Når barna leker for å leke – da ER det lek!

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Debatten springer ut av rapporten Et jevnere utdanningsløp, som foreslår at veiledet lek og lekbasert læring skal være obligatoriske arbeidsformer i barnehagen. Det forslaget er jeg mindre glad for.

Lek er et faglig komplekst spørsmål, så debattformen er krevende. Fredag hadde Elin Eriksen Ødegård og Alicja R. Sadownik et interessant innlegg. Det meste av det de skriver, nikker jeg gjenkjennende til.

Jeg har likevel et spørsmål: Trenger vi en rydding av begreper, for bedre å få fram hva vi selv og andre mener?

Trenger vi begrepet «fri lek»?

Forfatterne skriver at både forskere og Utdanningsforbundet (meg) mener at rapporten ignorerer den frie lekens betydning for barn og skriver fram et forsvar for den frie leken.

Denne posisjonen kjenner jeg meg ikke igjen i – for jeg mener at fri lek er et dårlig begrep. Det indikerer for eksempel at det skulle finnes tvungen lek. Jeg mener snarere at leken per definisjon er en aktivitet som er frivillig for barn, og hvor barna i stor grad selv styrer utviklingen av aktiviteten. Når aktiviteter ikke har disse kvalitetene, bør vi kalle det noe annet en lek.

Men – dette betyr absolutt ikke at barnehagelærere skal holde seg unna leken. Som jeg har skrevet andre steder: Barnehagelærere skal observere leken, legge til rette for lek, gi fellesopplevelser som kan stimulere til lek, og også kunne avgjøre når det er bra for barna at pedagogen deltar – og når det er best å holde seg unna.

Målet for det pedagogiske arbeidet til barnehagelæreren må være at barna får delta i lek og har glede av leken. Da må den voksne i så stor grad som mulig, delta på barnas premisser. Og dette krever mye kunnskap om lek, akkurat slik Ødegaard og Sadownik beskriver. Jeg mener at mange forskere og fagbokforfattere har skrevet godt og nyansert om barnehagelæreres rolle, og at dette må være viktig innhold i barnehagelæreres utdanning. Det håper jeg også at det fortsatt er – slik var det i hvert fall da jeg ble barnehagelærer.

Lekbasert læring og veiledet lek er undervisning

Når vi overtar barnas lek med intensjoner om at de skal oppnå spesifikke læringsmål – da oppløser leken seg, da er den ikke lenger lek. Barna sier det selv: «Det er ikke lek når vi MÅ leke!»

Derfor mener jeg at lekbasert læring og veiledet lek heller bør kalles undervisning. Hvis vi ser nærmere på disse aktivitetene, slik de beskrives i programmer og metodikk som mange barnehager har tatt i bruk, så mangler de kvaliteter som kjennetegner lek – aktivitetene gir smalt rom for barns deltagelse og de styres av den voksne. Å kalle dette lek, mener jeg er lekvasking, altså at man bruker det positive begrepet lek for å gjøre det lettere å få oppslutning om mer undervisning for barna.

Slike aktiviteter må selvsagt kunne brukes av barnehagelærere. Det er vel ingen uenighet om at barn i barnehagen også skal oppleve andre aktiviteter enn lek. Pedagogstyrte aktiviteter har alltid hatt en plass i norske barnehager. Og de aktivitetene som omtales som regelleker, eller drama- og musikkaktiviteter, er også en viktig del av barnehagelæreres repertoar – men jeg tror ikke de kan beskrives som aktiviteter som innfrir barns rett til å leke.

De som mener at barna i barnehagen trenger mer undervisning, bør si det – og ikke skjule seg bak oppkonstruerte lekbegreper. Da kan vi diskutere balansen mellom fri og styrt aktivitet. Og vi kan diskutere om vi oppfyller barnas rett til lek på en god måte. Disse diskusjonene blir vanskelige når vi kaller alt for det samme.

Lek er utfordrende for alle

Ødegård og Sadownik beskriver lekrelasjoner med ujevn maktbalanse. Dette er også svært gjenkjennelig. I beste fall kan man håpe at barn i lek får mulighet til å oppleve å være i en underordnet rolle i noen samspill, og i en mer dominerende rolle i andre samspill. Det å håndtere ulikhet og maktspill, er også del av lekens læringserfaringer. Forhandling om posisjoner beskrives av forskere som en vesentlig del av barns kulturbygging.

Men det er, som Ødegaard og Sadowink skriver, helt avgjørende at barnehagelærere er tett på leken. At de observerer om det finnes barn som alltid, og over tid har den samme rollen. Det er også viktig at barnehagelærere har et stort repertoar av strategier for å hjelpe barn inn i nye roller. Men jeg ser ikke hvordan lekbasert læring eller veiledet lek kan være løsningen i slike situasjoner.

Svaret på at barn forhandler om makt, tøyer grenser og også kan oppleve leken som urettferdig, kan ikke være å ta fra dem muligheten til å leke. Kanskje er det munnhellet «lett som en lek» som er det egentlige problemet? For lek er ikke bare lett, den er utfordrende for alle – både små og store.

LES OGSÅ:

Lekekompetanse er barnehagelærerens superkraft

Kritisk til ekspertenes rapport