Oppdragelse i individualismens tidsalder: Å lede barn utover seg selv

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Denne refleksjonen oppstod hos meg etter å ha lyttet til en episode av podkasten «Foreldrekoden», der psykolog Hedvig Montgomery, en anerkjent fagperson innen barneoppdragelse, diskuterte den autoritative foreldrestilen. Programlederen presenterte følgende scenario: Fotballtreningen er ferdig, og treneren oppfordrer barna til å rydde opp utstyret. Barnet ditt legger seg ned og sier det er for sliten til å bidra. Hva bør man gjøre som forelder i en slik situasjon?

Montgomery argumenterer for at forelderen kan møte barnet med forståelse, erkjenne barnets slitenhet og heller legge til rette for neste gang. «En av de tingene som skiller den autoritative fra den autoritære forelderen, er at den autoritative forelderen leder på lang sikt», sier Montgomery, og oppfordrer til empati og langsiktig perspektiv i slike situasjoner.

Men hva med ansvarliggjøringen?

Det er fristende å stille spørsmål ved om vi, i vår søken etter å forstå barnas individuelle behov, har mistet noe verdifullt på veien – nemlig verdien av fellesskapet. For hva betyr det egentlig å være del av et samfunn, og hvordan lærer vi barn å bidra, også når det krever litt ekstra innsats?

Den autoritative foreldrestilen

Autoritativ oppdragelse, som handler om balansen mellom grenser og varme, står i kontrast til en autoritær stil som krever lydighet uten rom for diskusjon. I motsetning til den autoritære foreldrestilen, vektlegger den autoritative stilen en dialogisk tilnærming, hvor barnets stemme blir hørt, og det gis rom for å lære av konsekvenser uten straffende holdning. Denne tilnærmingen er bygget på forskning som viser at barn som møtes med respekt og støtte, utvikler bedre emosjonell helse og trygghet i voksenlivet.

I vår søken etter den «rette» måten å oppdra barn på, er det lett å falle inn i kategorier som autoritativ, autoritær eller ettergivende. Slike foreldrestiler kan fungere som veiledende rammer, men de kan også skape et urealistisk press for foreldre. I dagens samfunn ser vi et økt fokus på individualisme, hvor barns behov og ønsker gis større plass. Dette kan ha positive effekter, men samtidig kan det skape en ubalanse når barns behov får overskygge nødvendigheten av å delta og bidra i fellesskapet. Mange foreldre kan nok kjenne seg igjen i situasjoner hvor de står overfor lignende dilemmaer: Når man velger å gi barnet forståelse fremfor å kreve en innsats, sender man også et signal om at barnets behov veier tyngre enn fellesskapets.

En gyllen middelvei

Det er viktig å understreke at det ikke handler om å avvise Montgomerys poeng – for anerkjennelsen av barns følelser og behov er grunnleggende i enhver god oppdragelse. Men balansen mellom forståelse og ansvarliggjøring kan være vanskelig å finne. Å si «Du er sliten, så jeg tar denne oppgaven for deg», kan forsterke en forståelse hos barnet om at egne behov alltid vil prioriteres. I stedet kan vi som voksne bruke slike øyeblikk til å lære barnet noe viktig: at fellesskapet iblant trenger at vi gir det lille ekstra.

Vi kan stille oss spørsmål som: Hvorfor opplever vi det ubehagelig å forvente noe av barnet i slike situasjoner? Er det fordi vi frykter konflikt, eller kanskje fordi vi ønsker å vise omsorg? Eller kan det være at vi selv er så opptatt av å forstå barnets verden at vi unngår å stille krav?

Når vi tar oss tid til å ansvarliggjøre barn, formidler vi også at deres innsats har betydning for andre. I vår iver etter å forstå og støtte barnas individuelle behov må vi ikke glemme at vi samtidig bygger neste generasjons samfunnsborgere.

Foreldrerollen

Foreldrerollen er en evig balansegang mellom støtte og krav, varme og ansvar. I takt med at samfunnet har beveget seg bort fra autoritær oppdragelse, kan vi nå stille spørsmål ved om pendelen har svingt for langt den andre veien. I en tid hvor mye av fokuset i oppdragelsen rettes mot å forstå barnets indre liv og individuelle behov, risikerer vi å miste noe av helhetsbildet. For at barn skal vokse opp til å bli trygge og empatiske samfunnsborgere, er det nødvendig at de også lærer å se utover – til andre mennesker, til fellesskapet, og til det større bildet.

Så la oss ta med oss Montgomerys viktige perspektiv om å lede barn langsiktig, men samtidig ikke glemme betydningen av å ansvarliggjøre dem i øyeblikket.

LES OGSÅ:

Tør å være foreldre!

Starter ny runde med kurs: – Det handler om å styrke foreldrerollen