Kjære bekymrede barnehagelærer, stol på magefølelsen din!

Det har skjedd noe med det barnet du har kjent så lenge. Det barnet du har lekt så mye med, ledd så mye med, lært så mye, trøstet så mye. Det barnet har plutselig gjort deg bekymret. Du vet ikke helt hvorfor du er bekymret, men du er det. Du har en magefølelse. Du lurer på om noe har skjedd, om det fortsatt skjer noe, som gjør at du burde handle. Du klarer bare ikke å sette fingeren på det, og det eter deg innvendig.

Lille Sofie som alltid er så blid, utadvendt og leker så godt med andre barn. Hvorfor sitter hun plutselig helt for seg selv i et hjørne med et trist uttrykk i ansiktet og vil ikke ha kontakt med noen? Lille Marius som har så mange gode venner og er så godt likt blant de andre barna. Hvorfor har han plutselig fått et så voldsomt temperament og begynner uprovosert å slå og sparke vennene sine?

Hvorfor har lille Oskar de blåmerkene på armene sine som hverken han eller foreldrene hans klarer å forklare opphavet til? Hvorfor sier lille Katrine at hun har en slem hemmelighet som hun ikke kan fortelle til noen, for da dør mamma?

Kjære bekymrede barnehagelærer, du har havnet i en grusom situasjon. Det å bli bekymret for et barn du har kjent så lenge føles kjempevanskelig. Det gjør noe med deg, og det skal det gjøre. Du er en omsorgsfull og empatisk person, det er stillingstittelen din et bevis på. Du er glad i dette barnet, og tanken på at han eller hun ikke kommer til å ha det bra når barnehagedagen er over er knalltøff å bære.

Hva skal du gjøre med magefølelsen din? Skal du ta det opp med foreldrene? Foreldrene som du har hatt et så godt forhold til så lenge, hvordan kommer de til å reagere? Hva kommer til å skje med barnet når de skjønner at du er bekymret? Skal du ta det opp med kollegaene dine? Kommer de til å støtte deg i din bekymring eller kommer de til å avfeie det som tull og tøys? Skal du snakke med barnet om det? Når skal du spørre, hva skal du spørre om og hva gjør du med svarene du får?

Kjære bekymrede barnehagelærer, jeg forstår hvordan du har det. Jeg har snakket med mange som har hatt det som deg, og vet hva slags utfordringer du strever med. Jeg vet også at de valgene du tar fremover kan være avgjørende for Sofie, Marius, Oskar og Katrine. Du trenger ikke stå i disse valgene alene. Du skal be om hjelp, og du skal få det.

• LES OGSÅ: Føles vanskelig å melde til barnevernet.
• LES OGSÅ: – Viktig å snakke om overgrep i barnehagen.

Snakk med noen du har god tillit til. Snakk med styrer, en pedagogisk leder, en fagarbeider, en assistent. Få dem til å forstå hva du tenker, og få dem til å støtte deg. Ring til noen i barneverntjenesten, drøft saken anonymt og få råd om hva du skal gjøre videre. Jobber du i en liten kommune der det er vanskelig å drøfte anonymt så ringer du til barneverntjenesten i nabokommunen. Eller i en kommune på andre siden av landet. Du skal be om hjelp, og du skal få det.

Kjære bekymrede barnehagelærer, stol på magefølelsen din. Det er en grunn til at du har den. Du har sett eller hørt noe som har gjort deg bekymret, selv om du kanskje er usikker på hva du har sett eller hørt eller når du har sett eller hørt det. Magefølelsen er der, og den er reell. Jeg vet det er vanskelig, men det er faktisk din plikt å handle på den.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Så vær så snill, kjære bekymrede barnehagelærer. Ta den telefonen. Skriv det brevet. Gjør det du kan for at de som har mulighet til å hjelpe, får vite at det er et lite barn som trenger hjelp. Du har vært en viktig person i livene til Sofie, Marius, Oskar og Katrine. Nå er du kanskje den aller viktigste.

Er det vanskelig å melde i fra om en bekymring? Del din mening i kommentarfeltet under eller send til oss på red@barnehage.no.