DEBATT

«Resultatet er et dokument som i beste fall fungerer som en påminnelse om hva man burde få til» skriver Raymond Lundquist.

Foto: privat

Krav uten konsekvenser: En veileder på kollisjonskurs med virkeligheten

«Når vi tar den ut av det papirbaserte vakuumet og holder den opp mot hverdagen i norske barnehager, fremstår veilederen mer som et normativt ideal enn et praktisk verktøy» skriver Raymond Lundquist.

Raymond Lundquist Barnehagelærer og daglig leder i Stavsberg barnehage

Publisert 23.03.2025 - 08:56

Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Veilederen om tilstrekkelig bemanning i barnehagen fremstår som en faglig og juridisk solid rettesnor. Likevel vitner den om en virkelighetsfjern tilnærming som ignorerer økonomiske rammevilkår og strukturelle utfordringer – særlig i private barnehager.

Når Utdanningsdirektoratet utgir en veileder, skal den hjelpe barnehager med å forstå og etterleve kravene i lovverket. I teorien er Veileder om tilstrekkelig bemanning i barnehagen et grundig dokument, bygget på barnets beste, faglig kvalitet og lovens krav. Men når vi tar den ut av det papirbaserte vakuumet og holder den opp mot hverdagen i norske barnehager, fremstår veilederen mer som et normativt ideal enn et praktisk verktøy.

Den er god på intensjon – svak på realisme. Dette har etter hvert blitt en klassisk utfordring med regelverk i barnehagesektoren: Man vedtar gode og ambisiøse krav om kvalitet, barns rettigheter og pedagogisk innhold – men uten å følge opp med midler, tid eller strukturer som gjør det mulig å etterleve dem i praksis.

Resultatet er at barnehagene havner i et krysspress mellom forventninger fra lovverket og de faktiske rammene de har å jobbe innenfor. Veilederen føyer seg dermed inn i rekken av styringsdokumenter som forutsetter en virkelighet som ikke finnes, og legger ansvaret for gapet mellom ideal og virkelighet over på styrere og ansatte.

Ignorerer økonomisk realitet

Den mest påfallende svakheten er den totale mangelen på økonomisk forankring. Det kreves at bemanningen skal være «tilstrekkelig» utover minimumsnormen, til enhver tid, gjennom hele barnehagens åpningstid. Det forventes at vikarer settes inn ved sykdom, møter, planlegging og pedagogisk for- og etterarbeid. Dette er prisverdig – men hvem skal betale?

Private barnehager, som utgjør nær halvparten av sektoren, opererer med stramme budsjetter og en finansiering som i utgangspunktet er tilpasset minimumsnormen. Når veilederen ikke adresserer det åpenbare gapet mellom krav og finansiering, blir den ubrukelig som styringsverktøy. Den stiller krav uten å gi rom for oppfyllelse. For mange private eiere er det ikke viljen, men midlene som mangler.

Naiv tro på organisering og internkontroll

Veilederen legger stor vekt på internkontroll, ledelsesansvar og systematisk vurdering av bemanning. Den forutsetter at barnehageeiere og styrere kontinuerlig skal analysere bemanningsnivået opp mot barnas behov, planlagt pedagogisk innhold og barnets beste.

Dette er i teorien både riktig og viktig. Men realiteten i mange barnehager er at styrer allerede er overarbeidet med administrasjon, bemanningskabaler og foreldreoppfølging. At det skal finnes tid og kapasitet til kontinuerlig vurdering og dokumentasjon, fremstår som virkelighetsfjernt.

Urealistiske forventninger til vikarbruk

Veilederen forventer at vikar settes inn ved fravær – uansett. Den nevner riktignok utfordringer med å få tak i vikarer, men insisterer likevel på at «tilstrekkelig bemanning» alltid må sikres.

Den gir ingen realistiske løsninger på hva barnehager skal gjøre når vikarbyråene er tomme, eller når økonomien ikke gir rom for vikarutgifter. Dette er særlig utfordrende i små, private barnehager i distriktene, hvor vikarer rett og slett ikke finnes.

Overfører alt ansvar til barnehagen – men ikke makt eller ressurser

Veilederen plasserer ansvaret for oppfyllelse av §26 på barnehageeier, og det daglige vurderingsansvaret på styrer. Samtidig får ikke barnehagene noen verktøy, insentiver eller støtteapparat til å faktisk oppfylle dette ansvaret.

Kravet til «tilstrekkelig bemanning» er formulert som en norm uten konkret tallfesting, og overlates til skjønn – med risiko for ulik praksis, usikkerhet og frykt for tilsyn. For mange styrere oppleves det som å bli holdt ansvarlig for noe man verken har kontroll over eller ressursene til å løse.

Fravær av dialog med sektoren

Det som kanskje er mest nedslående, er hvordan veilederen fremstår løsrevet fra sektoren den er ment å hjelpe. Det virker som den er skrevet med idealistiske briller – ikke med innspill fra styrere, eiere, ansatte eller foreldre.

Resultatet er et dokument som i beste fall fungerer som en påminnelse om hva man burde få til – men som i praksis ofte bare skaper frustrasjon og maktesløshet.