Det er den svenske forfatteren Ingemar Gens som snakker. Hans påstand er nemlig at det vi anser som fri lek, ikke er fri i det hele tatt, men styrt av samfunnsnormer om kjønn og de voksnes ønske om egentid.
Han gjerne kjønnsmytene til livs.
– Når vi sier til barna «spring ut og lek», er det med en forventning om hvordan gutter og jenter kommer til å oppføre seg, hvilke leker de kommer til å velge. Barn er ikke friere i sin lek og oppførsel enn de voksne er, sier forfatteren og foredragsholderen.
Hvorfor er kjønnet interessant?
For barn er uten ansvar. Barn blir det samfunnet rundt ber dem om å bli. Og vi er aller farget av vårt syn på verden og viderefører det bevisst eller ubevisst til barn, mener Gens.
– Ta en fødsel, for eksempel. Det eneste som er interessant når et barn er født, er om det er en gutt eller jente. Hvorfor? Du kan likevel ikke skille gutt fra jente før de er i puberteten.
Og sier du ingenting om kjønnet, vil folk automatisk mene noe om dette selv.
– Det er sikkert en gutt, sier de. Men hvorfor tror de det? Hva er det ved babyen som gjør at den ser ut som en gutt? Og hva skjer om du ikke får spørre om kjønnet, hva spør du om da? Vekten?
Annonse
Det er rett og slett en interessant øvelse i å se bort fra kjønn og lære hjernen og fokusere på selve personen.
Faktum er at så snart man vet kjønnet, endrer vi måten vi behandler babyen på. Forskning viser at gutter blir fortere vekt ved brystet enn jenter og de får noe røffere behandling. Vi snakker med mykere stemme til jentebabyer og vi snakker også flere hundre ganger mer til jenter enn til gutter.
Frileken er ikke fri
– Til gutter snakker vi ikke bare mindre. Når vi sier noe snakker vi også høyere. Som om guttene er litt tilbakestående, påpeker Gens.
Men det finnes ingenting i vår biologiske utvikling som forklarer kjønnet oppførsel. Så følg loven og behandle ungene i barnehagen som barn, ikke kjønn, er den klare beskjeden fra Gens.
Så hva gjør denne kjønnsdelingen med frileken? Den gjør at frileken ikke blir fri i det hele tatt.
– Frileken er ikke fri. Barna går ut og gjør det de gjør hver dag. Da jeg var barn var det ingen som viste oss hva jentene gjorde i skogen. Ingen tok meg i hånden og sa kom så skal jeg vise deg hva jentene holder på med. Fri lek for meg at passive pedagoger som bare passer på, guttene som herjer rundt som vanlig og jentene som står i klynger.
Forfatteren mener at det ikke finnes noe oppløftende ved å slåss eller bli sparket eller jaget. Enten må du forby drepeleker i barnehagen eller så må du lære jentene å drepe.
– Det er fremdeles slik at gutter kan være hva som helst, bare de ikke er jentete og feminine. Vi forventer at jenter adlyder blindt, og vi bruker jenter som buffere mellom guttene og setter dem annen hver gutt og jente slik at guttene ikke skal slå hverandre i hjel, kommenterer Gens tørt.
Ga opp
– Men det er ikke jenters jobb å sørge for andres behov! I 2015 skal jenter slippe dette! De er ikke her for husfredens skyld, men for å være den de er. Noen ganger tror jeg barnehagen er der for de ansatte. For at de skal ha noen å snakke med i klynger.
Jenter lærer å konversere. Gutter lærer å rope ut ordrer og ikke slippe noen inn. Men begge kjønn må få trene på både å konversere og gi beskjed. Da blir det en ekte samtale.
Gens drar fram et eksempel fra en barnehage der han observerte kjønnsrollemønstre. De mannlige ansatte spilte ofte landhockey med guttene, og nå var det jentenes tur. De ble delt inn i lag og fikk beskjed om å sette i gang. Men spillet gikk slett ikke som planlagt og jentene visste jo ikke engang at de skulle lage mål. Så etter ti minutter ble spillet avsluttet. Jentene visste jo ikke hvordan man spilte hockey. Så de ansatte ga opp og gikk til guttene i stedet.
– Jenter trener på lydighet, nærhet, lydhørhet, relasjon, separasjoner, språk om følelser og opplevelser, konfliktskyhet, oppførsel og finmotorikk. Nærhet er sentralt i jenters liv. Det som jenter blir best på, er lydhørhet. Å lytte inn andres behov.
Så hva skal til for at frileken skal bli nettopp det; fri?
Jo, for at lek skal bli «fri» må man ha nok kunnskap og kompetanse for å delta. Selv om en jente ønsker å spille hockey med gutta, så kan hun ikke. Hun kjenner ikke reglene for slåssing og knuffing, anerkjenner ikke hierarkiet og er på langt nær så bekymringsløs med høy smerteterskel og lite empati som det forventes av de tøffe hockeygutta.
– Og ofte er hun bundet i et lojalitetsbånd til venninnen.
Los barna inn i leken
Det samme gjelder for en gutt som drømmer om å leke mamma og pappa i dukkehuset. Terskelen er for høy. For plutselig skal han kaste seg ut i en lek der han vet lite om reglene. Relasjonsleker har et veldig spesifikt språk det tar tid å lære. Han ville umiddelbart støte på problemer med sitt ordforråd. Og med ett skal han være hensynsfull med velutviklet finmotorikk, ta ansvar og ta vare på vennskapet.
– Det er de voksne som skal gi barna verktøyene de trenger for å utforske verden. Forsiktig og tålmodig må vi lose barna inn i all form for lek. Det er de voksne som skal introdusere barna for det ukjente. Du kan ikke forvente at barnet skal «tegne hva du vil» om han ikke har tegnet før. Du blir ikke god på å hoppe tau om ingen har vist det hvordan. Og det er vanskelig å spille hockey når du ikke kjenner spillereglene.
–I den såkalte frie leken, må barnet forholde seg til rammene de voksne setter. Noe som fører til at jentene perler og guttene løper.
I fri lek styres man ikke av hva du i følge samfunnet er født til, men hva du har lyst til. Sånn egentlig.
Om Ingemar Gens:
Ingemar Gens er en svensk foredragsholder og debattant som fokuserer sitt arbeid på likestilling. Han har forfattet boka «Myten om det motsatte kjønnet» og deltar jevnlig i debattprogrammer på svensk tv og radio.
Gens står bak pedagogikken i barnehagene Tittmyran og Björntomten. Han er talsperson for det kvinnelige ledernettverket Ruter Dams lederskapprogram på området kjønnsroller, er fast medarbeider og relasjonscoach i bladet Leva!. Gens leder også pappagrupper.
