– Vi må ha det gode lekende blikket, slik at det blir gøyal lek og ikke tidtrøyte
– Det skjer vel aldri at vi sier «vi glemte å spise i dag» eller «vi glemte å skifte bleie». Men vi glemmer av og til leken. Den tas for gitt, sier Terje Melaas.
Publisert
Sist oppdatert
Melaas har en fortid som pedagogisk leder og universitetslektor. Han har i mange år forsket på lek i barnehagen og har blant annet skrevet bøkene «Se meg, jeg vil leke!» og «Blikk for lek i barnehagen». I dag er han en populær foredrags- og kursholder og kjent som «lekeombudet».
– Gjennom 12-13 års forsknings- og utviklingsarbeid har jeg sett at det står ganske dårlig til med leken en del steder, så jeg er bekymret, sa Melaas da han deltok på barnehagekonferansen Nordiske Impulser tidligere i vår.
Han røpet at han kom til å gi tilhørerne flere oppgaver i løpet av de 40 minuttene han hadde fått til rådighet.
Sprite opp leken
Melaas mener tidtrøyte er et omfattende problem i barnehagen.
Opp igjennom årene har han sett mye lek som han omtaler som veldig repeterende og ganske kjedelig.
– «Så sykler vi den tiende gangen rundt barnehagen, og den ellevte gangen rundt barnehagen». Det er her jeg vil at vi som voksenkultur skal sprite opp leken. Hvis dette hadde vært en dram, hadde vi sagt: Kan du blande den litt sterkere? sier han.
Observere og analysere
I rammeplanen står det at personalet skal støtte leken på barnas premisser. For å kunne gjøre det, må man kjenne igjen barnas ulike lekeinitiativer, påpeker Melaas.
– Jeg ser i mitt materiale at det er veldig mange kamprablinger. Og jeg tenker at det er en gave til de ansatte i barnehagen, for dette er barn som tydelig sier: Jeg har lyst til å leke!
– Motsatt kan barn i omsorgssviksituasjoner slutte å vise lekeinitiativ. De trekker seg ofte tilbake og blir overtilpasset. Da er det ekstra ille med voksenkulturer som ikke fanger dette opp og som ikke begynner å undre seg over hva det er som gjør at noen barn ikke viser lekeinitiativ, legger han til.
– Veldig mange voksenkulturer sier: «Der leker de, da ligger jeg unna». Det er motsatt, vi skal ikke ligge unna før vi har observert og analysert.
Hemmelige rom
Det er ikke bare passive ansatte som kan være til hinder for leken, men også kjedelige lekemiljøer, påpeker Melaas.
Han viser et bilde fra et uteområde med mye asfalt og lite naturmaterialer og variasjon.
– Jeg ble kontaktet av de ansatte i denne barnehagen som sa: «Vi sliter litt. Det blir ikke noe lek ute». Etter å ha sett på bilder av uteområdet spurte jeg dem: «Gi meg én god grunn til at barna skal ha lyst til å leke her?». De fant ingen.
– I mitt materiale ser jeg veldig tydelig at der det er mye asfalt, har mange ansatte en tendens til å stå på asfalten, og så flyr barna rundt omkring og tidtrøyter.
Barn har lyst til å leke i «hemmelige rom». Mellom busker og kratt, påpeker han.
– Det er derfor jeg er tilhenger av det jeg kaller for «narrative materialer». Narrativ handler om at barn leker sine egne historier, og det er det beste. Hvis vi kan fylle sånne hemmelige rom med kjeler fra besteforeldre eller gamle tekstiler og laken som ingen har bruk for, da blir det gøy! Og da kan barna leke disse historiene som de er så gode på, sier Melaas.
– Jeg vil at vi skal ha det gode lekende blikket, slik at det blir gøyal lek og ikke tidtrøyte.
– Trenger noe å være sammen om
Et av fellestrekkene for barnehager som sliter med leken, er gjerne at barna ikke har noe å være sammen om, forteller Melaas.
– Når de ikke har noe å være sammen om, blir det vanskelig å leke. Da leker barna egentlig ikke, det blir bare «lekerablinger». Og så tror de ansatte at barna bare leker kort tid av gangen.
– Derfor mener jeg at vi må jobbe på to områder, for det finnes bare to situasjoner i barnehagen: Vi må jobbe i leken, og så må vi jobbe i alle situasjonene på utsiden av leken.
Skal barn ha noe å være sammen om, må man altså binde det som skjer utenfor leken til leken. Derfor er det også vesentlig hva slags prosjekter man har i barnehagen og hva som skjer i samlingsstunden, mener Melaas.
– Det skal være tempo i samlingsstunden. Og drama er et kjempeviktig virkemiddel vi kan bruke, sier han.
Deretter kommer han med dagens første oppfordring til tilhørerne:
– Jeg vil at dere skal diskutere hvordan man kan lage gode samlingsstunder. Og spørre dere: På hvilken måte blir samlingsstunden produktiv for leken?
Metakontrakter
– Vi må jobbe i leken. Vi må jobbe i alle situasjonene utenfor leken. Og så må vi også noen ganger gjøre noen valg, fortsetter Melaas.
Han peker på at noen barn så vidt kommer seg inn i lek før de faller ut igjen.
– Det må ikke skje for ofte, for da skjer det noe med metakontrakten deres. Det er vanehandlinger som gjør at et barn etter hvert forstår at «jeg er han som kommer inn i leken og snart blir jeg kastet ut igjen».
– Dette er farlig for psykisk helse og det er selvfølgelig dårlig for språkstimulering. Derfor skal vi noe ganger ikke bare hjelpe barn inn i leken der og da, men kanskje først gjøre noe artig sammen i samlingsstunden, slik at de får noen verktøy å bruke.
Lek i alt
Når man skal delta i barns lek, må man vite hva det vil si å delta på lekens premisser, understreker Melaas.
Han ber tilhørerne snakke med sidemannen om hva det egentlig innebærer.
– I veldig lekegode barnehager tenker de lek når de spiser, lek i overgangene, lek i prosjektene og lek i alt. Styrerne i disse barnehagene er veldig tydelige på at lek er det aller viktigste. Samtidig er de ansatte veldig gode på å delta i leken på lekens premisser. De hilser kanskje ikke på hverandre engang når de kommer om morgenen, fordi det kan sitte en ansatt utkledd under et bord og da vet de at de ikke må forstyrre.
Fiksjon
– Vi skal drive med pedagogiske handlinger som støtter barn til å leke med hverandre, slik at de kan leke mer selvstendig, sier Melaas.
Under foredraget kommer han med et konkret eksempel på hvordan han støttet to gutter inn i lek, og hvordan han hjalp dem til å bli værende der:
– Se for dere to gutter som står og dunker hodet inn i veggen. Dette må jeg stoppe tenker jeg, fordi det begynner å bygge seg opp aggresjon. Det er alvorlig når aggresjon bygges opp og barna ikke kommer videre til leken, men når barn får overgang fra kamprabling til lek, da kan vi leke ting som ser aggressivt ut og da er det bare på lek. Det er fiksjon, innleder han.
Felles fiende
Melaas går igjennom hvordan han støttet guttene inn i leken, steg for steg:
– Jeg løper mot guttene og sier med rollestemmen min: «Det kommer noen og skal ta meg! Kan jeg bli med dere hjem?» Jeg betraktet altså kamprablingen deres som et lekeinitiativ. Ikke som et atferdsproblem, men som: «Vi har lyst til å leke og vi har lyst til å leke noe kjempespennende!».
Videre tilfører han dramaturgi: En felles fiende.
– Disse to guttene lærer hver dag at «nå skal det bli konflikt mellom deg og meg», men denne gangen skal vi bruke en felles fiende slik at de heller kan få erfaring med å samarbeide. Uten samarbeid blir det ingen lek, sier Melaas.
– Videre sier jeg til guttene: «Vi får lage oss noen kikkerter, så vi kan følge med på fienden». Her bruker jeg helt vanlig Terje-stemme.
– Hvorfor har vi gått ut av leken? Jo, det er fordi jeg nå får mulighet sammen med guttene som ikke har så mye erfaring med å leke, til å regissere leken. Til å bli litt enige og skape forutsigbarhet rundt hva som skal skje når vi går inn i leken igjen.
Rollelek er en avansert regellek med mange skjulte regler, minner Melaas om.
Tilfører ny dramaturgi
– I slike situasjoner er det viktig at barnehagen har materialer som er spennende. For nå sier jeg til guttene: «Hva er det vi skal gjøre etterpå?». De svarer: «Drepe fienden», «slå han hardt». Da tar jeg litt kommandoen og sier: «Vi må ha et hus, skulle ikke du bygge hus? Og så kan du lage mat.»
– Jeg gir guttene det jeg kaller spredningsoppdrag, som er litt parallelle scener i leken.
Melaas går inn i leken igjen med rollestemmen sin.
– Da er jeg veldig tydelig på at jeg må reise på jobb fordi jeg har fått melding av sjefen, men at jeg kommer tilbake senere.
Han blir ikke borte lenge:
– Jeg sjekker meg ut av leken slik at barna får selvstendighetstrening. Når jeg trekker meg ut, tror jeg at de er i stand til å kunne leke litt i de oppdragene de har fått.
Når Melaas kommer tilbake, har han med seg to flasker.
– Jeg ser at konfliktnivået er på vei opp. Da tilfører jeg ny dramaturgi. «Jeg tok med litt brus. Vi kan sitte her inne i huset og drikke litt». Jeg begynner å åpne flaskene, og så sier jeg: «Oi, nå er han på utsiden. Nå kommer han!» Da eskalerer det. «Eyy!» roper guttene.
Avslutte på topp
Så avbryter Melaas leken: «Dere, nå må vi stoppe for vi må spise».
– Jeg som er imot avbrudd, hvorfor gjør jeg det? Fordi jeg vil at vi skal avslutte dette mens leken er på topp, mens guttene er toppmotiverte. Og så vil jeg bruke måltidet som en arena til å regissere hva vi skal gjøre når vi kommer ut igjen, forklarer han.
– Hvis jeg tenker at det ikke er nok ansatte når vi skal ut etterpå, bør vi finne på noe annet. Så kan vi heller fortsette leken neste dag, når det er større sannsynlighet for å lykkes.
Melaas oppfordrer tilhørerne til å spørre seg: Gir dette eksempelet et annet utgangspunkt for å delta i leken på lekens premisser? Er dette noe man kan gjøre mer systematisk?
Ta med en overraskelse
– Det skjer vel aldri at vi sier: «Vi glemte å spise i dag». Eller: «Vi glemte å skifte bleie». Men vi glemmer av og til leken, den tas for gitt, sier Melaas.
Før han kommer med en siste oppfordring:
– Hvorfor ikke tenke at tidligvakta hver torsdag skal ha med en eller annen overraskelse til barnehagen, som kan sprite opp leken?
