Arild M Olsen, dette er ikke en myte. En myte er en historie om det som hendte for lenge siden, eller en usann historie om det som skjer i dag. Dette begynte ikke for så veldig lenge siden og foregår så absolutt i dag.
Les Arne Bråtens opprinnelige debattinnlegg: – Statlig hvitvasking av privates utbytte? og Arild M. Olsens tilsvar: – Kunnskapsløst om private barnehager.
I et debattinnlegg kan man jo være litt unøyaktig og ta litt hardt i for å skape debatt. Det har jeg heldigvis klart. Men det er dessverre ikke nødvendig å overdrive påstandene i denne sammenhengen. Det finnes mye kunnskap på dette området, og vi er sikkert uenige om hva som er viktig kunnskap å få fram, eller la være å få fram. Men kunnskapsløs er jeg ikke.
Min påstand er fortsatt at den private barnehagesektoren har gått glipp av sårt tiltrengte midler til utvikling av kvaliteten, og at det kan være snakk om hundrevis av millioner gjennom årene.
I kjent stil slår Arild M. Olsen kort og hardt tilbake og prøver å avfeie debatten med fire argumenter.
Jeg har aldri påstått at det har foregått ulovligheter på noen som helst måte. De to første argumentene om lovlighet og utvidet revisjonsplikt er sikkert nyttig informasjon for mange, men et slag i løse lufta som argumenter i denne debatten.
De to siste argumentene er at utbyttet i ordinære private barnehager i 2015 utgjorde maksimalt beskjedne 0,4 prosent av driftsinntektene, og at det offentlige har spart 2,15 milliarder kroner årlig fra 2008 til 2016, ifølge undersøkelser som Agenda Kaupang har utført.
Analysen som Agenda Kaupang har gjort, er en slik analyse som gjerne bestilles til et årsmøte slik PBL gjorde, for å konsolidere medlemmene og samles om retorikken da debatten blusset opp igjen, blant annet i valgkampen før stortingsvalget. En grundigere debatt kan som kjent bli ubehagelig når man går dypere inn i materien.
Tallene som Agenda Kaupang har brukt i talloppstillingen er sikkert korrekte, men dette kunne like gjerne vært gjort med en god kalkulator og KOSTRA-tallene av administrasjonen i PBL. Den gir ikke et riktig bilde av forskjellen på utgiftsnivået i offentlige og private barnehager selv om pensjonsutgifter er tatt med. En meget vesentlig faktor mangler. Det er ikke tatt med i beregningene personaltimer i forhold til oppholdstimer, personalgruppas alderssammensetning eller sammensetning av faglært/ufaglært som alle er faktorer som har stor betydning for kostnadsnivået.
En forskningsrapport fra Telemarksforskning (Kostnader i barnehager 2015) på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet, viser at personalkostnadene når en ser bort fra pensjonsutgifter, er kroner 31 800 høyere per årsverk i kommunale barnehager. Lønnskostnadene utgjør 83,8 prosent av kostnadene i kommunale barnehager mot 76,8 prosent i private, og det er færre barn per voksen i de kommunale barnehagene.
Det er sikkert grunner til disse ulikhetene som kan forstås gjennom en grundigere analyse av utviklingen i barnehagesektoren, men det er problematisk at grunne analyser som den PBL holder fram, brukes til slagordmessig å framstille privat virksomhet som mer lønnsom i kroner og øre enn offentlig virksomhet. Jeg er sikker på at alle de private barnehagene er mer verdifulle og lønnsomme på andre måter for samfunnet enn de er for noen eiere som bremser den gode utviklingen i sektoren gjennom å berike seg med kroner i profitt.
Aspektet om personalkostnader var nok ikke med i bestillingen til årsmøtet i PBL, for det ville ha gitt et annet bilde og dermed en lite egnet rapport for å argumentere for å beholde det regelverket som PBL så hardt kjempet for i 2010 og delvis vant.
Sommeren 2010 la den rødgrønne regjeringen fram et lovforslag som gikk ut på å begrense urimelig uttak av avkastning på investert kapital i private barnehager. Det skulle også innføres et krav om at bygninger og andre verdier som var skapt av offentlige tilskudd eller foreldrebetaling skulle tilfalle kommunen hvis eller når barnehagedriften opphørte.
Det ble selvfølgelig rabalder, mye rabalder, så mye at til og med en nypensjonert i Utdanningsforbundets sekretariat bråvåknet. Jeg pensjonerte meg sommeren 2010 med en godfølelse av at den sterke utviklingen i barnehagesektoren det siste tiåret snart skulle bli sluttført med en tydelig retning for innholdet og med et samfunnsoppdrag i det helhetlige utdanningssystemet.
Det var fortsatt mange utfordringer, blant annet om en sunn og god økonomi i hele sektoren. Jeg vet ikke hvor mange kroner Espira brukte på Bjarne Håkon Hansen til lobbyvirksomhet eller hvor mange timer PBL tilbragte i stortingskorridorene. Men PBL vant delvis fram. Gunn Karin Gjuul fra Ap sa at regjeringen ikke ville snu, men likevel feiget den ut da presset ble for stort.
I oktober 2011 la regjeringen fram et nytt forslag i forbindelse med at det øremerkede tilskuddet til barnehagene skulle innlemmes i rammefinansieringen. Kravet om hjemfall forsvant, men den mer upresise intensjonen om at alle pengene skal komme barna til gode var med, og fortsatt var intensjonen i barnehageforliket fra 2003 om likeverdig behandling med. Det siste var med på gradvis å øke prosentandelen på tilskuddet til de private barnehagene utover på 2010-tallet.
Det var helt nødvendige og kjærkomne midler for å styrke kvaliteten, men samtidig åpnet det muligheten for en ny, men ikke helt ukjent type barnehageeiere fordi det ikke ble innført noe forbud mot profitt.
Og her beklager jeg at jeg var litt unøyaktig i det første innlegget der jeg brukte ordet «utbytte». Et utbytte er en anstendig avsetning i det årlige regnskapet, og blir ikke alltid tatt ut, men ofte avsatt for å styrke egenkapitalen. Når vi snakker om konsern, er det riktig å snakke om profitt.
Arild M. Olsens argument om at det bare tas ut 0,4 prosent eller 85,8 millioner av en total omsetning på rundt 20 milliarder kroner er korrekt og kan leses i den samme rapporten fra Telemarksforskning som jeg refererte til. Men rapporten viser samtidig at det totale overskuddet i den private delen av sektoren bare i 2015 er på 2,9 prosent, noe som tilsvarer rundt 600 millioner.
Hadde det ikke vært for en endring i føring av skattekostnad, ville overskuddet ha vært 3,5 prosent eller rundt 700 millioner. Jeg sier ikke at disse pengene er tatt ut nå, men driften har generert et overskudd i denne størrelsesorden i denne delen av barnehagesektoren bare dette ene året. Så vet vi litt om hvordan konsern opererer for å ta ut profitten. Det kan opprettes et utall selskaper som barnehagene kjøper tjenester av, eller det kan utbetales fullt lovlige konsernbidrag oppover i systemet til holdingselskapet.
Aftenposten hadde i 2011 et oppslag om Ben Eidissen og Even Carlsen som drev barnehager i Lofoten, Bodø og Tromsø. I oppslaget kan man lese blant annet: «Fra og med 2000 til 2004 har eierne tatt ut tilsammen 36,3 millioner kroner i utbytte fra eierselskapet Vista Holding, som også eier andre virksomheter. De sier selv at poenget med å ta ut utbytte blant annet er å flytte kapital til annen virksomhet.» (https://www.aftenposten.no/norge/i/nwnod/Tjener-millioner-pa-barnehager).
I dagens målestokk var dette et lite konsern med 17 barnehager. Siden da har antallet barnehager i konsernlignende organiseringer økt kraftig, til hvor mange vet ikke jeg, for det krever litt jobb å finne ut av eierskapet, men det er nok flere hundre. Samtidig har overføringene fra staten steget betraktelig. Man kan jo bare begynne å multiplisere opp, og dette er bare gjetninger og helt uvitenskaplig.
Hvis det er 20 ganger flere enn det var i Vista Holding, eller 340 barnehager i ulike konsernorganiseringer som ordner seg slik det ble gjort i 2000 til 2004, ville det i dag ha tilsvart 940 millioner i profitt i dagens kroneverdi over en femårsperiode. Og med økte statlige overføringer kunne det kanskje ha tilsvart over en milliard. Siden 2004 har det snart gått tre femårsperioder til. Jeg er sikker på at jeg har mine ord i behold når jeg sier at sektoren har gitt fra seg flere hundre millioner som sårt trengs for å styrke kvaliteten.
I samme oppslag i Aftenposten kan vi også lese: «Etter at de startet sine første barnehager, syntes Eidissen det var såpass mange regler å forholde seg til at den profilerte Høyre-mannen samtidig dro i gang Private Barnehagers Landsforbund (PBL).»
Dagens PBL med Arild M. Olsen i ledelsen har utviklet seg til å bli en stor og innflytelsesrik interesseorganisasjon for alle private barnehager som ønsker et talerør, og han skal ivareta interessene både til de store konsernene og de som vi husker som de private, ideelle barnehagene.
Det kan ikke være enkelt med en retorikk om den private, ideelle barnehagen som er i ferd med å bli en myte. Retorikken begynner så smått å bli usann som en fortelling om dagens private barnehagesektor, mens fortellingen om konsernvirksomheten blir sannere og sannere. Fortellingene begynner nå å bli så mange at til og med den sittende Høyre/Frp-regjeringen med sin ideologi synes det begynner å bli så ubehagelig at de vil se nærmere på sektoren.
Vil du delta i debatten? Kommenter under eller send oss ditt bidrag til red@barnehage.no.
