DEBATT
Når nå regjeringen vil legge frem planene for ny finansiering og regulering, så blir det spennende å se om de klarer å fange kvaliteten og mangfoldet, eller om begge forsvinner ut av sektoren, skriver Knut Thomas Johansen i dette innlegget.
Illustrasjonsfoto: Gettyimages
Vil en ny finansieringsmodell ivareta mangfoldet?
– I kampen mot «velferdsprofitører» har en sannelig klart å sette snublefoten foran alle private aktører uten en gang se hvilke økonomiske forutsetninger hver enkelt aktør har for å tilby en god tjeneste, skriver artikkelforfatteren.
- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Ny finansiering og regulering står på trappene i barnehagesektoren. Inngangen med kutt i pensjonstilskudd til private barnehager har skapt stor usikkerhet. Til og med ideelle aktører opplever like kutt og også andre aktører som har satset på kvalitet sliter nå med å få budsjettet til å gå opp. Når nå regjeringen vil legge frem planene for ny finansiering og regulering, så blir det spennende å se om de klarer å fange kvaliteten og mangfoldet, eller om begge forsvinner ut av sektoren.
Noen vil hevde at de enda ikke har sett ønsket kvalitet.
Eierskap til kvalitet
Kjedene vil trolig forsvare sin eksistens med at de er lokomotivene som står for innovasjon og kunnskapsutvikling i sektoren. Selv om en kan være uenig i Mari Fagerheim sin kritikk av Anne Lindboes uttalelser om at konsolideringen truer mangfoldet, så fortjener artikkelen en refleksjon. Er det slik at mangfold i kraft av seg selv entydig gir økt kvalitet?
De nasjonale foreldreundersøkelsene toppes i stor grad av enkeltstående barnehager, ofte små enheter. Det gir en indikasjon på at små og enkeltstående barnehager kan gi et veldig godt kvalitativt tilbud. Utfordringen er at effektiviseringen med større kommunale enheter utløser lavere tilskudd uten at små private enheter har mulighet til å hente ut samme stordriftsfordeler.
Effektivitet overstyrer kvalitet
Spørsmålet er om disse stordriftsfordelene gir økt kvalitet. Et større nettverk kan gi økt fagmiljø og systemutvikling betinget av bevisst målstyring som kan styrke kvaliteten. Det hjelper likevel lite om effektivitetsmål overstyrer kvalitetsmål.
Et godt eksempel på det er utvikling av styrerressursen som er halvert per årsverk i grunnbemanning de siste 20 år. Steffen Handal har gode moment hvordan denne utviklingen er et paradoks når det skal satses på kvalitet og fagutvikling.
Samtidig leser vi at Drammen kommune har gitt administrasjonen styringsmål å skape større og robuste enheter som utløser stedlig ledelse. Siden det ikke er lovregulert et forholdstall mellom styrerressurs og årsverk i grunnbemanning, så vil en presset kommuneøkonomi ha insentiv til å drifte størst mulig enheter med lavest mulig styrerressurs per årsverk i grunnbemanning. Likeledes vil kommunen ha insentiv til å drifte størst mulig avdelinger som utløser lavest mulig antall mellomledere. Mye tid går da bort til personaladministrasjon, men en sparer en drøss på å ikke måtte ringe vikarer når en i utstrakt grad sjonglere store og små mellom gruppene som blir større og større. Men hvor ble det av tid til faglig utvikling og forutsetning for å se hvert enkelt barn?
Vil en ny finansieringsmodell ivareta mangfoldet?
Det er disse rammene som legger føringer for hvordan sektoren utvikles. Om det er i retning bedre kvalitet stiller jeg meg veldig spørrende til. Det eneste jeg vet, er at små og enkeltstående barnehager har fått det mye vanskeligere økonomisk på grunn av dette og det blir feil å legge skylden over på kjedene når det er reguleringen som gir insentiv.
Cathrin Janøy (MDG) har forventning om at en finansieringsmodell vil i vareta mangfoldet hvor det blant annet nevnes økt grunntilskudd. KS anbefaler en differensiert sats da innretningen fra foreslått BDO-modell omfordeler noe av tilskuddspotten i favør små barnehager. Det vil si at større private barnehager skal finansiere smådriftsulempene til de små private barnehagene. En omfordeling er positivt for mangfoldet, men det skurrer når tilskuddspotten som det skal fordeles fra, skrumper. Mye. Sannsynlig vil det bli umulig å opprettholde god kvalitet i både store og små private enheter hvorvidt de er ideelle eller kommersielle. Hvorfor?
Fordi innretningen til flertallet i Storberget-utvalget i regi av KS ønsker fri lokal styringsrett der kommunene kan holde unna de mest kostnadskrevende barnehagene. Dermed blir tilskuddspotten til private barnehager redusert betraktelig og forsterke forskjellen mellom antall skattekroner per barn i kommunale barnehager i forhold til barn i private barnehager. En differensiert sats eller økt grunntilskudd kan veie opp noe for små barnehager, men trolig vil den totale potten reduseres slik at tilskuddet kanskje ikke en gang vil klare å holde takt med lønnsutviklingen til tross for økt grunntilskudd.
Modellen vil også slå ulikt ut fra kommune til kommune, så selv om en er en liten barnehage, så er en ikke garantert en tilskuddsramme som gjør det mulig å overleve. I tillegg skal ifølge Storberget-utvalget kommunene selv få velge om de skal benytte differensiert sats. Her blir det veldig mye usikkerhet å forholde seg til der private aktører i større grad blir behandlet som et supplerende tilbud i stedet for et likeverdig tilbud.
– Ut med kvaliteten
Og snipp, snapp, snute, så var barnehagekvaliteten i halve kongerike ute. I kampen mot «velferdsprofitører» har en sannelig klart å sette snublefoten foran alle private aktører uten en gang se hvilke økonomiske forutsetninger hver enkelt aktør har for å tilby en god tjeneste.
Det eneste som kan overstyre denne utviklingen nå er skjerpede nasjonale kvalitetskrav med samtidig finansiering der det nasjonale tilsynet også får mandat til å føre tilsyn med kommunene. Det vil utjevne forskjeller mellom kommunene og gi en tilnærmet minstesats. Det hjelper likevel lite dersom kommunene ikke i større grad gis insentiv til å satse på kvalitet. Ekte og kjærlig kvalitet som ikke er forkledde store og flytende barnegrupper med god pedagogtetthet to timer per dag.
Vi snakker om øremerkede milliarder til nok hender i løpet av hele dagen i alle barnehager, uavhengig av eierskap.
Står ikke alene
Tilbake til Fagerheims artikkel. Hun har helt rett at det er sårbart å stå alene. Derfor er det utrolig få enkeltstående barnehager som gjør det. De samarbeider lokalt, både med hverandre, kjeder og kommunale barnehager. På nasjonalt nivå er de aller fleste organiserte, de fleste i PBL.
I samarbeid med sin organisasjon burde enkeltstående barnehager som søker å sikre både kvalitet og sin unikhet i større grad samle seg for å utjevne konkurransefortrinnene som både kjedene og kommunene har. Det er i hovedsak disse UH-sektoren samarbeider med når midler fra forskningsrådet fordeles.
Dermed vil enkeltstående barnehager komme på etterskudd i utviklingsarbeidet og tilgang til ny forskning. Nasjonalt kunnskapssenter for barnehager kan med noen grep utjevne denne forskjellen. Dersom alle barnehager kan få en bærekraftig økonomi, så kan PBL på mange måter være nøkkelen for å sikre at alle medlemmer har mulighet til å bli en høykvalitetsbarnehage.
Det er spennende å lese strategiplanen der organisasjonen tar til orde for et kvalitetsutvalg som skal se på struktur og prosesskvaliteten i sektoren. Dette bør gjøres i lys av hvilken tjeneste foreldrene ønsker seg. Det er for de sektoren eksisterer og regjeringen bør lytte til hvilken kvalitet og valgfrihet foreldrene vil ha når det kommer til gruppestørrelse og faktisk bemanningstetthet gjennom dagen.
Hvis ikke vil jeg oppfordre FUB til å initiere en felles aksjon som helt sikkert vil få støtte fra både fagforeninger og arbeidsgiverforeninger. Det er nå fremtidens barnehagesektor er i støpeskjeen. Ingen masterutdanning kan blåse vekk bemanningskrisen.
Innlegget ble opprinnelig publisert på forfatterens blogg.
