Hvordan standardiserte program kan redusere barnehagens mangfold

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Jeg sitter tett inntil et barn som nettopp har blitt ett år. Et helt unikt subjekt med sine egne unike behov. Jeg har vært så heldig å få ta del i barnets liv i noen måneder. Sammen har vi utforsket blikkene vi sender hverandre. Blikk som vi bruker når det er noe vi vil fortelle hverandre. Jeg besvarer blikket med mitt blikk. Denne kommunikasjonen er det bare vi som kjenner fordi vi kobles sammen i denne unike her- og nå-situasjonen. For alle rundt oss foregår kommunikasjonen i stillhet, i en usynlighet. For oss, som er koblet sammen, er det en kommunikasjon som er fylt med gjensidig tillit, respekt og forståelse».

Slik jeg ser det er det ingen kommunikasjon som er mer kraftfull og som skaper større følelse av tilhørighet og av det å bli sett. Samtidig ligger det mye makt og etiske problemstillinger i hvordan jeg som barnehagelærer tolker blikket. Jeg må trå varsomt, kjenne på atmosfæren og bruke etisk faglighet for ikke å misbruke koblingen og tilliten som gis. Fagligheten og vurderingene som jeg gjør er verken lett å se, eller lett å sette ord på, siden et møte med et annet menneske er komplekst og unikt.

Det er dette som er en del av barnehagelærerens faglige kompetanse.

Etiske problemstillinger

Det skal være godt å være barn i Norge, og barnehagens kvalitet spiller en avgjørende rolle i barns oppvekst. Mange kommuner har i løpet av de siste investert betydelige ressurser i et felles kvalitetsutviklingsarbeid for barnehagene, med mål om å styrke kvaliteten. Ett av disse programmene er observasjonsprogrammet Classroom assessment scoring system (CLASS). Dette er et amerikansk program som skal måle og utvikle samspillskvaliteten mellom barna og ansatte. Kommunenes vilje til å satse økonomisk på barnehagene i Norge, gjennom standardisert program, representerer en vilje til bærekraftige investeringer for barns livskvalitet på kort og lang sikt. 

Samtidig oppstår det noen etiske problemstillinger når standardiserte programmer presenteres som sannhetens oppskrift på oppnåelse av god kvalitet mellom de mellommenneskelige møtene i barnehagen.

I vinter presenterte en foredragsholder programmet CLASS for en kommune på Østlandet som har investert i programmet. Ifølge vedkommende er jobben enkel: «Når dere bruker CLASS får dere oppskriften. Følger dere denne, får dere god kvalitet i barnehagen» (fra mine notater). Dette kan tolkes som en sterk forenklet tilnærming til det ettåringen og jeg er sammen om rundt bordet en morgen i barnehagen. Kvaliteten i det vi er sammen om skapes der og da, og lar seg ikke beskrive i et standardisert program. 

Det får meg til å reise spørsmål om programmets etiske standard, og hvorvidt det ivaretar barnehagens ansvar for å møte mangfold på en inkluderende og nyansert måte. Praksisfortellingen innledningsvis er bare ett av mange daglige interaksjoner i en barnehage. Formålet med denne teksten er å belyse hvordan et standardisert program, som mange kommuner velger å investere i, utgjøre en trussel mot mangfoldet i landets barnehager.

Et mangfold står i fare for å reduseres til en standard

Mangfoldet i norske kommuner er stort og utgjør ressurser som barnehagene, i tråd med lovverket, er forpliktet til å anerkjenne og aktivt fremme. Jeg stiller spørsmål om hvordan vi kan møte barn som unike subjekt dersom programmet fører til en standardisering av praksis som ikke tar tilstrekkelig hensyn til individuelle behov, unike møter, kulturelle bakgrunner og ulike pedagogiske tilnærminger? 

Sagt med andre ord; jeg ser en fare for at arbeidet med standardiserte program vil kunne redusere barnehagepersonalets handlingsrom, deres skjønnsutøvelse og deres etiske vurderinger i møte med barns initiativ og deres behov. I så fall vil arbeidet samtidig kunne bringe med seg det motsatte av et ekspanderende handlingsrom, hvor vi isteden står i fare for å redusere kvaliteten i det som skjer i møtene mellom barna og ansatte i barnehagen.

Det å ha fullt søkelys på én metode eller ett sett med verdier, kan føre til at alternative perspektiver og pedagogiske praksiser blir nedprioritert eller oversett. Mangfold handler ikke bare om kultur og språk, men også om menneskelige variasjoner. Når mangfold forenkles og reduseres til en standardisert modell som defineres som god kvalitet, kan det oppfattes som et forsøk på å begrense mangfoldet.

Kommunenes satsing på et standardisert program kan tolkes som en strategi som ikke har vært tilstrekkelig drøftet med fagpersonene i barnehagesektoren. Dette reiser spørsmål om hvem som har besluttet at barnehagenes mangfold kan håndteres gjennom en statisk tolkning av kvalitetsbegrepet. Når betydelige økonomiske ressurser investeres i et felles utviklingsarbeid for en hel oppvekstsektor, oppstår det en berettiget undring om fagpersoners innspill faktisk blir vektlagt når intensjonen er at kommunene skal være sammen om arbeidet med å styrke kvalitet.

FØLG DEBATTEN:

– Så lenge man jobber med CLASS i skjønn harmoni med egen pedagogisk dømmekraft har det stor verdi

Det skal ikke være tilfeldig hvordan vi møter barna