Barnehagen var en stor del av livet for Uliana (3). Nå spør hun når hun får komme tilbake

Mellom klokken 8 og 19 hver dag var treåringen på det hun kalte sin jobb; en barnehage i den ukrainske hovedstaden Kyiv. Så gikk Putins styrker til angrep.

Publisert Sist oppdatert

Tidlig om morgenen, torsdag 24. februar, angrep Russland flere mål i Ukraina. Selv om de hadde fått med seg meldingene fra britisk og amerikansk etterretning om at Vladimir Putin planla en invasjon av landet, hadde ingen tro på at det faktisk skulle skje, forteller Olga Maliuk (33).

– Russerne er våre naboer, brødre og venner. Det er helt surrealistisk, sier hun i et intervju med Budstikka (krever innlogging), som snakket med familien kort tid etter ankomst i Norge.

Trodde det var fyrverkeri

– Dagen før var alt normalt. Jeg hentet Uliana i barnehagen, vi spiste middag og gikk og la oss. Klokken fem om morgenen våknet vi til lyden av høye smell. Datteren vår trodde det var fyrverkeri. Like etterpå så vi meldingen om at russerne hadde gått til angrep. Da skjønte vi at krigen hadde kommet til landet vårt, forteller 33-åringen.

Til Barnehage.no forklarer hun at de også så skarpe lysglimt på himmelen, som de senere skjønte at var raketter som ble skutt ned ved Boryspil internasjonale lufthavn, et par mil unna familiens hjem.

Den ukrainske kvinnen har jobbet med registrering av legemidler i et laboratorium i den ukrainske hovedstaden Kyiv. Hennes ektemann jobbet som arkitekt.

Han ble igjen i Ukraina for å hjelpe andre, mens Olga flyktet til Norge sammen med sin mor og Uliana på tre og et halvt år.

Nå bor de tre på et lite rom i leiligheten til søsteren Svitlana Røgeberg og hennes mann i Bærum.

Sjekker om han lever

Overfor Budstikka beskriver Olga dramatiske dager siden krigen brøt ut. At hun ikke ville dra fra sin mann eller hjemlandet som hun elsker, men at det til slutt var søsteren som fikk overtalt henne til å ta med seg moren og flykte til Norge – og at hun dro for å beskytte datteren.

Hver dag ringer hun ektemannen for å høre at han fortsatt lever.

Hun har ikke fortalt datteren om den egentlige grunnen til at de er i Norge.

- Jeg har fortalt henne at vi dro for å besøke hennes tante og søskenbarna. At hun er en gjest her, sier Maliuk til Barnehage.no.

- Hvordan har de siste to ukene vært for Uliana, tror du?

- Vanskelig. Hun liker å gå i barnehagen, og har mange venner der, og hun brukte å kalle det sin jobb. Hun visste at foreldrene hennes måtte dra på jobb, og hennes jobb var å være i barnehagen.

Fast sovetid, større grupper

Olga Maliuk forteller om datterens barnehagedager hjemme. At barna lærer om ulike tema som former, farger og ulike dyr, før de går ut en times tid på formiddagen.

Maliuk forteller om den barnehagehverdagen datteren hennes kjenner hjemmefra.

Og at alle barna, uavhengig av alder, har fast sovetid mellom klokken 12 og klokken 14.

- Det er en todelt sak. De yngste barna sover fordi de har behov for det. Men dette er en generell regel som gjelder alle, også de eldre barna. Det er ikke rom for mange individuelle tilpasninger.

I ukrainske barnehager er det også større barnegrupper og færre voksne enn i de norske, forklarer søstrene Svitlana og Olga.

– Grupper på 25 barn med to voksne, én med undervisningskompetanse og én assistent er vanlig.

Barna får mat servert tre ganger om dagen. Og de får varm mat. Typisk kornbasert grøt med melk om morgenen, og brød med smør og te. Til lunsj kan de få suppe, potet og kjøtt og kål eller salat. Og om kvelden gjerne noe av hvete, kanskje med cottage cheese og noe mer søtt, beskriver Olga.

Spør etter vennene sine

Ifølge moren har Uliana gått i barnehage i to år nå, siden hun var halvannet år gammel. Nå sist i en barnehage med åpningstid mellom klokken 8 og klokken 20, hvor hun vanligvis var mellom 8 og 19.

En meget stor del av hverdagen, med andre ord.

- Hun spør meg om vennene sine. Hvor de er. Hvorfor hun ikke er i barnehagen nå. Den siste tiden hadde de forberedt seg til en vårfestival, og lært seg mange sanger som de skulle framføre for foreldrene. Nå synger hun de sangene, og spør meg når hun skal tilbake. «Snart» sier jeg.

Men det er et vanskelig spørsmål å svare på.

- Ja. Vi vet ikke hvordan dette ender. Det er vanskelig å svare på for meg. Det er vanskelig å svare på for alle ukrainere, sier Olga stille.

Vanskelig er det også at familien er splittet. At mannen hennes fortsatt er i Kyiv.

- Det er veldig vanskelig, men vi vet at det er umulig for oss å endre. Det er ikke i våre hender.

Ønsker rask integrering

Det er som kjent mange kvinner og barn som har flyktet fra krigen.

Norske myndigheter har sagt at de vil legge til rette for at ukrainske flyktninger som kommer hit kommer hurtig inn i utdanning og arbeid.

«De skal få plass i skole og barnehage raskt», sa kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) til VG 4. mars, og forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) gjorde det klart at det også gjelder for hans del av sektoren.

Arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap), har i samme avis varslet at det kommer en ny midlertidig lov som skal gi fortgang i integreringen.

- Både viktig og nødvendig, mener Olga Maliuk – tydelig på at det vil være bra for hennes datter å komme inn i barnehagen så raskt som mulig.

- Hun er veldig ensom, og nå ser hun andre barn gjennom vinduet som går i en barnehage rett ved. Og når vi går tur er hun interessert i bygninger og lekeplasser vi passerer ved skoler og barnehager.

Venter på registrering

Fredag ble ordningen som innebærer at personer som er fordrevet fra Ukraina vil kunne gis midlertidig kollektiv beskyttelse i ett år, formelt iverksatt, av regjeringen.

Svitlana og Olga forteller at de har mottatt en melding fra UDI om at registreringen ved nasjonalt mottakssenter i Råde er tungt belastet nå, og at de derfor avventer at registreringsfasiliteter kommer på plass hos politiet.

- Om hva som skjer framover har vi ikke hørt noe ennå. Vi har foreløpig ikke funnet noe om barnehage på nettsidene som vi har blitt anbefalt å følge med på, forklarer de.

Men ettersom søstrene sammen har erfaring med barnehagetilbudet i begge land, kan de peke på flere ting det kanskje kan være interessant og verdifullt å kjenne til for barnehageansatte i Norge som kanskje snart skal ta imot noen av barna som har flyktet hit etter invasjonen i hjemlandet.

– Ønsker ikke bleiebarn

En ting som er annerledes, forteller Olga, er at mange ukrainske barnehager ikke ønsker barn som bruker bleier. Det har sammenheng med voksenkapasiteten.

- De foretrekker at barna ikke trenger hjelp, og dette gjør at foreldre ganske ofte kan stresse litt med å lære barna å gå på toalettet selv, forklarer hun.

- Det bidrar kanskje til at barna blir uavhengige. De spiser selv, går på toalettet selv og er vant til å leke selv. Samtidig har jeg tenkt på at noe av det som er bra med norske barnehager, er at barna lærer å samhandle. Barn bør leke sammen, og kanskje kan slike forskjeller i bakgrunn bli tema når ukrainske barn kommer til norske barnehager.

Uliana savner barnehagen sin, og spør når hun får komme tilbake, forteller moren.

- Hvor utbredt har barnehage vært i Ukraina? Har stort sett alle barn pleid å gå i barnehage?

- Ikke alle. Mange kvinner har vært skeptiske til at unge barn skulle gå i barnehagen, i og med at det bare er to voksne på en såpass stor gruppe. Så det er ikke veldig vanlig for barn under tre år. Men etter fylte tre år har unger flest pleid å gå i barnehage, sier Olga Maliuk.

Seks dager på flukt

For moren, datteren og henne selv tok det seks dager å komme seg fra Kyiv til Bærum. Før den tid hadde hun tatt datteren med seg og bodde i kjelleren hos venner noen mil utenfor hovedstaden. Andre venner opplevde å få leiligheten bombet i filler, forteller Olga.

Selv så de russiske helikoptre og jagerfly på himmelen over seg, der de oppholdt seg, sier hun om hvor nær krigshandlingene de selv var.

Nylig ble det anslått at halve Kyivs befolkning på mer enn tre millioner, har forlatt byen.

- Da vi dro var det veldig mye folk på togstasjonen. Det var ikke plass til alle som ville reise vestover. Det var mange kvinner og barn der, og virkelig vanskelig å komme seg med toget. Alle var stresset, og det var fullt av folk. Tidvis måtte vi stå, forklarer Maliuk.

Reisen gikk ikke i ett. De sov her og der underveis. Men den varte lenge. Etter å ha krysset grensen og store deler av Polen med buss, tok de fly til Norge hvor venner av søsteren hentet dem med bil.

Lever med usikkerhet

I Bærum har de vært siden sist mandag. Hva som skjer videre med tanke på arbeid, barnehage og bostøtte, er foreløpig uavklart.

Som så veldig mye annet.

Men Uliana (3) er i sikkerhet.

Powered by Labrador CMS