Dårlig samvittighet. Disse er følelser som er vanskelige for meg å sette ord på. Enda vanskeligere er de for meg å forstå. At det fysiske ubehaget jeg kjenner på, er nettopp dette. Lær meg å forstå disse følelsene når du oppdager at jeg har dem. På den måten kan jeg gjenkjenne dem, og jeg har da verktøyene jeg trenger for å klare med dem på egenhånd. Og du. Nå har jeg ikke lengre vondt i magen!