La barna være aktive deltakere i lesestunden

Du har sikkert mange ganger reflektert over hvorfor du skal lese for barn, og funnet 100 gode begrunnelser. Men har du noen gang tenkt over hvordan du leser for barn?

I Rammeplanen for barnehager sies det under fagområdet «kommunikasjon, språk og tekst» at den voksne i barnehagen blant annet skal tilrettelegge for meningsfulle opplevelser for barna, og oppmuntre til både samtale og å lytte til hverandre. Det står også noe om at barna skal få et positivt forhold til tekst og bilde.(Kunnskapsdepartementet 2011)

I løpet av mine snart tre år på barnehagelærerutdanningen har jeg hatt flere praksiser der jeg har vært vitne til lesestunder. Jeg tror forøvrig de aller fleste barnehager i Norges land har en rutine for lesing i barnegruppene og at pedagoger og andre ansatte gjør dette for å utvide blant annet begrepsforståelse hos barn. Forskning viser til at lesing for barn er viktig.

Det jeg har undret meg over er hvordan det leses.

Det er en del regler som hører til i en lesestund, og hovedreglene er at alle barn må sitte stille og være stille mens den voksne leser. Dette bestemmer den voksne i barnehagen for da vet den at alle barn får utbytte av lesestunden og bokens budskap gjennom tekst og bilde kommer helskinnet frem. Hele prosessen gjøres i beste mening. Vi leser tross alt for en hel gjeng med barn i slengen, og det er selvfølgelig ingen som får med seg innholdet om alle prater eller vandrer. Men er denne metoden den eneste metoden for en meningsfull lesestund for barn?

• LES OGSÅ: – Legg til rette for samtaler underveis i høytlesingen
• LES OGSÅ: Åpnet sitt eget «mikrobibliotek» i barnehagen

Nå kan ikke jeg gå ut å si hva som er en ideell lesestund for alle barnehager, men jeg kan komme med noen synspunkter jeg har dannet meg gjennom praksis, refleksjon og fagstoff.

I nysgjerrighetens ånd måtte jeg undersøke lesestunden i en praksisperiode jeg hadde. Jeg gikk inn i en allerede etablert lesestund og dekonstruerte hele greia. Den ansatte som hadde etablert denne lesestunden ble «offer» for min nysgjerrighet, men ble gladelig med på denne tanken om lesing. Min tanke bak denne dekonstruksjonen gikk ut på at barna selv skulle være deltagere i lesingen, men med støtte fra bildene i bildeboka. Vi tok med oss fire barn på lesestund, én bok, samt laminerte bilder fra boka. Denne gangen ble bildene hengt opp på veggen og barna fikk mulighet til å fortelle fortellingen på sin måte med støtte fra bildene. Historien hadde de hørt før og med en større eller mindre vri på innholdet fortalte barna historien, etter tur. De lyttet til hverandre, de formidlet til hverandre og barna fikk være den som formidlet et budskap. Barna så ut til å kose seg og mestringsfølelsen fikk seg en piff.

Om jeg skal se på de forskjellige pedagogiske retningene – formidling, dialog og vekstpedagogikk – ville jeg lagt mest tyngde på de to siste i organiserte lesesituasjoner. Dette begrunner jeg med et utsagn fra en gammel «kjendis» i psykologiens og pedagogikkens land, John Dewey: «Learning by doing and reflektion». Vi lærer mens vi gjør, og spesielt små barn lærer av det kroppslige.

Av det jeg har erfart er det mest vekt på den første, som handler mest om formidling der barna lytter og den voksene snakker. Hvorfor er det sånn?

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.