– Hva var vel livet uten gode relasjoner?
– Gode relasjoner er avgjørende for livskvalitet, både for store og små, men det kommer ikke av seg selv. Det krever noe av oss, skriver førskolelærer og spesialpedagog Maja Sandmo Grip.
{}
Det er fredagsmorgen og jeg har akkurat levert min datter på fire år i barnehagen. Litt for seint ute som vanlig. Skulle rekke å komme på jobben til riktig tid, og morgenen gikk som vanlig langt fra strømlinjeformet. Fireåringen var kjempetrøtt og i dårlig humør. Mammaen var også kjempetrøtt, hadde sovet akkurat litt for lenge og var stressa. Dårlig kombinasjon! Pappaen fikk heldigvis redda situasjonen på badet. Fireåringen fikk på seg klær, fikk børsta håret og ble omsider i litt bedre humør. Ikke i godt humør vel og merke – men i litt bedre humør. Vi kom oss omsider ut døra, og godværet ute gjorde det lettere å puste etter den hektiske morgenen. «Vi må begynne å stå opp tidligere så det ikke blir så travelt» – «ja, og komme oss tidligere i seng». De velbrukte frasene fra meg og min mann kom som perler på en snor. Vi har sagt det før, og vi mener det like mye hver gang. Intensjonen er der, og den er god, praksis er dog vanskelig å endre på. Uansett, morgenstresset er det vi voksne som er ansvarlige for og «skyldige» i. Likevel er det en liten fireåring det går utover. Voksenstresset går over i henne. Det er urettferdig og feil! «Vi MÅ begynne å stå opp tidligere så det ikke blir så travelt!»
Vi ankom barnehagen litt over klokken 8.00. Frokosten var i gang. Vår datter var ikke i spisemodus, og vi (fortsatt stressa) prøvde å overtale henne til å sette seg ved bordet. «Du må spise så du har energi til å leke masse i dag vet du vennen.» Det var imidlertid ikke noe hun var enig i der hun lå på magen på voksenstolen og snurret rundt og rundt. Vi så oppgitt på hverandre, min mann og jeg. Vi skjønte fort at dette kunne dra ut i tid.
Det er da pedagogisk leder Hege kommer til unsetning. Hege. Gode, rause, kreative Hege. Som har kjent vår datter helt fra hun startet i barnehagen. Som fra første dag investerte både tid og energi i å bli en trygg relasjon for datteren vår. En stabil voksenperson som virkelig er til stede. En jenta vår vet alltid ser henne, og da mener jeg virkelig ser HENNE. En hun kan være seg selv sammen med, fordi hun vet at Hege rommer alle hennes behov, følelser, gode og dårlige dager. En voksen som alltid møter barna med verdens varmeste smil, med et blikk og et ansikt som viser at hun virkelig bryr seg om dem. Med et ektefølt engasjement for barna hun jobber med. Og barna merker det. De merker hennes oppriktighet, hennes varme og hennes trygge og emosjonellt tilgjengelige vesen. Og vi foreldre merker det vi også. For når vi ser at barnet vårt blir sett og blir møtt på en så god, så sensitiv og så fin måte, ja da føler også vi oss ivaretatt, sett og møtt.
Og akkurat når vi står der og ser på hverandre mannen min og jeg, og ikke helt vet hvordan vi skal unngå at denne morgenen skal gå helt i dass, ja da er hun der. Som en varm, mild sommervind, for å sette noen klisjefylte, men beskrivende ord på det. Hun setter seg på huk ved siden av datteren vår, som hun alltid gjør. «Hei Sigrid. Så fint å se deg! Hvordan har du det i dag?» Hvorpå jeg, med stress i stemmen og behov for å forklare kjapt repliserer; «nei akkurat denne morgenen har ikke vært sånn kjempegod. Vi er litt stressa, og Sigrid er litt sint på oss for det». Hege hører hva jeg sier, men hennes blikk og hennes fokus er på datteren min. Hun sitter nær henne, hun har empati i stemmen, medfølelse i blikket og bekrefter at «ja sånn er det noen dager», uten at det lages noe større nummer ut av det. Men Sigrid merker at Hege forstår at det ikke er helt greit for henne akkurat nå. Og bare det at Sigrid opplever seg forstått gjør at vi kan se at hun plutselig slapper av i kroppen og frustrasjonen over morgenstressende foreldre slipper taket. Bare av det å bli sett, møtt og forstått i et par minutter, med et par ord, med et varmt ektefølt smil, med en tilstedeværende voksen som signaliserer at «her skal du få ha det akkurat som du har det, og vi skal få snudd dette til å bli en god dag vi, sammen, når du er klar for det». Det er godt for en liten frustrert fireåring, som aller helst kunne tenke seg å ha en rolig morgen sammen med mamma og pappa, med nugattibrødskive og Disney Junior. Kanskje blir ikke denne dagen så ille likevel?
Når vi skal gå vil Sigrid være med oss ut i gangen for å si ha det og sende slengkyss ut av vinduet. Hege sier at dette er helt greit, og gir et lydløst tegn til oss om at hun følger med på at avskjeden i gangen går greit og at Sigrid kommer inn på basen og spiser etterpå. Sigrid viser med hele seg at det er greit å starte barnehagedagen nå. Hun er avslappet, virker fornøyd, har lyst til å gå inn til Hege og de andre. Hun vet at hun er tatt imot og at dette vil gå greit. Vi sier ha det, får slengkyss og går.
Jeg setter meg i bilen og kjenner meg overfylt av takknemlighet. Takknemlighet overfor den voksne i barnehagen som møter jenta mi på måten hun gjør. Føler jenta mi blir ivaretatt. Føler meg trygg. Akkurat som datteren min føler seg når hun er sammen med Hege. Og tryggheten gir henne muligheter. Muligheter for å leke, utforske og utfolde seg, fordi hun vet at hun har en trygg, varm og god havn å komme inn til dersom hun har behov for det. Og at det er rom for alt av følelser, også de vanskelige. Sigrid vet det, og vi vet det. Hege rommer alt det barn kommer til barnehagen med; av tanker, meninger, ideer, utforskertrang, kunnskapstørst, gode følelser, vonde følelser, vanskelige dager, enkle dager. Alt det vi mennesker har i oss og som vi har så behov for at de rundt oss deler, aksepterer, bekrefter, ser og hjelper oss igjennom.
- LES OGSÅ: – Gode relasjoner fremmer motivasjon for læring
- LES OGSÅ: Hvordan få til det gode samspillet?
Det er i relasjonen det ligger alt dette. Det er i den gode relasjonen at tryggheten oppstår, og alt det gode som følger med det. Det er i tryggheten og vissheten om at noen er der for oss ved behov, enten det er behovet for å dele gleder, eller at vi trenger trøst og forsikring om at det skal gå bra. Kanskje skal det ikke mer til enn et medfølende blikk, en hånd på skulderen eller et begeistret ansikt og smil over noe vi har gjort, en klem eller et plaster.
En god relasjon er ikke tidkrevende. En god relasjon bare er der, i bunnen av alt, hele tiden. Gode relasjoner er avgjørende for livskvalitet, både for store og små, men det kommer ikke av seg selv. Det krever noe av oss. Det krever et engasjement for andre mennesker. Det krever at vi oppriktig bryr oss om andre, at vi vil dem det beste. For det skinner så fort igjennom når det ikke er der. Og barn har kanskje den største radaren av alle når det kommer til å sanse når voksne ikke er oppriktige og ekte i relasjonen.
Noen sa en gang: «Hvis du tenker at det er det samme for deg om du jobber i barnehage eller butikk, ja da skal du definitivt arbeide i butikk». Det er jeg så hjertens enig i. Det er ikke det samme for barna våre hvem som møter dem når de kommer i barnehagen om morgenen. Det er avgjørende for deres trivsel og utvikling at de voksne i barnehagen ønsker å være der, og ikke minst at de LIKER å være der. At de trives med å være sammen med barn. At de er nysgjerrige på hvem barna er, hva de er opptatt av, hva de har behov for. Og at de rommer HELE barnet, det gode og det vanskelige, alt.
Tenk for en mulighet barnehagen har til å jobbe for god psykisk helse i befolkningen, siden tilnærmet alle barn i Norge går i barnehage. Og det er i relasjonen det ligger – grunnlaget for god psykisk helse. Slår man opp i et leksikon for å lese om relasjonskompetanse, da er jeg sikker på at det er et stort bilde av Hege der, det kunne det i alle fall godt ha vært. For meg er hun selve symbolet på hva en god relasjon mellom barn og voksne i barnehagen handler om. Og jeg er evig takknemlig for at akkurat hun har vært en sånn relasjon for mitt barn gjennom tre av hennes fireårige liv. Tenk for en gave det er å ha sånne gode voksne i barnehagene, aller mest for barna, men også for oss foreldre.
De travle morgenene og stressende dagene er uunngåelige. Sånn blir det av og til (eller kanskje ofte) for oss alle. Det blir såre følelser og vanskelige situasjoner. Vi prøver å unngå det, men det er bare sånn det blir. Da er det godt å vite at det meste kan repareres. Følelser, opplevelser og relasjoner kan repareres. For meg, akkurat denne fredagen, var det godt å tenke på at neste dag skulle det bli akkurat en sånn morgen som Sigrid foretrekker; rolig, nattkjole til klokka 12, nugattibrødskive til frokost, barne-tv og en avslappet mamma og pappa med all verdens av tid. Neste dag skulle bli reparasjonslørdag med null stress!
