Brodal
er professor emeritus i nevrobiologi ved Universitet i Oslo. Sammen med barnepsykiater
Charlotte Lunde har han skrevet boka Lek og læring i et nevroperspektiv,
om lekens betydning for barns utvikling.
Her
uttrykker forfatterne bekymring for lekens plass i dagens samfunn.
– Problemet både
i førsteklasse og i barnehagen er at lek blir fortrengt av stadig flere voksenstyrte
aktiviteter, blant annet på grunn av ulike programmer som kjøpes inn av
kommuner og barnehageeiere, sier Brodal til barnehage.no.
I boka peker
forfatterne på at fri lek fremmer en rekke viktige utviklingsprosesser hos
barn. I tillegg til å gi en følelse av glede og velvære, har barns lek
betydning både for sosiale, motoriske, språklige og kognitive ferdigheter.
For å forstå
verden, lære hva som er nyttig, godt, vondt eller farlig, må vi utforske
gjennom erfaring, konstaterer Brodal og Lunde.
«Leken er
utvilsomt barnets foretrukne læringsform» skriver de i boka.
– En skute
som går i feil retning
De siste 50
årene har det skjedd store endringer i barns oppvekstsvilkår. Skole og
organiserte fritidsaktiviteter har overtatt en større del av barns tid, påpeker
Brodal. Det medfører økende voksenstyring av livet, med tilsvarende redusert
tid for fri lek.
– I boka
sier dere at redusert tid til egenmotivert lek kan være noe av årsaken til at
stadig flere barn og unge sliter psykisk. Kan du utdype det?
– Vi er ikke
de første som har tenkt på dette, men vi mener at det kan være én av
årsakene. I boka «Free to Learn» henviser den amerikanske lekforskeren Peter
Gray til forskning fra USA som viser at barn og unges opplevelse av kontroll over
eget liv har avtatt jevnt siden 50-tallet. I samme periode har barns rom og tid
for lek blitt sterkt redusert. Det ser vi også her i Norge, i alle fall når det
gjelder seksårsreformen og trenden med ulike programmer som seiler inn i
barnehagene, sier Brodal.
Han trekker
også frem forskningen til doktorgradsstipendiat Elise Farstad Djupedal ved NTNU,
som viser at grunnskolen fra 1990 til 2008 fikk 1359 timer mer på timeplanen – en
økning som tilsvarer to ekstra skoleår.
Halvparten av
timene kom da grunnskolen ble forlenget fra ni til ti år som følge av
seksårsreformen, mens den andre halvparten er timer som har blitt gradvis lagt
til.
– Den
største økingen i antall timer har kommet innen teoretiske fag som matematikk
og norsk, mens
praktisk-estetiske fag er nedprioritert, sier Brodal.
– Det er som
en stor skute som går i feil retning, og som er ganske tung å snu. I denne
skuta er både seksårsreformen, mindre fri lek i barnehagen, økt teoretisk press i
skolen, økt timetall i skolen og stadig mer organisert fritid, legger han til.
Evaluering
av seksårsreformen
Nylig ble
den første av i alt tre rapporter fra evalueringen av seksårsreformen lagt
frem. Den viser at noen av de største forskjellene mellom førsteklasse i 2001
og 2021, er at det i dag er større fokus på bokstavinnlæring, mer varierte
arbeidsformer, mer lærerstyrte lekeaktiviteter og mer bruk av uteskole.
Professor
Elisabeth Bjørnestad kunne fortelle at lærerne legger vekt på ulike former for
lek de første månedene: Fri lek ute, læring gjennom lekpreget aktivitet og
hyppige friminutt.
Samtidig er det
flere funn som viser at det legges mer vekt på faglig læring for
førsteklassinger nå sammenlignet med da reformen ble innført. Og selv om det
lekes mye de tre første månedene, blir det mindre lek etter hvert.
Økt fokus
på bokstavinnlæring
En av de største
endringene fra 2001 til 2021 gjelder bokstavinnlæring. Mens 37 prosent arbeidet
med skriftspråkstimulering i 2001, oppgir hele 97 prosent av lærerne at de
arbeider med bokstavinnlæring daglig eller flere ganger i uka i undersøkelsen
fra 2021.
I
underkant av halvparten av lærerne bruker mye tid på bokstavlæring den første
tiden i førsteklasse, og 78 prosent
av lærerne forventer at elevene skal lære å skrive og lese enkle ord før jul i førsteklasse.
– Noe som er
et kompetansemål for andreklasse, sa Bjørnestad da rapporten ble lagt frem.
Oppsummert
viser rapporten at man fremdeles kan se konturene av ideene i reform 97 i
dagens klasserom, ifølge forskerne:
– Det er
lek, og det er elevaktive arbeidsformer. Men dog i mye mindre grad enn
intensjonen. Leken har mistet noe av sin posisjon, sa Bjørnestad, som lurer på
om det er et resultat av at barnehagelærerne forsvant, eller om det er et resultat
av økt læringstrykk med Kunnskapsløftet i 2006 eller kartleggingsprøvene som
kom inn i 2009.
Vil ha flere
barnehagelærere inn i skolen
Per Brodal mener
rapporten bekrefter at førsteklasse ikke har blitt den myke overgangen fra
barnehage til skole som man snakket om da seksårsreformen ble innført.
– Hva
mener du politikerne bør gjøre med denne rapporten?
– Jeg tror
det aller beste hadde vært å snu helt om og tatt seksåringene inn i barnehagen
igjen, sier Brodal.
– I
barnehagen blir seksåringene forbilder for de yngre barna når det gjelder lek. De
er på toppen av lekekompetanse. Det å bli sett opp til av de yngre barna, kunne
hjelpe dem og også få ta del i praktiske oppgaver i barnehagehverdagen, blir noe
veldig annet enn det å komme litt for umoden inn i en situasjon hvor det
forventes at du i større grad sitter stille og hører på andre. Det går bra for mange barn, men dessverre er det altfor mange som ikke finner seg til rette på
skolen. Det er alvorlig.
Brodal har
imidlertid liten tro på at reformen blir reversert:
– Men det
man kan gjøre, er å gå tilbake til det som var intensjonen da reformen ble
innført. Nemlig at dette skulle være et første år på barnehagepedagogikkens
premisser. Den beste måten å få til det på er å sørge for at det er
barnehagelærere som er i flertall dette året. Slik var det til å begynne med,
og så har det blitt færre og færre barnehagelærere i skolen.
– Hvis man
mener at lek faktisk er viktig og skal være en dominerende aktivitet det første
skoleåret, må det gjøres endringer, sier han.
Nysgjerrighet
og lærelyst
De aller
fleste barn tilpasser seg skolesystemet slik det er i dag, påpeker Brodal.
– Men hva er
omkostningen ved denne tilpassingen? Er det at ganske mange mister lærelysten
utover i skoleløpet? spør han.
Det er
krevende å vokse opp. På veien er det enormt mye som skal læres, skriver Brodal
og Lunde i boka «Lek og læring i et nevroperspektiv». Derfor er det så
viktig å bevare nysgjerrigheten og lærelysten:
– Er det noe
som er viktig å ta vare på, er det dette. Man skal jo lære resten av livet. I
alle år jeg har undervist medisinstudenter har jeg tenkt at det ikke er så
farlig hvilket karakternivå man er på når man går ut, så lenge man fortsatt synes
faget er spennende og har lyst til å lære mer. Da utvikler man seg. Utdanningen
gjør at man har en plattform, som selvsagt bør være best mulig, men det mest
avgjørende er at man har bevart lærelysten.
– Leken er helt suveren
Hjerneforskeren
forteller at lysten til å lære, altså motivasjonen, avhenger av at det som skal
læres gir mening for individet, og om det har en verdi: «Har dette noe med meg
å gjøre?»
– Da er
leken helt suveren fordi den er så til de grader selvdrevet. Dermed får man et
mye sterkere læringssignal i hjernen enn om aktiviteten man skal lære av er
ytrestyrt.
– Dette sier
også noe om hva som ikke er lek, for eksempel lekbasert læring, som gir seg ut
for å være lek, men som ikke er det. Jeg mener lek er noe man går frivillig inn
i på eget initiativ, og som man kan gå frivillig ut av igjen, sier Brodal.
Han mener den
frie leken må få en større plass i både førsteklasse og barnehagen.
– Å frata
barn lek i viktige perioder av livet, tror jeg er en av de tingene som virkelig
vil redusere senere indredrevet styring og opplevelsen av å ha kontroll over
eget liv og valgmuligheter. Grunnlaget for å være nysgjerrig og lærelysten, er
at man faktisk tror at det lønner seg å anstrenge seg. For hvis man ikke har
tro på at man kan få til noe, er det heller ingen vits i å anstrenge seg, sier
Brodal.
